Sviktende forklaring på krisehåndtering

Kjetil Røed

kultur@vl.no

Det er noe herlig forlokkende med bøker som skal forklare absolutt alt. For det er stas med de store linjene. Men det er også risikabelt. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama er blant de få som klarer det med både vitenskapelig og allmenn appell i dobbeltverket The Origins of Political Order (2011) og Political order and political decay (2015). Den israelske Yaval Harari klarer det også forbilledlig i Sapiens (2011), selv om hans særegne tolkning av historiens gang trer vel mye i forgrunnen noen ganger. For ikke å nevne Steven Pinker, som ville vært en fremragende universaltenker om han ikke var så selvhevdende og ekskluderende i forhold til andres synsvinkler.

Men dette skal handle om Jared Diamond. Og det er få som trekker større linjer – og drar veksel på flere fagfelt – enn ham.

LEST DENNE? Hvorfor beskytta hele Hollywood serieovergriperen Harvey Weinstein? Catch and Kill gir bare delvis svar

Overbevisende kompleksitet

I den siste boka er det krisehåndtering som er fokuset. Ifølge Diamond er hovedgrunnene til at sivilisasjoner går under atomvåpen, klimaendringer, ressursuttømming og global ulikhet. Men hva som helst kan jo, som vi får se i denne boka, lede til akutte kriser. Om nedgangen fortsetter eller ei, beror på hvordan krisen håndteres: Reaksjonen er ikke bare viktigere enn selve krisen, den kan til og med styrke et lands identitet, mener Diamond.

Hans betraktninger tar utgangspunkt i syv land han har god kjennskap til. Diamond er svært kunnskapsrik og krydrer teksten med både interessante historiske fakta og personlige anekdoter. Boka er ganske omfattende, men Diamond forsvarer detaljrikdommen godt. I kapitlet om Finland, for eksempel, skisserer han en ytterst kompleks situasjon, hvor finnene måtte balansere mellom respekt for naboen Sovjetunionen og egen integritet. Jeg vil si at deres pragmatiske holdning, hvor blant annet sensur av media inngår i terrorbalansen, er antidemokratiske impulser. Diamond argumenterer imidlertid godt for at motstandskraft og nasjonal styrke krever slike hestehandler, og at Finland med blind idealisme antagelig ville blitt okkupert av det store nabolandet. Det er en utfordrende konklusjon som nettopp gjør boka spennende.

Gode eksempler

Det er Diamonds eksempelmateriale som er bokas store styrke: Han henter ikke frem de mest synlige beretningene, men viser sammensatte hendelser og praksiser som redder nasjoner fra å splittes. Det enorme øyriket Indonesia ble holdt sammen av landets evne til å gjenfortelle sentrale, historiske begivenheter i alt fra skoleverket til offentlige monumenter. Det ble gjort med en slik styrke at landets mange trosretninger og kulturer ble sammensveiset.

Boka svakheter

Likevel er det noen grunnleggende problemer med boka. Diamond velger ikke land ut fra noen forsøksvis, objektive kriterier, men ut fra egen kjennskap til landene: Med unntak av Japan, har han bodd i dem alle (og behersker til og med fem av språkene). Det er kanskje naturlige valg for han, men når man skal trekke så store linjer er dette en usikker metode. Dette burde Diamond diskutert bedre.

Kanskje hadde slikt vært greit om det var snakk om en uformell, essayistisk, tekst som ikke pretenderte å være vitenskapelig. Men Diamond er ingen hvem som helst, og han hevder å ha funnet en slags formel for hvordan nasjoner kan overleve kriser. Her svikter det i bærebjelkene.

LES MER: Arne Borge: «Det litterære tiåret er preget av debattene om virkelighetslitteraturen»

Sviktende analogi

Diamond baserer hele boka på sammenhengen mellom individuelt og nasjonal krisehåndtering, og hvordan de kan kaste lys over hverandre. Det er det som gjør boka original. Men det er også bokas akilleshæl. For selv om både nasjoner og individer kan havne i kriser og oppleve traumer, og finne metoder for å hanskes med de vanskelige tidene, så er det en helt avgjørende forskjell mellom dem. Individer har en bevissthet, kan tenke, har følelser, ja, vi er rett og slett mennesker. Det kan man ikke si om nasjoner. Det er fint å tenke i analogier og foreta dristige eksperimenter, men det er påfallende i hvor liten grad Diamond ser begrensningene med sitt eget grep.

Han skriver også lite om kreftene som utfordrer nasjonalstatens identitet i dag. Det gjelder ikke bare globaliseringen som skaper sterke allianser på tvers av landegrenser, men også de sterke selskapene som har langt større omsetning enn de fleste nasjoner: Google, Amazon og Facebook.

Til tross for disse svakhetene, vil jeg likevel anbefale Diamond. Du kan irritere deg grønn og blå gjennom flere hundre sider, men du kan også bli med på ferden! Opp av asken en underholdende reise og et fascinerende tankeeksperiment, tross alt.

LES OGSÅ: Vi spurte våre kritikere Ulla Svalheim og Kjetil Røed hvordan de fant årets beste bøker

---

Bok: Sakprosa

• Opp av asken
• Jared Diamond
• Spartacus
• 448 s.
• Oversatt av Aleksander Melli
• Underholdende og fascinerende på tross av svakheter.

---