Søvn og ­selvrefleksjon

Da jeg var ung vegret jeg meg for søvnen, vegret meg for å falle i den. Fryktet at når jeg falt i søvnen, ville jeg overmannes­ av uhåndterlige ­følelser, ville det gjøre vondt, fryktet at om jeg slapp taket i dagen, la mitt overopphetede hode på puten og slapp, ville jeg falle så dypt at jeg kanskje ikke kom opp igjen. Men jeg måtte jo legge meg og la meg og lå under dyna og prøvde å holde igjen, holde stand, stå imot, men sovnet jo og våknet om morgenen heldigvis, hel, og likevel gruet jeg meg for søvnen neste kveld, for å falle i den.

Skriver drømmene ned

Hvorfor var det sånn, og hvorfor er det ikke sånn lenger? Nå gleder jeg meg til natten og søvnen og særlig den tidlige morgenens drømmer, søvnen og drømmen er blitt venner og hjelpere, jeg prøver å være i søvnen så lenge som mulig, å alltid sove ut og å frede morgenen. Unngår å ta oppdrag som ­krever at jeg står tidlig opp, reiser som krever at jeg står tidlig opp, for ikke å gå glipp av drømmesøvnen tidlig om morgenen, drømmene og det de vil si meg. Skriver drømmene ned når jeg våkner, selv om de er forvirrende, uklare, tåpelige skriver jeg dem ned og dveler ved dem fordi de representerer det frieste ved ­eksistensen, ikke er underlagt noen ­myndighet, ikke en gang min egen våkne bevissthet, fordi de er porter inn til deler av min personlighet min bevissthet ikke vil vite av, som min bevissthet skammer seg over og frykter, og slikt er det ikke dumt å få innsyn i.

Jeg skriver drømmene ned og tolker dem for kanskje å forstå hva jeg hemmelig begjærer og trenger, mine ikke alltid prisverdige beveggrunner og bli minnet om fortidige hendelser jeg ikke vil vedkjenne meg, framstilt i et billedspråk som har som formål å smugle nødvendig ­informasjon gjennom sensuren til bevisstheten, fortrengte ønsker med falsk pass og erindringer i forkledning. Drømmen forskjønner sitt mørke innhold for å slippe forbi sperringene bevisstheten har stilt opp, men når jeg skriver drømmen ned og retter oppmerksomheten mot den så uredd jeg klarer, hender det jeg synes jeg skjønner hva som rører seg på dypet av meg selv og det er det sikkert lurt å forstå.

LES MER: Tidenes eldste roman er fornøyelig fortelling fra første til siste side, en løp og kjøp i nærmeste kiosk-bok

Det urolige hjerte

Nå tenker jeg at min barndoms vegring for søvnen handlet om redselen for mitt eget mørke, min bortgjemte smerte, mitt uforløste sinne og min ubesvarte kjærlighet, det farlige fortidige fortrengte som jeg ikke ville vært i stand til å håndtere om det skulle nådd bevisst­heten den gangen, og som jeg derfor fryktet­ med rette, mens det nå for lengst er belyst og behandlet i den grad det er mulig å belyse og behandle; jeg frykter det ikke lenger og faller nysgjerrig i søvnen natt etter natt. Skriver drømmene ned, også de tilsynelatende trivielle og likegyldige, ikke for å tvære noe ut av dem det ikke er dekning for, men fordi at bare å gjøre det roer det urolige hjertet som alltid har vært et problem for meg. Er jeg tung når jeg våkner, skriver jeg drømmen ned og blir lettere, vet ikke hvorfor og behøver ikke vite det, det funker, skriver drømmen ned og får kontakt innover eller nedover og blir samtidig jorda, sånn føles det.

Det europeiske mennesket

I Freuds essay Tanker om krig og fred fra 1915 da første verdenskrig raste, skriver han at før krigen rådet optimismen i Europa,­ før krigen var de viktigste samtalene om ­politikk, kunst og vitenskap internasjonale,­ snakket folk varmt om internasjonalt samarbeid; den store, ­europeiske krigen kommer ikke! Så kom den og ble verre enn noen tidligere krig og folk ble fortørnet, forferdet, forbauset over grusomheten, nedslaktningen; at primitive folk på andre kontinenter massakrerte hverandre, ja, men de store kulturnasjoner,­ de mest siviliserte, Tyskland, Frankrike, England, hvordan kunne de ha sunket så dypt?

Freud deler forferdelsen, skriver han, men ikke forbauselsen, for det europeiske mennesket hadde ikke plutselig sunket så dypt; det hadde aldri steget så høyt som det innbilte seg. Forbauselsen er ikke ­berettiget, skriver han, for den forestillingen om mennesket som ligger til grunn for den, at mennesket ved hjelp av sin fornuft og litt god oppdragelse kan utradere det onde i seg selv og samfunnet, er falsk. Menneskets dypeste vesen er drevet av drifter, skriver han, at mennesket i seg selv verken er godt eller ondt, men god i én relasjon, ond i en annen, god under visse omstendigheter, ond under andre, at mennesket først og fremst er menneskelig, og det skjebnesvangre er når mennesk­ene ikke innser det. Dette er det europeiske menneskets svake punkt, skriver han, blendet av sine sivilisatoriske triumfer har det kommet til å overvurdere sine kulturelle evner i forhold til sitt driftsliv. Det europeiske mennesket har fortrengt sitt skrøpelige jeg, glemt at intelligensen ikke er uavhengig av følelses­livet og at i en krigssituasjon kommer ellers slumrende impulser til overflaten og sivilisasjonen settes til side, fiendens ondskap over­drives og folk forstår ikke at de adlyder sine ­lidenskaper, ikke sine interesser.

LEST DENNE? Ole Robert Sunde har skrevet en fascinerende bok om døden, den er både vill og komisk, vakker og skjør

Våre drifters vold

Å fornekte sine ­indre destruktive krefter og sitt driftsliv er skjebnesvangert. Først når mennesket ser seg selv i et realistisk lys, kan det bestrebe seg på å leve med sine drifter, konflikter og irrasjonelle impulser på en klok måte.

Det er oppgaven. Å søke å ikke være i sine drifters vold. Vi er ofte i våre drifters vold. Mon ikke den unge kvinnen som tar nakenbilder av seg selv i pornografiske positurer og publiserer dem på nett «fordi hun er stolt av kroppen sin», er mer drevet av ønsket om bekreftelse fra det mannlige blikket som råder i vår kultur og som kvinner har inkorporert og ser seg selv med også når det ikke er menn til stede enn hun er klar over? Og den mannlige journalisten som skriver nedlatende om unge kvinnelige politikere, idretts­stjerner, kunstnere, er det ikke begjæret som ­hindrer ham i å skrive bekreftende og ­beundrende, å skrive opp noe han ubevisst vil legge under seg? Og når jeg møter et menneske jeg umiddelbart føler antipati mot, er det ikke et som ligner meg selv, som bærer trekk jeg også bærer men som jeg har et ambivalent og uavklart forhold til? Jo, har drømmen vist meg. At forklaringen på mine sterke negative reaksjoner i møte med mennesker eller fenomer, ikke nødvendigvis finnes i menneskene, fenomenene, men like gjerne i meg selv.

Rovdyret og flokken

Så når jeg fylles av uforklarlig ubehag bør jeg betrakte det som en sjanse til å forstå meg selv bedre, å finne ut hva som foregår på dypet der. Og selv om det ikke er lystelige ­saker, har det den hyggelige bivirkning at jeg blir mer forsonlig stemt mot mine medmennesker og mindre redd, for man blir redd når man ikke forstår sine egne negative reaksjoner, sin skamfulle lyst­følelse i ­møtet med ­andres fall. Med forlegen forventning klikker vi oss fram til en varslet nyhet om at det forferdelige har skjedd den andre, hvorfor det? Lettet over at det er henne denne gangen, ikke meg? Rovdyret har valgt ut sitt bytte og resten av flokken kan falle til ro? Det var ikke motstandsfolkene, men de vankelmodige lett tyskervennlige, som mest iherdig klippet­ håret av tyskertøsene fredsvåren i 45, hva slags renovasjonsarbeid foregikk da? Slik er menneskene,­ slik er vi, dessverre, men benekter vi eller lukker vi øynene for det, er det jo ikke til å arbeide med eller forandre.

Selvinnsikt er avgjørende. Å granske seg selv, sine impulser og motiver er nødvendig. Særlig de mektige og innflytelsesrike blant oss burde konsultere sine drømmer og spørre dem om hvorfor de gjør som de gjør og hva som driver dem, mens det dessverre kan virke som om nettopp de som styrer verden i mindre grad enn ­andre har innsyn i sine egne dypeste ­beveggrunner.

Det kan være ubehagelig å bli konfrontert med sitt underbevisste, men også fortrøstningsfullt og oppbyggelig, det er jo derfor jeg holder på.

LES MER: Anmeldelse: «Merethe Lindstrøm har skrevet en av årets store leseopplevelser»

En såret hjort i entreen

I 2010 satt jeg tredve dager i Sandefjord fengsel, en riktig dom, en rar opplevelse, og det gikk etter måten bra, det var da jeg kom ut jeg fikk det dårlig. Jeg har aldri drukket mer enn den våren jeg kom ut av Sandefjord fengsel og jeg spurte meg selv, er det det som er meningen, det som er straffen, at jeg skal ha det dårlig nå etterpå?

Jeg satt på terrassen i vårnatta og drakk med døra åpen bak meg og da jeg våknet en morgen var naboens katt i huset, jeg hadde ikke registrert at den gikk inn ­kvelden før. Og neste morgen var katten der og hadde bæsja i stua og jeg ble sint på meg selv for at jeg ikke hadde fått den ut før jeg la meg: Skjerp deg Vigdis, ikke åpne døra di for alt! Så drømte jeg om ­natten at jeg våknet og at katten var i huset og at jeg jaget den ut, men da jeg likevel var våken kunne jeg like godt tisse og gikk mot badet, men da jeg kom ut i entreen så jeg en elg, det lå en kjempe­diger elg i entreen som jeg ikke kom forbi og jeg ble sjokkert og sint på meg selv: En elg! Nå var det nok! Holdt jeg huset mitt åpent for alt! En kjempe-elg jeg ikke fikk på beina for den veide et tonn og hadde en skade i foten. Jeg måtte ringe veterinær, forsto jeg, men var så trøtt og måtte sove, bare en time eller to så skulle jeg nok ta affære. Gikk og la meg, men fikk ikke sove for den klynkende elgen i entreen, la puta over hodet for ikke å høre den.

Så våknet jeg. Sto opp og skulle skrive drømmen ned som jeg pleier og skrev at jeg gikk for å tisse da jeg så at det lå, hva lå i entreen? Kalte drømmebildet fram og så: En hjort, det lå en såret hjort i entreen jeg tok en pute over hodet for ikke å høre klynkingen til.

Og forsto at jeg måtte hjelpe meg selv, legge armen om meg selv, løfte meg selv opp, få meg på beina og på fote og skulle nok greie det, tenkte jeg, for jeg var ikke alene lenger, men på parti med meg selv.

Gå og sov!

Søvnen og drømmen tilgjengelig for alle og gratis, et uuvurderlig ­erkjennelsesverktøy og kjærkommen hvile fra den våkne dagens krav om ­effektivitet, aktivitet, den ustoppelige informasjons- og reklamestrømmen, en stille protest mot de døgnåpne nettbutikkenes nærvær; du kan ikke kjøpe noe når du sover.

Som forfatter er jeg dessuten så heldig å ha pekuniær fordel av søvnen, ideene kommer om natten, kunstneren Mladen Stilinovic ble fotografert mens han sov, sammenkrøllet med hendene under hodet og sammenfiltrede tær, da han fikk se ­bildet, sa han: The artist at work.

Medmenneske! Gå hjem og sov!

Denne teksten har tidligere stått i Vårt Lands forlags ­påskehefte Stille uke.

Vigdis Hjorth

LES OGSÅ: Notto Thelle nærmer seg livets dramatikk med stor ro, men han har mindre å si til mennesket som raser, kjemper og slåss

kultur@vl.no

Foto: Ferdinand Schmutzer/Wikipedia