Bøker

'Kvinnene er overraskende åpne og stolte over å selge eggene sine for penger'

Joanne Ramos skildrer hvordan det er å bruke egen kropp slik at en annen skal slippe å bruke sin, hvordan det kjennes å være innenfor og samtidig, til enhver tid, utenfor.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Dette er fabrikken, og du er varen», sier Lisa til Jane. De to karakterene befolker den amerikansk-filippinske journalisten Joanne Ramos' debutroman Fabrikken. Jeg forventet, ut fra bokens overordnede tematisering av surrogati, og et krav om at kvinner skal bære frem den perfekte babyen for noen andre, at Fabrikken kom til å være en dystopisk roman som lignet Margaret Atwoods The Handmaids Tale (1985).

Bokens styrke ligger i at den er mer realistisk og tankevekkende enn som så. Jeg tok meg i å spekulere om ikke klinikker som bokens Golden Oaks, en klinikk som kontrollerer hvert bidige aspekt ved livene til kvinner den engasjerer til å være surrogatmødre, faktisk eksisterer i virkeligheten.

Innenfor og utenfor

Romanen starter med at den filippinske alenemoren Jane i en liten periode skal erstatte kusinen Ate, som er en populær barnepike. Ate finner genuin glede i sitt arbeid og knytter varige relasjoner til sine kunder, noen av dem sender henne årlige høytids-kort, samt penger, selv flere tiår etter at hennes tjenestetid er over. Arbeidsløse Jane trenger jobben som betaler ekstremt godt, hun trenger å livnære både seg og sin noen måneder gamle datter Amelia.

Ate gir strenge råd til kusinen om hvordan hun kan bli den beste barnepiken: ikke å ta fri den første fridagen, ikke å tillate barnets mor å ha dårlig samvittighet for at hun ikke er tilstedeværende, og alltid å referere til arbeidsgiverne med formelle titler, selv om de insisterer på at hun skal bruke fornavn.

I begynnelsen av lesningen, mens Jane og kusinen sysler med å være barnepiker for velstående middelklassefamilier, går tankene til Barnepiken (2009) av Kathryn Stockett, og til Leila Slimanis The Perfect Nanny (2016) som kom ut på Cappelen Damm i fjor. Dette fordi Fabrikken evner, i likhet med overnevnte, å skildre hvordan det er å bruke egen kropp slik at en annen skal slippe å bruke sin, hvordan det kjennes å være innenfor og samtidig, til enhver tid, utenfor.

Verdig «vert»

Etter at Jane får sparken fra jobben som barnepike, oppmuntrer Ate henne til å søke seg til Golden Oaks, en klinikk som bedriver surrogati. Klinikken har ekstremt rike kunder, og lønnen for å bære frem noen andres barn er skyhøy. Klinikkens prosesser for å velge en surrogatmor, her kalt «vert», er rigide, selektive og rasistiske. Kvinnenes utseende, bakgrunn, utdanning og yrke er alle viktige faktorer for hva en surrogatmor er verdt.

Klinikken er særlig på utkikk etter hvite, unge kvinner, men de fleste vertene er mørke, og fra asiatiske land. Hvis man blir valgt til å være «vert», skal man bo i et luksuriøst hus langt ute på landet. Jane ender opp i denne situasjonen, etter at hun har gjennomført testene og vist seg verdig som «vert». En typisk dag på Golden Oaks inneholder skreddersydde måltider, meditasjon, trening, legebesøk og svangerskapstester. Man får utbetalt et beløp hver måned under svangerskapet, men bonusen får man først når barnet er født.

Hvis man spontanaborterer, slik en av «vertene» gjør, må man forlate Golden Oaks. Klinikken distraherer «vertene» fra å være kritiske til kontrollen de utøver, gjennomfrynsegoder og luksus som kasjmir-klær og pelsforede mokasiner.

Klasse

Fortellerpesktivet beveger seg mellom Jane, Ate, Mae – som er administrerende direktør for Golden Oaks - og Reagan, som er Janes romkamerat på klinikken. Språket flyter godt, selv om enkelte passasjer kan være kronglete, refererende og kjedelige – nesten som om Ramos har latt sitt journalistiske virke skinne litt for mye igjennom.

Klasseperspektivet er en gjennomgående tematikk i romanen. Jane går fra å sove i samme seng som bestemoren, til å måtte ta opp «hår fra tjue mennesker fra sluket hver gang hun skulle ta et bad med Amalia», til å befinne seg i en situasjon der hun kan spare, og oppdager økonomiske konstruksjoner som «renters renter».

For Jane er Golden Oaks først og fremst en mulighet til å kunne gi et godt liv til datteren. Noe som forklarer hennes totale omfavnelse av klinikkens høyst kritikkverdige forhold. De månedlige summene fra klinikken bruker hun på husleie, barnehage til datteren, livet generelt. Men Janes tilstedeværelse på klinikken koster: I hennes fravær vokser Amelia, barnet finner seg til rette i livet, og det uten sin mor.

Vold og valg

Fabrikken er en sterk, interessant og viktig roman som skildrer mange former for kjærlighet og varme, den til familie, venner og materielle ting. Den tar opp surrogati på en eksplisitt, men samtidig lite insisterende måte, noe som er forfriskende. Mest av alt viser den at kroppslig vold kan komme fra mange steder, deriblant språk, valg og rammer andre har valgt for en.

Kvinnene er overraskende åpne og stolte over å selge eggene sine for penger, og å bære frem barn til fremmede de ikke bryr seg om. Boka undersøker forestillinger om moderskap og kvinnelighet. Særlig Jane viser at den omsorgsfulle alenemoren også er i stand til å ta farvel med noe som har vært en del av henne, og det for penger. Det handler ikke om hvorvidt det er lett eller vanskelig, men om at det er mulig.

LES MER: Når kulturen blir vanskelig å kjenne igjen, mesker vi oss med fremtidsmareritt

LES OGSÅ: Vivian Gornick portretterer livet som en «odd» kvinne i New York

---

Roman

  • Fabrikken
  • Joanne Ramos
  • Oversatt av Hege Frydenlund
  • Vigmostad & Bjørke

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker