Gombrowicz skriver fram en verden som føyer seg etter fantasien

I 1968, året før debuten med Irr! Grønt!, hadde Dag Solstad på trykk et essay om forfatteren og dramatikeren Witold Gombrowicz i litteraturtidsskriftet Vinduet. «Nødvendigheten av å leve inautentisk» var tittelen, og Solstad skriver der at nordmenn burde bite seg merke i denne polakken, blant annet fordi han skriver fram inautentiske helter i ei tid hvor nettopp autensiteten regnes som et mål; det å leve og være «fullt og helt, ikke stykkevis og delt».

Hvordan står det til med autensiteten i dag? Min egen levetid strekker seg ikke langt nok tilbake til at jeg kan gjøre noen sammenligning femti år bakover, men det er i alle fall enkelt å legge merke til lengselen etter det ekte også i dag, enten det er snakk om opplevelser, historier, personer eller til og med hele liv.

Erotisk spill

Da Solstad skreiv essayet sitt, var to av Gombrowicz' romaner oversatt til norsk. De siste åtte årene har imidlertid Flamme forlag oversatt og nyoversatt flere av Gombrowicz' bøker. Boka som i 1966 fikk tittelen Forførelsen, heter i Agnes Banachs ferske oversettelse Pornografi, direkte etter originalens Pornografia.

I den møter vi de godt voksne og intellektuelle mennene Witold og Fryderyk som i 1943 reiser fra Warszawa til et gods på landet. Der bruker de kreftene og fantasien sin på å trekke i trådene for å skape og regissere et erotisk spill mellom de to ungdommene Karol og Henia. Mens andre verdenskrig foregår i bakgrunnen, får de to mennene Henia til, for eksempel, å brette opp Karols bukser. Denne og andre små gester tolker de inn i det spillet de har satt i gang, og som gir dem mulighet til å nyte de unges uskyld, seksualitet, ungdom.

Hyperbevisst galskap

Det er en påfallende konstruert roman, som lar bevisshetsleiken de to bedriver balle på seg til den resulterer i en brutt forlovelse og et par drap. Den hele tida hyperselvbevisste fortelleren som leiker med andres liv, gjør romanen til en ubehagelig leseopplevelse. Men dette opplever jeg at går til kjernen av det som er romanens prosjekt: Å gi form til et observerende blikk som er skrudd og stadig mer ekkelt. Det er en onanerende bevissthet Gombrowicz gir stemme til (billedlig, men ikke langt unna også faktisk). Så spør fortelleren etter hvert også seg selv om det hele er galskap.

Samtidig er romanens tone stadig vekk morsom, og hele tida underlig ironisk. Den erotiske leiken er subtil, og måten de to leiker med virkeligheta på, gjør de øvrige romanpersonens autensitet til en umulighet – for handlingene deres er først og fremst regissert!

Gud, kunsten, fedrelandet, proletariatet

Slik tematiserer Gombrowicz de absolutte kategoriene autensiteten gjerne er forbundet med. Fortelleren sukker over Polen, landet hvor «den ene påkalte Gud, den andre kunsten, den tredje fedrelandet, den fjerde proletariatet». Ved et seinere tidspunkt slår han fast at en annen romanpersons store feilslutning, er at «han luktet på blomstene med sjelen i stedet for nesen, han var overbevist om at dyden var vakker, mens synden var stygg.» Heller enn reinskårne kategorier, fint ordna med godt på den ene sida og ondt på den andre, viser Pornografi fram en tilgjort romanvirkelighet hvor verden føyer seg etter fantasien, og hvor livsfortolkninga har frigjort seg fra de store og «ekte» kategoriene.

Pornografi er en både tett og rik roman som slår meg med språklig kraft og fortellermessig oppfinnsomhet. Og nettopp fordi den er ubehagelig, kan den også få en til å reflektere over de store absoluttene – Gud, kunsten, fedrelandet, proletariatet, for eksempel – og hva disse gjør for forståelsen vår.

Eller som romanen et sted sier det: «Hva er et menneske? Ingen vet.»

LES MER: Shakespeare utforsket et nytt språk for tilgivelse

LES OGSÅ: Man tenker gjerne at sorg er noe intellektuelt, men sorgen er den mest dyriske følelsen vi har, sier Cesilie Holck

---

Roman

• Pornografi
• Witold Gombrowicz
• Oversatt fra polsk av Agnes Banach
• Flamme forlag, 2020

---