Bøker

Ser Holocaust fra sidelinja

Det historiske rammeverket omkring holocaust er for lengst på plass. Kan fortellingen om en aldrende jødisk italiener likevel utvide forståelsen?

Fiksjonsfortellingene om holocaust er tallrike. Av nyere dato kan nevnes Jonathan Litells De velvillige (2006), Steve Sem-Sandbergs De fattiga i £ódź (2009) og Herta Müllers Pustegynge (2009). Kanskje har ikke disse bøkene så mye informasjon å tilføye «det som en hel verden av lesere nå allerede har fått vite om det forstemmende tema som heter livet i konsentrasjonsleirene», som Primo Levi, overlevende fra Auschwitz, skriver i Hvis dette er et menneske (1958). Men de skjønnlitterære inngangene til det forrige århundres store traume kan likevel gi leseren en merforståelse som ikke fagkunnskapen i historiebøkene nødvendigvis makter å produsere.

Daša Drndić var en kroatisk forfatter som gjennom sitt forfatterskap utviste en markant historisk bevissthet. Drndićs dokumentarroman Trieste fra 2007 er nå å finne i norsk språkdrakt som en del av Sidespor-serien til Aschehoug forlag, oversatt av Jon Kværne.

Jøder i fascistpartiet

Ved romanens begynnelse møter vi Haya Tedeschi, en ensom, gammel dame i den italienske grensebyen Goricia. I gyngestolen sitter Haya, med «en enorm rød kurv» ved føttene. Oppi finnes et sammensurium av fotografier, lister, avisutklipp, postkort og brev. Gjennom Hayas forsøk på å systematisere kurvens innhold, bringes lesere tilbake til tida før, under og etter andre verdenskrig.

I 1938 bodde det 47 000 jøder i Italia, 10 000 av dem hadde partibok i Mussolinis fascistparti. Tallene peker mot en vesentlig forskjell mellom Mussolini og Hitlers ideologi, men også i retning av en pragmatisk innstilling blant mange italienske jøder, og blant dem – faren til Haya. Han var én av mange som ifølge Drndić med viten og vilje stilte seg på sidelinja av det historiske dramaet som holdt på å utspille seg: «Man vet aldri hva de som står på sidelinjen tenker, hvem de heier på, for de bare står der, betrakter det som skjer rundt seg som om de slett ikke ser noe og som om ingenting skjer».

Dødsleiren i Italia

Også Haya sjøl lever sitt liv parallelt med krigen, som om ingenting skjer. Ikke engang når konsentrasjonsleiren San Sabba opprettes i Trieste – en kystby ikke langt unna – påvirkes hverdagen til vår jødiske heltinne: «hun visste ikke hvem alle de var, som arbeidet og drepte i San Sabba-leiren, mens hun, Haya Tedeschi, gikk på kino og til elskovsstunder».

Kvinnen i gyngestolen er i retrospekt ikke særlig stolt av sin fortid. I løpet av krigsåra blei hun gravid med en SS-offiser og i 1944 forsvant deres fem år gamle baby på mystisk vis. Romanen åpner for at hovedpersonens tilbakeskuende blikk – ridd av anger, skam, sorg og tvil – kan stryke ut forskjellen mellom da og . Ved å stille seg opp ovafor alle de som er borte eller døde, håper Haya på å finne forsoning i den røde kurven og pense seg vekk fra historiens sidespor.

Opphopning av opplysninger

Dessverre klarer ikke Drndić å bevare gløden idet hun lar hovedpersonen dykke ned i det historiske materialet. I et forsøk på å gjøre fortellingen flerstemmig, har forfatteren felt inn flerfoldige vitnesbyrd fra så vel leirfanger som voktere. Like fullt bringer Drndić lite til torgs som vi ikke allerede har lest før: «så åpnet de vognene og begynte å rope, ut med dere, ut med dere, og de slo oss med batonger».

Grusomhetene er sjølsagt ubestridelige, men det etter hvert svært omfangsrike tilfanget av fakta får ingen ringvirkninger i fortellingen om Haya. Hovedpersonen blir sjeldent mer enn et blikk, én stemme blant mange, og hun framstår til slutt mest som et narrativt påskudd for å føre historiske opplysninger inn i teksten.

Reint formmessig har dessuten forfatteren valgt flere uelegante løsninger: «Jeg heter Richer Glazar. Jeg tok livet av meg i Praha i 1997. Jeg overlevde leirene». Er det innlevelse Drndić søker å skape ved en slik iscenesettelse av vitneutsagnene? I så fall burde hun ha gått djupere ned i enkeltskjebnene.

Mangler gestalt

Med en komplett liste over navnene på de ni tusen jødene som blei drept eller deportert fra Italia mellom 1943 og 1945, en hel katalog av tidsvitner, samt dikt fra T.S. Eliot, Ezra Pound og Paul Celan, framstår Trieste virkelig som et lappeteppe. Men tråden som holder det hele sammen, er tynn.

Og det er synd, for i siste del av romanen knyttes forsvinninga av Hayas baby opp til Himmlers Lebensborn-prosjekt, som med norske øyne er svært interessant. Jeg skulle gjerne latt meg geleide inn på dette sidesporet i historien om Det tredje riket. Men Daša Drndićs roman gir meg ikke noe mer enn jeg allerede kan lese meg til på andre måter.

LES MER: Vi må til enhver tid våge å spørre oss om hatet og ondskapen også preger vår tid, vår tid og vår tenkemåte

LES OGSÅ: De identitære deler mange synspunkter med mer høyreradikale grupperinger, men er penere i tøyet

---

Roman

  • Trieste
  • Daša Drndić
  • Aschehoug

---

---

Trieste

  • Havneby i det nordøstlige hjørnet av Italia, på grensen til Slovenia.
  • Ble okkupert av Tyskland i 1943 og den eneste konsentrasjonsleiren i Italia ble opprettet her.
  • Etter krigen rykket jugoslaviske styrker inn i byen.
  • Trieste ble i 1947 en uavhengig stat, før byen i 1954 ble overført til Italia, og de sørlige områdene rundt ble del av Jugoslavia.
  • Kilder: Wikipedia og Store Norske Leksikon

---

Les mer om mer disse temaene:

Erik Engblad

Erik Engblad

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker