Bøker

Berserkergang mot Bazarov

Ved gjenutgivelsen av Kaj Skagens Bazarovs barn undersøker Eivind Tjønneland spenningene og motsetningene i og utenfor boka.

Kaj Skagens Bazarovs barn fra 1983 satte sinnene i kok, og det toppet seg da Dagbladets Hans Fredrik Dahl beskyldte Skagen for nazisme. I anledning forfatterens 70–årsdag i fjor er boken gjenutgitt. Opptrykket er berettiget, for boken inneholder mer enn kritikk av bøker som nå er glemt. Skagen ville gjenreise menneskebildet i den store, europeiske tradisjonen, et åndelig vesen med en høyere bestemmelse.

Fienden kalte han Bazarov, en romanskikkelse fra Turgenjevs Fedre og sønner fra 1862. Denne nihilisten betraktet mennesker som dyr og overførte naturvitenskapen på alle mulige og umulige områder. Skagen tok Bazarov ut av romanen og diktet ham om til egne formål: Norske forfattere som Haavardsholm, Køltzow, Obrestad, Tove Nilsen og særlig Knut Faldbakken ble slaktet og partert fordi de lignet på Bazarov.

Åndsmennesket

Skagen angrep feminismen, marxismen og kulturradikalismen. Disse ideologiene skulle ha fått hegemonisk status. De gamle opprørerne hadde blitt de nye autoritetene. Han etterlyste et idealistisk menneskebilde preget av ånd, som ikke reduserte mennesket til kjønn eller økonomi.

Når den raske teknologiske utviklingen svekker tradisjonen, blir livssynsorienteringen famlende. Ideologiene står i kø for å erstatte den eksistensielle usikkerheten modernitetens tradisjonsoppløsning uvilkårlig skaper. Skagen ga oss en viktig leksjon i at politiske pakkeløsninger ikke kan løse alle eksistensielle problemer. Han ville forene myte med rasjonalitet og realisme med romantikk. Myten skulle målbære mennesket som hellig og ukrenkelig, med en evig bestemmelse.

Kommer til kort

Skagens kritikk var nådeløs. Hardest gikk det ut over romanen Bryllupsreisen (1982) av Knut Faldbakken. Motivert av utroskap bringes ektefellene ut av likevekt i en sadomasochistisk scene i boken. Dermed kunne Skagen anklage Faldbakkens romanpersoner for å være nihilister: livet er overlatt til dyriske drifter. Jeg-fortelleren forakter skjønnlitteratur og skriver dokumentarbøker, dette i en roman av en skjønnlitterær forfatter. Et klarere signal om fortellerironi skal man lete lenge etter, men det blåser Skagen i.

Faldbakkens hovedperson er selvrettferdig og langt mer interessert i sin kones utroskap enn sin egen. Hele tiden har han dårlig samvittighet og opplever en splittelse i seg selv mellom likegyldig toleranse og sjalusi. «Middelaldermannen» i ham er opprørt: På sitt litt ubehjelpelige vis prøver han å takle at kona har vært utro. Men overfor Skagens idealisme kommer han ynkelig til kort. Problemet her er ikke at Skagen har idealer, men hvordan han anvender dem på andre.

Jon Michelet sa at boken preker et slags kjærlighetens evangelium, men at det ikke var noen kjærlighet å spore i Skagens omtale av de forfatterne han angriper. Thomas Hylland Eriksen var inne på det samme: Skagens kjærlighet er så abstrakt at den er forenlig med hat til konkrete mennesker. Jan E. Hansen mente at Skagens form sto i strid med det han ellers forfektet, som han støttet.

Etisk refleksjon

Det er et sprang mellom idealer og praktiske situasjoner – både for kristne og ikke-kristne. «Det gode som jeg vil, gjøre jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», sa Paulus i romerbrevet. Hva som er riktig i en bestemt situasjon, gir ikke troen eller livssynet alltid svar på. Romaner beskriver ofte slike situasjoner, også Faldbakkens Bryllupsreisen. Ukontrollerte utblåsninger og aggressive overtramp er en liten del av romanen, mesteparten av hovedpersonens refleksjoner er faktisk av etisk karakter.

Skagen har alltid vært en innsiktsfull fortolker av Dag Solstad, noe han også viser i Bazarovs barn. Like sensitiv er han ikke i møte med Faldbakken.

Nazismebeskyldninger

Skagen droppet injuiresak mot Dagbladets kulturredaktør Hans Fredrik Dahl. Nazismebeskyldningene mot ham var gjort døde og maktesløse, «både i debatten og i allmenbevisstheten». Dahl forvekslet nok Skagens forkjærlighet for mytologi med Alfred Rosenbergs forståelse av det 20. århundres myte om blod og rase.

Men Skagen var ikke uskyldig i at debatten i 1983 ble ødelagt av skjellsord: Han skrev at Faldbakken opererte med en «sivilisasjonsskrøne», og om eksistensen av en opprinnelig menneskenatur uberørt av «kultur»:

«Denne populære og vulgærfreudianske hippieillusjon om 'det opprinnelige' som ifølge ryktet skal finnes under en tynn hinne av fortrengende kultur er i virkeligheten infisert av en kulturfiendtlighet som i en av sine mulige implikasjoner ligger nært opptil nazistisk tenkemåte.»

En annen «mulig implikasjon» ligger denne illusjonen opp til drømmen om paradiset, som vi finner i mange mytologier, også den bibelske. På debattmøtet på Club 7 sa Skagen at han i neste opplag ville «skrive om alt som kopler Knut Faldbakken til nazisme». Dette har ikke skjedd, noe Skagen burde ha kommentert i sitt nyskrevne forord.

Mytologisk engasjement

Det mytologiske nivået er der, men vi ser det ikke, skrev Jan Inge Sørbø i en kommentar til Skagen i Bergens Tidende. Mye av det politiske engasjementet på 70-tallet var faktisk mytologisk, for eksempel Mao-dyrkelsen. Bildet Arild Asnes hadde av Kina i Dag Solstads omvendelsesroman fra 1971, var styrt av forførende bilder, noe blant annet Terje Tvedt har vist godt.

Bazarovs barn markerer et tidsskille i norsk litteratur- og idéhistorie. Skrevet på strak arm, rommer den store indre spenninger og selvmotsigelser. Det har holdt den levende og leseverdig frem til i dag.

Eivind Tjønneand er litteraturviter og idéhistoriker.

Les intervju med Kaj Skagen her: – Jeg ville ikke være fri. Jeg ville være fange under en veldig plikt

LES OGSÅ: Rolv Nøtvik Jakobsens om Stormfulle høgder og kvifor vi skal lese klassikarane: – Det dreier seg altså om måten folk talar om litteratur på

---

Essays

  • Kaj Skagen
  • Bazarovs barn
  • Dreyers Forlag
  • Oslo 2019

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker