Bøker

Da barnebarnet døde, sa Tua Forsström til seg selv at hun aldri skulle skrive igjen

Samtidig som hun går inn i Svenska Akademien, utgis Tua Forsström for første gang på norsk.

Det har blitt mørkt når vi tar farvel med Tua Forsström på den store, åpne plassen i Gamla stan, et steinkast fra Svenska Akademien i Stockholm.

Tua Forsström har på seg grønne briller og svart lue. Hun sperrer de store, blå øynene opp og spør:

– Ble dette fryktelig deprimerende?

Travle tider

Vi kontaktet Tua Forsström en gang i mars, da det nettopp hadde blitt klart at poeten – som første finnlandssvenske noen sinne – skulle tre inn i Svenska Akademien, etter en svært turbulent tid. Hun overtar stolen til Katarina Frostenson, omstridt etter skandalen med ektemannen, «kulturprofilen».

Siden den gang har det gått i ett med intervjuavtaler og tilstelninger. Da vi først snakket om å møtes i sommer, hadde hun et håp om å ta «helt fri» – det ville si skrive. Slik ble det ikke, sier hun nå.

– Ikke ett ord!

Hun kommer rett fra Helsingfors. Dagen etter skal hun i et inntredelsesmøte i den ærverdige institusjonen som fikk noen alvorlige riper i lakken for et år siden.

En spesifikk sorg

I høst foreligger det for første gang en diktsamling av Tua Forsström på norsk, selv om hun lenge har vært regnet som en av Nordens mest sentrale samtidspoeter.

Omslaget til den norske utgaven av Notater viser et fjell i en mørk natt, med lavende snø. Dette er motiver som går igjen i Forsströms forfatterskap: snøen, natten, drømmen, mørket. Noe annet som går igjen, er en opplevelse av savn. Av at noe, og vi vet ikke helt hva, har gått tapt.

Notater er en bok om en helt spesifikk sorg. Om tapet av en helt bestemt person, et barn: Vanessa. …

Neste kapittel heter jeg

vet ikke hva du drømmer om og

jeg holder deg i armene mine.

Du var den jevne varme vinden som

blåser gjennom hjertet. Alt det som var

vidunderlig. Der skatten vår er, der

kommer hjertet til å være.

###

Aldri igjen

– Om man forenkler noe fryktelig, kan man si at mange forfattere skriver ut fra mentalt overskudd, energi og vitalitet. For meg har det ikke vært sånn. Jeg har alltid tenkt at jeg skriver ut fra en følelse av brist. Et hull i livet, et hull i sjelen, som ønsker å bli fylt.

Forsström sitter i vindusbenken på en kafé. I løpet av samtalen kan hun lete etter ordene, men hun later alltid til å finne dem.

– Tidligere har jeg skrevet om et eksistensielt, generelt, allment savn, men denne boken står ved siden av alt annet jeg har gjort. Dette er en bok jeg ikke ville skrive. Mitt barnebarn døde av leukemi. Og da denne lille jenta døde, tenkte jeg at «nå skriver jeg aldri igjen».

Barnet i mitt liv

Tua Forsström var så forbitret på livet, sier hun, at hun tenkte på det som en hevn: «da skal jeg i alle fall ikke skrive bøker».

– Hvem jeg skulle hevne meg på, det kan man jo spørre om. Men det var en trass, et «jeg vil ikke».

Allikevel gikk tiden og Forsströms forlegger lurte på om hun ikke skrev. Skriblet hun ikke i det minste ned noen notater? Etter hvert som han oppmuntret henne, kjente hun at det var like vondt å være taus som å skrive. Så begynte notatene å ta form i det små.

– Jeg opplevde noe fint mens jeg skrev: Jeg kom i kontakt med minnene av henne. Men da jeg var ferdig, var det akkurat like ille. Veldig mange sa: «Nå føler du deg vel mye bedre,» men slik var det ikke.

Gir det allikevel glede at boken finnes?

– Ingen har noen gang spurt meg om det. Det ble like ille etter at den ble ferdig, men ja, jeg er forferdelig lykkelig over at den finnes. Jeg er lykkelig over at jeg har fått uttrykke hvor forferdelig høyt jeg elsker denne jenta. Hun var barnet i mitt liv. Jeg hadde et stort behov for å fortelle alle hvor vidunderlig dette barnet var, hvor umistelig, slik alle barn er umistelige. For etter at Vanessa døde fortsatte hun å være Vanessa, men ble samtidig alle barn i verden. Og nå tenker jeg, at det står der, helt konkret, og at det er bra.

– Men blir du lei deg, blir du deprimert av å lese boken, spør Forsström.

Jeg svarer at boka viser hvordan et menneske så plutselig og ubarmhjertig blir borte, men stemmer det med din opplevelse, spør jeg, at boka har i seg et håp om at alt ikke er tapt? At Vanessa fortsatt finnes?

LES MER: Eldrid Lunden tror aldri hun kommer fram til noen absolutt sannhet. Men hun ser seg pukka nødt til å våge å velge en retning

Et nærvær

Forsström svarer med å fortelle om første gang hun møtte forfatterkollegaen Gunnar Wærness, den norske poeten som står bak oversettelsen av Notater.

De møttes for mange år siden, på forfatterbesøk i Paris. Plutselig satt de ved frokostbordet på hotellet, og Wærness fortalte at han skulle se en utstilling av vestafrikansk kunst, om sjamanisme.

«Hva!» utbrøt Tua Forsström, for hun hadde i lang tid lest om – og vært interessert i – det samme.

– I ulike varianter av sjamanisme er dette sterkt til stede: de døde finnes fortsatt. Så når du sier at denne jenta kanskje finnes fremdeles, så mener jeg virkelig det. Ikke på en slik måte at vi kan møtes, men i den grad at man kan ha en sterk følelse av nærvær.

Forsström viser til et sitat av W. G. Sebald i boken:

«Det virker ikke for meg (...) som om vi forstår de lovene som styrer fortidens gjenkomst (...) og jo lenger jeg tenker på det, desto klarere står det for meg at vi som ennå befinner oss i live, i de dødes øyne er uvirkelige vesener som bare av og til, under bestemte lysforhold og atmosfæriske betingelser, blir synlige.»

– Sånn tenker jeg at det er. Vi kan ikke hente fram våre kjære som vi så gjerne skulle snakket med, holdt rundt, vært hos. Vi må være her.

LES MER: For Gunnar Wærness er ikke tro personlig. Det er noe han får av andre

Alt rommes

I perioder av livet har Forsström vært aktiv i Den evangelisk-lutherske kirken i Finland, hvor hun fremdeles er medlem. Etter hvert har allikevel sjamanismen, den synkretistiske blandingen av kristendom og katolisisme med såkalt «primitiv» åndelighet, kommet henne nærmere og nærmere.

– Det er sånn det burde det være. En åndelighet der alt kan sanses, og der ulike former for religiøsitet ikke strider mot hverandre, men rommes.

– Har du ikke behov for å samle det i ett trossystem?

– Jeg tror det handler om noe ved virkelighet som nettopp ikke lar seg sette i system. Det kjennes sannere. Bare å forsøke å sette ord på dette er vanskelig. Det må gå galt, fordi språket ikke dekker opplevelsene. Når det gjelder religion og eksistens, er det kanskje bare i diktene man kan få sagt noe. Skal jeg greie ut om det, som nå, renner det mellom fingrene for meg.

– Ble Vanessa nærværende gjennom skrivingen, eller skrev du om et nærvær du allerede hadde opplevd?

– Jeg innser vel at det var noe jeg skrev meg fram mot. Jeg begynte på et nattsvart sted, der ingenting fantes. Men så skrev jeg meg inn mot en følelse av nærvær. Etter hvert henvendte jeg meg til henne, gjennom diktene, som om hun var rett ved siden av meg.

LES MER: Poet Mei-mei Berssenbrugge var ikke redd for å bli assosiert med åndelighet og New Age i en tid da poesien skulle være konkret og intellektuell

Vond skjønnhet

Tua Forsströms poesi er rik på natur, også hennes Notater, og derfor spør vi om hun er ivrig etter å oppsøke den. Men poeten blir stille et øyeblikk før hun svarer «nei».

– Nei, gjentar hun.

– Jeg har alltid elsket å være ute, i skogen, eller ved vannet. Men etter at denne jenta døde, er det noe utrolig trist som har hendt. De vidunderlige skjønnhetsopplevelsene, de herlige kveldene, regnbuene, stjernehimlene, utsiktene, havet og sommerregnet... Jeg holder det ikke ut lenger.

– Kan du forstå det, spør hun.

– Jeg holder det ikke ut. Jeg søker meg ikke lenger mot naturen, tvert imot unngår jeg skjønnhetsopplevelser, fordi det gjør så vanvittig vondt.

– Fremdeles?

– Ja, fremdeles, etter disse fem årene. Jeg kan ikke. Det er jo veldig synd, men skal jeg nærme meg det, må det gå via kunsten: Jeg kan lese bøker som skildrer det vakre, musikk er vanskelig, men jeg kan se på bilder og malerier.

– Hvorfor trigger det skjønne smerten?

– Det hadde vært så interessant å forstå det. Men jeg vet ikke. Jeg har snakket med andre som har blitt nedslått i livet og opplevd det samme, at denne mekanismen slår inn.

NATUREN: Tua Forsströms poesi er rik på natur. Hun har alltid elsket å være ute, men ikke etter at barnebarnet Vanessa døde. – De vidunderlige skjønnhetsopplevelsene, de herlige kveldene, regnbuene, stjernehimlene, utsiktene, havet og sommerregnet... Jeg holder det ikke ut lenger, sier hun.

Leve videre

Selv om Forsström gjenkjenner det vakre som vakkert, må hun gå bort fra det, og hun forventer ikke at det vil gå over. Hun håper allikevel at hun skal kunne skrive igjen.

At hun nå trer inn i Svenska Akademien tvinger henne også til å lese mer, reise – noe hun ellers har mistet interessen for – i det hele tatt til å vende seg mot noe som ikke er merket av sorgen.

– Man må jo, på et eller annet vis, fortsette å leve. Jeg holdt på å bli veldig passiv. Kanskje var nettopp det jeg trengte arbeidet det å sitte i Svenska Akademien innebærer. At noen sier: nå skal du lese disse bøkene.

– I diktene bruker du ordet «vidunderlig» flere ganger.

– Det går å skrive ordet vi-dun-der-lig. Er det ikke rart? At man kan skrive det, når man ikke holder det ut. Alt hadde vært enkelt om språket dekket virkeligheten.

---

Aktuell bok

  • Notater av Tua Forsström.
  • Utgitt på svensk i fjor, kom nylig i Gunnar Wærness' oversettelse på Cappelen Damm.
  • Dikt, 56 sider.

---

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Bøker