Keiser Marcus Aurelius skrev et stykke antikk selvhjelpslitteratur med vedvarende appell

Av Amund Børdahl, Universitetslektor i filosofi og retorikk ved Universitetet i Bergen

«Si hver morgen til deg selv: I dag kommer jeg til å treffe folk som blander seg i alt, som er utakknemlige, uforskammede, fulle av falskhet, misunnelse, egoisme. Alt dette er kommet over dem fordi de er uvitende om godt og ondt.»

Den romerske keiseren Marcus Aurelius (121–180 e.Kr.) gjør på sine eldre dager notater i en filosofisk dagbok han fører under et av sine felttog. Han er, med tittelen på en moderne bestselger, «omgitt av idioter»; men det tar han med stoisk ro, i alle fall i de setningene han skriver i dagboken. Selv er han nådd til erkjennelse av det godes og ondes natur, slår han i fortsettelsen fast. Fra et stoisk ståsted innebærer det overbærenhet med de utakknemlige og uforskammede, de falske og misunnelige, egoistene. For vi tar alle del i verdensfornuften eller i det guddommelige.

«Jeg kan ikke bli sint på eller hate et menneske som er i slekt med meg,» noterer keiseren: «Vi mennesker er skapt til å virke sammen som føtter og hender, som øyelokkene, som tennene i overkjeven med tennene i underkjeven. Å motarbeide hverandre er mot naturen. Men å bli sint på et annet menneske og vende seg fra ham er å motarbeide ham.» Ondskap skyldes uvitenhet om den guddommelige allnaturen vi alle er en del av; for å motarbeide det onde og fremme det gode hos mennesker, trengs innsikt og vennlig rettledning. Først og fremst trengs selvinnsikt. «Man finner ikke lett en mann som er ulykkelig fordi han ikke vet hva som foregår i en annens sjel. Men den som ikke iakttar det som skjer i hans egen sjel, han må nødvendigvis være et ulykkelig menneske.»

Oppbyggelig lesning

Marcus Aurelius skrev sine dagboksnotater til eget bruk, men notatene ble tatt vare på i avskrifter til de i renessansen ble til en trykt bok. Til meg selv er siden blitt stående som et hovedverk i antikk, stoisk filosofi. På smussbandet til den norske oversettelsen fra 1957 (ved Rebekka Hammering Bang) omtales det som «et av de edleste verker i verdenslitteraturen», og som en bok med moralfilosofisk aktualitet: «Ingen bok skrevet av en forfatter som ikke selv var kristen, kommer den kristne etikk så nær,» forsikrer forlaget, med et klart håp om at boken vil finne sine lesere. Aurelius' tanker har siden renessansen også vunnet innpass på mer verdslige markeder for livs- og ledelsesfilosofi, og funnet lesere blant statsledere og feltherrer, fra Fredrik den Store til Bill Clinton. Som oppbyggelig lesning for travle mennesker inn og ut av flyplasser, enten man er på vei opp og frem eller omvendt, har den romerske filosofkeiserens blanding av fattet pessimisme og insisterende livsmotivasjon en vedvarende appell. «Man må alltid handle, tale og tenke som om den mulighet forelå at døden var ganske nær.»

Høy himmel

Det er høy filosofisk, for ikke å si teologisk, himmel over keiserens dagbok, som samtidig er full av hverdagsbetraktninger vi lett kjenner oss igjen i, ofte formulert som råd og instrukser vi mer eller mindre beskjemmet innrømmer at vi kunne hatt godt av å følge oftere. Flere av dem krediterer dagbokskriveren sine egne lærere for: «Av platonikeren Aleksander lærte jeg at jeg sjelden – og aldri uten tvingende grunn – skulle si til noen eller skrive i et brev: Jeg har det travelt.» Det er unektelig et godt råd for den som vil stålsette seg mot sin egen spontanitet, også i våre dager.

LES OGSÅ: Tidenes eldste roman er fornøyelig fortelling fra første til siste side, en løp og kjøp i nærmeste kiosk-bok

Sinnsro

Travelhet går igjen som et onde i keiserens dagbok. «Tal ikke for meget, og ha det ikke travelt med mange ting!», lyder det et sted. «Hold ikke på med mange ting, hvis du vil ha ro i sinnet,» blir filosofen Demokrit et annet sted sitert for å ha sagt. «Man må ikke la sine tanker kretse planløst omkring, og fremfor alt unngå nysgjerrighet og ondskapsfullhet», heter det et tredje sted, med en utvidelse av tematikken i etisk retning. «Blir du distrahert av ytre hendelser? Ta deg tid til å lære mere av det som er godt.»

Favne verdensaltet

Men hva er godt? Det gis det ikke noe samlet svar på hos den enkle og likefremme Marcus Aurelius. I en viss forstand lar han sine «tanker kretse planløst omkring» i dagboken; han er mer av en essayist enn en filosofisk systematiker. «Håp ikke på Platons utopiske stat. La det være nok om det går en liten smule fremover,» skriver han, i et avsnitt der han litt etter konkluderer: «Filosofens verk skjer i enkelhet og tilbakeholdenhet. Forled meg ikke til å bli høytidelig og oppblåst.» Et par avsnitt senere er «uforstyrrelig ro» det som kreves; kvitter du deg med alle dine overflødige bekymringer, som er produkter av falske forestillinger, «vil du skape deg rom hos deg selv til å favne verdensaltet, fatte med din tanke tidens uendelighet, grunne over hvor hurtig alt forvandles, hvor kort det er fra vi blir født til vi forgår», og forstå hvilke avgrunner av uendelighet som omslutter fødsel og død.

Det behagelige

Ikke minst gjelder det om å komme seg opp om morgenen. «Om morgenen når du våkner, ha da dette for øye: ‘Jeg våkner til et menneskes oppgave’. Har jeg fremdeles motvilje mot å gå til det arbeide for hvis skyld jeg er blitt til, det jeg kom inn i verden for å utføre? Er jeg kanskje skapt til å ligge i dynene og ha det varmt og godt? ‘Men det er så behagelig!’ Er du kommet til verden for å ha det behagelig, for i det hele tatt å passivt nyte tilværelsen, eller er du kommet for å handle? Ser du ikke plantene, fuglene, mauren, edderkoppene og biene drive med sitt og utføre sin oppgave i naturens husholdning? Og så vil du ikke utføre menneskets arbeide?»

Den vanskelige dyd

«Men man må hvile også», innvender keiserens alter ego. «Hvile er nødvendig, jeg nekter ikke for det», svarer keiseren. «Men naturen har satt grenser for den. Naturen har jo også satt grenser for spising og drikking. Likevel gjør du det til overmål; du fortsetter når sult og tørst er tilfredsstilt. Men når det gjelder arbeide, er det ikke sånn, da holder du deg under grensen for det du kan yte. Du setter ikke deg selv høyt nok, ellers ville du elske din natur og dens vilje».

Eller sagt med en siste keiserlig maksime i denne omgang: «Dydens vei er vanskelig å fatte, dens bane rett.»

Les også Amund Børdahls minneord over Harold Bloom: – Finn frem Shakespeares samlede verker, ha Blooms Shakespeare-bøker for hånden, og slå av telefonen en vinter eller to. Man går ikke glipp av noe

---

Marcus Aurelius

• (121–180 e.Kr.) var romersk keiser.
• Han var stoiker, og kalles gjerne «filosofikeiseren».
• Verket Til meg selv er oversatt til norsk av Rebekka Hammering Bang.
• Boka ble utgitt som en del av serien Cappelens upopulære skrifter i 2004.

---