Bøker

Jesmyn Ward går i fotsporene til Toni Morrison i hvordan hun skriver om slaveriets ringvirkninger i USA

Det er ikke uten grunn at Jesmyn Ward blir sammenlignet med den kanskje største amerikanske forfatteren i nyere tid – selv om hun ennå savner mye av hennes kompleksitet.

Bilde 1 av 2

«Det er en tid for alt», skriver Forkynneren, og lister på poetisk vis opp skiftene mellom livets gleder og sorger.

«Alt skjer samtidig», skriver den prisbelønte Jesmyn Ward, og i romanen Syng, gravløse, syng er det som skjer absolutt mest ulykke. Eller, slik hun selv lar den døde romanpersonen Richie uttrykke det:

«Hvordan kunne jeg vite at etter at jeg døde, ville Parchman trekke meg ned fra himmelen? Hvordan kunne jeg forestille meg at Parchman skulle trekke meg til seg og nekte å gi slipp? Og hvordan kunne jeg komme på at Parchman var fortid, nåtid og fremtid på én gang?»

Parchman er Mississippis eldste fengsel, delstatens eneste for høysikkerhetsfanger, og spiller en sentral rolle i romanen. Her blei svarte fanger utsatt for tortur og tvangsarbeid til helt utpå 70-tallet. Den fiktive Richie kom til dette berykta fengselet som et 12-årig barn, for et uskyldig tyveri. I romanen går han igjen som en omstreifende ånd, hvileløs, for det grusomme fengselet tviholder på ham, gir ikke slipp på ham, ikke engang i døden.

Seig roadtrip

På nåtidsplanet følger vi 13-årige Jojo og familien hans på vei nordover fra sin fiktive Mississippi-bygd og til Parchman, for å hente Jojos far, som har sona en narkotikadom. Det blir en seig roadtrip. Lillesøster Kayla er spysjuk, personene de har med å gjøre underveis er for det meste direkte uvennlige, barna får verken mat eller drikke, og som det ultimate eksempelet på moras omsorgssvikt benytter hun reisa til å smugle litt crystal meth. Mot denne sausen av ting som ikke er slik de burde være, prøver Jojo å beskytte lillesøstera.

Richies skjebne, som ligger flere tiår tilbake i tid, veves sammen med romanens nåtidshendelser – og legger et mørkt, vondt slør over tida som skal komme. For romanpersonene strever med hendelser og strukturer som ikke slutter å hende, som ikke slutter å påvirke dem, ja, som nesten virker tidløse: rasisme, vold, fattigdom.

Amerikansk fortellekunst

Det er en intens, fortetta leseopplevelse Syng, gravløse, syng byr på. For dette er amerikansk fortellerkunst av den storslagne typen. Ward skyr ikke dramaet verdens urettferdigheter byr på, men går heller inn i det, og det med et språklig overskudd som får kategorier som «det gode» og «det onde» til å dirre side om side.

Men det finnes mye mellom disse ytterpunktene, og selv om Ward klarer å se nyanser, blir allikevel inntrykket mitt at romanen tar i for mye på den godt og tydelig fortalte fortellingas vegne. For selv om romanen gjennomgående veksler mellom å bli fortalt av Jojo, Richie og Jojos mor, opplever jeg for eksempel mora som for entydig ribba for morsinstinkt. Tilsvarende framstår de hvite besteforeldrene på farssida, som nekter å ha noe med sønnens svarte familie å gjøre, kategorisk som noen komplette idioter. Slik blir flere av personene litt for endimensjonale, noe som igjen gjør at sympatien min blir ensretta (til Jojo aleine), heller enn å gi meg mulighet til å forstå, for eksempel, moras manglende evne til å vise omsorg.

På tross av dette, er jeg ikke i tvil om at Ward er en drivende god forteller, som veit å benytte seg av fiksjonens muligheter til å veve fortid, nåtid og framtid sammen og slik vise hvordan rasismen fortsatt sitter i folk og strukturer, hvordan fengsler som Parchman suger de innsatte til seg – og hvordan det på tross av dette kan finnes flust av menneskelig varme.

I Morrisons fotspor

I USA har Jesmyn Ward blitt sammenlignet med den kanskje største amerikanske forfatteren i nyere tid; Toni Morrison, som døde i august i fjor. For som Morrison, beveger også Ward seg inn i ei virkelighet hvor ringvirkningene av det amerikanske slaveriet blir synlige. Slik er det unektelig et både vondt og viktig bilde Ward tegner av dagens USA.

Det kjennes nesten unødvendig å påpeke at Ward ennå ikke kan måle seg med Morrison. Syng, gravløse, syng mangler for eksempel mye av kompleksiteten som Morrisons Elskede (1987) byr på. Men Ward følger etter, og hun gjør det godt. For det er langt ifra uten grunn at Ward har vunnet den prestisjetunge National Book Award i USA hele to ganger.

LES OGSÅ: Den siste boka Toni Morrisons gav ut, viser hvordan kunsten gjør det mulig å forestille seg en annen framtid

Les om Gloria Gervitz livsverk Migraciones – diktet som aldri tar slutt

---

Roman

  • Syng, gravløse, syng
  • Jesmyn Ward
  • Oversatt av Eve-Marie Lund
  • Aschehoug

---

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Bøker