En besynderlig mote fantes på 1700-tallet: Frihetstrær. Man plantet et lite tre, gjerne et lite grantre, eller reiste en staur, og smykket den med flagg og bånd – den franske trikoloren – som vaiet i vinden.
Det var revolusjonens symbol, og 14. juli 1792 fortelles det at tre prestestudenter i Tübingen gikk ut en tidlig morgen med det til ærend å reise et slikt tre. Det var treårsdagen til at folkemassene i Paris hadde stormet Bastillen, og de tre studentene som drømte om at den franske revolusjonens vind også ville blåse innover lappeteppet av tyske fyrstedømmer, het Georg Wilhelm Fr. Hegel, Friedrich Schelling og Friedrich Hölderlin.

Så sier i hvert fall legenden. To av studentene ble datidens ledende filosofer, og den tredje gjorde diktningen til sin livsbane: Friedrich Hölderlin gikk til mytologien, til rytmer og versemål, og i fortellerkunsten fant han revolusjonens håp. Både for den enkelte og for fellesskapet:
– Hölderlin ville bane vei for en ny, human tidsalder, og i diktningen ligger det også en demokratisk kime. De filosofiske ideene, frihetsbudskapet, ble tatt ut til et bredere publikum på en måte som ikke var autoritær, men som skulle skape fellesskap, og åpne for individet, forteller Torgeir Skorgen, professor ved Universitetet i Bergen.
Skattekiste
I år er det 250 år siden Hölderlin ble født i småbyen Lauffen am Neckar, og han har mye til felles med en annen 250-årsjubilant, komponisten Ludwig van Beethoven. Begge står de som overgangsskikkelser mellom klassisismen og romantikken.
Men historien om Hölderlin er mer enn en fortelling om -ismer og epoker. Forfatterens skjebne vil de færreste misunne ham: Fra han var 36 år, og til han døde som 73-åring, ble han rammet av en psykisk sykdom som gjorde ambisjonene hans som dikter vanskelige å nå. Han ble tatt vare på av en snekkerfamilie, og bodde i et tårnværelse i Tübingen, i sitt eget amfiteater over Neckar-elven. Historien skal ha det til at han i blant åpnet vinduet, og fortalte sine tanker til vinden. Diktene han skapte herfra var ofte stive i formen, og kretset rundt årstidenes rytme.
Hvordan kom han dit?
I den første halvdelen av livet skapte Hölderlin noe av den største diktekunsten i tysk litteraturhistorie. Med en språkføring som senere inspirerte moderne lyrikk, og med tanker som ble grepet begjærlig av filosofer som Nietzsche og Heidegger.
– En del lesere vil nok bli fremmedgjort av patosen i diktene hans, og han er ikke helt enkel å forstå. Men jeg pleier å si til studentene mine at hvis de bruker litt tid på Hölderlin, så får de skattekiste for resten av livet, sier Torgeir Skorgen, som har tatt doktorgrad på Hölderlins forfatterskap, og oversatt flere av diktene hans.

Diotima
Skulle du bli luthersk prest på slutten av 1700-tallet, var Tübingen et av de mest forjettede utdanningsstedene. Men hva gjorde du hvis du i løpet av studietiden fant ut at du ikke hadde et prestekall?
I likhet med Hegel, sto Hölderlin i denne situasjonen. Han var kritisk til de kristne læresetningene, og ville helst skrive. Etter avsluttende eksamen, ble alternativet å ta poster som huslærer. Etter et opphold i Jena, der han fulgte Fichtes forelesninger et vintersemester, fikk han hyre hos bankfamilien Gontard i Frankfurt. Der forelsket han seg i elevenes mor, Susette Gontard. Hun er blitt sagt å være en av Frankfurts vakreste kvinner, og hun gjengjeldte Hölderlins kjærlighet.
I tekstene hans har hun fått navnet Diotima. Hun er den vakre prestinnen fra Platons dialog om kjærlighet, og hun blir den som i romanen Hyperion får helten til å innse sitt sanne kall: At han kan ikke la seg binde, selv ikke til henne, før han forfølger et høyere kall.
Hölderlin forlot Gontard-familien etter reprimander fra Susettes mann. De to fortsatte å ha kontakt, og dikteren fikk en tid bo hos sin venn Isaac von Sinclair i Bad-Homborg, før han flakket videre til Hauptwyl i Sveits, til Bordeaux, og til slutt hjem til sin mor. Han var i en ustabil psykisk tilstand, som ikke ble bedre da Susette Gontard døde. Igjen ble det Sinclair som tok seg av ham, og skaffet ham en post som hoffbibliotekar hos Landgreven av Homborg.
Flammen
I løpet av årene her oversetter han både den greske dikteren Pindar og Sofokles-tragediene Kong Ødipus og Antigone til tysk, men med et uttalt ønske om å rette opp i en feil han mener å ha funnet hos Sofokles:
Sofokles og grekerne hadde fortrengt den ‘orientalsk flammen’, mente Hölderlin, en flamme som skinte gjennom det ypperste av dikterkunst.
– Hölderlin var ikke alene om å ha et idealisert bilde av den greske antikken. Men han ble etter hvert kritisk til å slavisk etterligne de greske forbildene, forklarer Torgeir Skorgen.
Vi kan vite litt om datidens syn på antikken, hvis vi kjenner Schillers ode An die Freude, som Beethoven bruker i sin 9. symfoni. Antikkens Hellas var frihetens, skjønnhetens og gledens land. Og denne gleden var gitt av gudene. Tanken som en gudegnist blir et sentralt motiv allerede hos den tidlige Hölderlin, og utvikles videre i forfatterskapet, forklarer Skorgen.
Når Hölderlin likevel ikke så på antikkens Hellas som evig mønstergyldig, handlet det blant annet om at han leste Montesquieus klimateorier med stor interesse.
Her er tesen at nasjoner, styreformer og mentalitet preges av det stedlige klimaet. Tyskerne hørte for eksempel hjemme i en kald klimasone, og ble derfor sagt å være et nøkternt og rasjonelt folkeslag. Hellas lå derimot i en temperert sone. Men trass i dette – eller kanskje nettopp derfor – hadde grekerne et kunstuttrykk som var preget av nettopp det nøkterne og ettertenksomme. I hvert fall var det slik antikkens kultur ble oppfattet på slutten av 1700-tallet, i det kunsthistoriens far Winckelmann hadde erklært at denne kunsten var kjennetegnet ved sin ‘Edle Einfalt und stille Größe’ – sin edle enfold og stille storhet.
Begeistring
Balanse var det attråverdige. Og hvis tyskerne bare lot seg inspirere av det greske kunstuttrykket, ble totalen for ubalansert etter Hölderlins mening. Han vendte seg derfor til det han kalte den orientalske, altså den hebraiske, indiske eller arabiske, diktningen.
– Slik skulle tyskerne tilegne seg en begeistring, som skulle skape fellesskapsfølelse og estetikk, sier Skorgen.
Hölderlins senere dikt preges av dette. De er uten rim, med frie vers, markerte rytmiske brudd og pauser – sesurer. Du må trekke pusten.
– Denne enkle stilen får en språklig energi, som nesten mangler sidestykke i tysk litteratur, mener Skorgen.
Dette hadde også en dypere funksjon: For diktning ble i Hölderlins samtid sett på som det som kunne lege både splittelsen i mennesket og sivilisasjonens sår. I bakgrunnen spøker det aristotelsiske begrepet poiesis, som tenkere som Herder og Kant var opptatt av: Poesien forente det tenkte og det diktede. Språket ble derfor det som mennesket bestemte seg selv gjennom. Og slik ble poesien avgjørende for hele den menneskelige historien, en prosess som Hölderlins ungdomsvenner Hegel og Schelling ble kjent for å gruble så intenst over.
Påtatt galskap?
Det var 1900-tallet som satte Hölderlin på kartet. Under 1. verdenskrig ble først fedrelandshymnene hans tatt i bruk. Snart ble han også oppdaget av dikterne, av Georg Trakl, Rainer Maria Rilke og senere også Paul Celan. De så ham som en samtidig, en modernist. For språket, særlig i de senere diktene, var fortettet og billedrikt, mens den logiske sammenhengen var langt på vei oppløst.
Det siste er senere blitt tolket av enkelte som tegn på at sinnsykdommen begynte å gjøre seg gjeldende.
Skjønt, på 1960-tallet ble det hevdet at Hölderlin aldri var gal, men at han snarere var en revolusjonær ‘simulant’, en som holdt andre på avstand, og løy seg unna en forræderi-dom.
Gjennom vennen Isaac von Sinclair hadde Hölderlin nemlig blitt anklaget for å ha deltatt i en konspirasjon mot kurfyrsten av Württemberg, men han slapp dom på grunn av sinnstilstanden.
– Han diktet ikke galskapen, mener Skorgen, og sier Hölderlin var drevet av både ambisjoner og mindreverdighetskompleks.
– Hva sinnslidelsen ville vært oversatt til i dagens diagnosespråk, kan vi bare spekulere i. Men han hadde depresjoner, og det er ting som tyder på at dette har gått over i psykotiske tilstander.
Blant annet skal han ha banket opp sin egen mor, da hun skal ha brent kjærlighetsbrevene etter Susette.
I 1806 ble han til slutt innlagt på universitetsklinikken i Tübingen, under legen Johann H. F. Autenrieths oppsyn, og utsatt for tvangsbehandling.
– I dag vil vi si at dette var barbariske metoder. Og han ble sannsynligvis dårligere, inntil han ble tatt hånd om av en snekkerfamilie som hadde lest hans roman, og stilte tårnværelset sitt til disposisjon.
Dette kan fortsatt sees, det kalles Hölderlinturm, og er et kjent landemerke i Tübingen.
Tragedien
Da Hölderlin døde, var det først og fremst romanen Hyperion som hadde blitt lagt merke til. Han hadde også eksperimentert med å skrive en moderne tragedie, Empedokles død, som aldri ble ferdig. Men til utkastene følger også noen teoretiske skisser, der Hölderlin forsøker å forstå tragedien.
Han ser sjangeren som en måte å forstå tiden på. I tragedien griper den tidløse ånden inn, og utsletter det som er utstrakt i tid og rom. Det er ekstreme og uforsonlige motsetninger som kolliderer, og derigjennom oppstår det brå omveltninger, skifter. Disse bruddene tar han med seg inn i lyrikken. De blir til mørke dyp, avgrunner, i tekstene.
Tragediene viste, ifølge Hölderlin, den skjebnemakten som gjorde seg gjeldende når den evige, guddommelige gnisten slo inn i menneskenes virkelighet. De bar med seg en advarsel om at mennesket ikke skulle sette i gudenes sted, men snarere akte på grensen mellom det menneskelige og det guddommelige.
– Dette blir et sentralt motiv hos Hölderlin. Og for ham består den moderne hybris i at fornuften og opplysningen blir eneherskende: Mennesket forsøker å skaffe seg herredømme over naturen, det prøver å bli Gud, men da glemmer det også å være menneske. For det er kun i møte med noe annet at mennesket kan forstå seg selv.
En antropologi kommer her til syne, som gjør ham til en moderne dikter, mener Skorgen, og sier han her har noe til felles med dramatikeren August Strindberg:
– Hölderlin peker på menneskets lodd: Det er barn av tiden og barn av skjebnen, og lever derfor i en verden merket av avskjed. I sin Schicksalslied beskriver han mennesket som bekken som kastes fra klippe til klippe ned i det uvisse. Men likevel; fordi mennesket lever i en verden av oppbrudd og splittelse, kan det også forsøke å skape sammenheng. Det lever i en verden av grenser, sammenheng og fortolkning, noe som skiller seg fra gudenes verden. For gudene har ingen skjebne – de hører jo til i den evige verden.
Samtalens gud
De som har lest Tragediens fødsel (1872) av Nietzsche, vil vite at det her lyder ekko av Hölderlin. Nietzsches berømte påstand om at det finnes to urkrefter i verden, en dionysisk kraft som sprenger grensene og forener, og en apollinsk kraft som står for det formgivende og individuelle, plukket han delvis fra Hölderlin, som mente at det var én ting ved antikkens Hellas som tyskerne hadde stor bruk for, nemlig tragediekulturen. Dette var opprinnelig store offentlige fester til ære for vinguden Dionysos. Høydepunktet var fremføringen av tragedien, der fellesskapets spørsmål ble behandlet kunstnerisk.
Nietzsche og Hölderlin forsto imidlertid ikke Dionysos-skikkelsen helt på samme måte. Hos Nietzsche var han beruselsens gud. Hos Hölderlin var han også dialogens gud: Drikkegildene var sted for samtaler, og dermed viktige for demokratiet. Og i et av Hölderlins mest kjente dikt, Brot und Wein, opptrer Dionysos sammen med Kristus, og sammen innstifter de nattverden. Kristus-skikkelsen ble for Hölderlin den siste av 'gudemenneskene'.
– Han var den som forsonet gjennom kjærlighet.
– Men grensen blir krysset?
– Ja. Men det er ikke mennesket som begår hybris. Det er snarere Gud som gjør seg liten for å møte mennesket, sier Skorgen.
Uten kontroll
Hölderlin forsto altså samtalen og samhandlingen mellom guder og mennesker som avgjørende for at den menneskelige historien – og diktet – skulle lykkes.
– Blir dikteren da en politisk figur?
– Ja. For gjennom kunsten skal mennesket frigjøres innenfra, og samtidig åpne for den politiske revolusjonen, uten at den overlates barbariet, slik Hölderlin hadde sett i Frankrike, svarer Skorgen.
Hyperion kan leses som en kommentar til den franske revolusjon. Romanen forteller om grekernes kamp mot de ottomanske tyrkerne, et slag som sto i 1770. Hovedpersonen, Hyperion, sendes ut i frihetskrigen, men snart ser han at landsmennene plyndrer like brutalt som tyrkerne. Han skriver da at han forsøkte å bygge sitt Elysium på en røverbande.
– Det er en politisk optimisme og fremskrittstanke i romanen, men den forteller også om at den politiske utviklingen styres av krefter i naturen som mennesket ikke har kontroll på. Goethe beskriver dette som det demoniske. Og på en måte er det dette vi erfarer nå med koronapandemien og klimakrisen: I det øyeblikket vi trodde vi hadde fullstendig kontroll, så mistet vi den plutselig.
Kristen platonisme: – Egil A. Wyller står frem med en egenartet profil i europeisk samtidstenkning, skriver Rune Slagstad
---
Friedrich Hölderlin (1770-1843)
- 250 år siden hans fødsel
- Født i Lauffen i dagens Baden-Württemberg. Døde i Tübingen. Friedrich Hölderlin regnes blant de mest betydningsfulle lyrikerne i tysk litteraturhistorie.
- Forfatterskapet markerer en overgang mellom klassisismen og romantikken. Det hviler i den antikke arven, dens formspråk og symboler, men preges av ideene fra den franske revolusjon og filosofien etter Kant.
- Tematisk og språklig er Hölderlin er blitt oppfattet som en modernist forut for sin tid.
---