Barnet som ble gitt bort

Haag, 1942. Et jødisk foreldrepar skriver et brev der de forteller at omstendighetene vil ta datteren fra dem, og ber derfor om at mottakerne av brevet tar vare på henne. «Mitt ønske er at hun vil tenke på dere som sin mor og far».

Slik må en sjuåring ta farvel med sine foreldre og begynne et nytt liv. «Hun skal ikke være jødisk lenger, bare en vanlig jente fra Rotterdam».

Barndomsminne

– Jeg har aldri følt meg så involvert i en historie før, det føltes så mye viktigere enn de akademiske greiene jeg holdt på med til vanlig, forteller Bart van Es.

Han beskjeftiger seg vanligvis med renessanselitteratur ved Universitetet i Oxford, men der han nå sitter på Kulturhuset i Oslo husker han tilbake til en kveld for fem år siden, da frøet til hans siste prosjekt ble sådd. Han så med frykt og sinne på den økende ­polariseringen i samfunnet og den dertil voksende demokrati-skepsisen.­ Da hans eldste onkel døde, innså han at «en generasjon og dens historier var i ferd med å svinne­ hen. Hvis jeg skulle gjøre noe før disse menneskene og minnene deres ble borte for godt, måtte det skje nå».

Da kom dette mystiske barndomsminnet atter til overflaten: En jødisk jente ved navn Lien hadde bodd hos besteforeldrene hans under andre verdenskrig, men på et punkt hadde hun brutt med familien. Hvem var hun? Hvorfor hadde hun bodd hos ­besteforeldrene? Hvorfor var hun ikke lenger del av familien?

Jenta med minneboken forteller historien om Lien de Jong, jenta som i 1942 ble sendt vekk av egne foreldre i håp om å bli reddet fra nazistene. Det var Bart van Es' besteforeldre som tok imot den lille, jødiske, plutselig foreldreløse jenta som ringte på døra.

Nå, over 70 år senere, var det Bart van Es tur til å ringe på hos henne.

– Jeg dro til Lien uten en plan om hva jeg skulle. Kanskje det kunne bli en artikkel. Det første møtet var en så emosjonelle opplevelse at jeg skjønte at dette måtte bli noe større.

LES MER: Forbi tausheten om nazismens forbrytelser: Intervju med forfatter og menneskerettighetsadvokat Philippe Sands

Falmet glans

Lik nederlandske barn flest omkring 1940, hadde lille Lien en minnebok, en liten notisbok full av dikt, glansbilder og venners lykkeønskninger. Den hadde hun med seg overalt. Etter at Lien hadde bodd en stund hos Bart van Es' besteforeldre, stod en dag politiet på døra og hun måtte flykte. Tingene hennes ble liggende igjen, også minne­boken med forglemmegeiene på forsiden. Godt hjulpet av noen driftig motstandsfolk, fikk hun husly hos en ny familie.

Det var ikke siste gang. Lik et glanset klistremerke i minneboken hun elsket å bla i, ble Lien stadig vekk revet ut og flyttet til nye steder. I alt bodde hun hos ni forskjellige familier i løpet av krigen.

– Lien sa at hun gråt halvparten så mye for hver gang hun byttet familie. I utgangspunktet tenker man at et barn vil strigråte, noe det naturligvis vil i starten, men ganske raskt skrur man på en måte av og slutter å se verden, forteller van Es.

Hun forsøkte etter hvert å ikke tenke­ på verken fortiden eller fremtiden. «Nåtiden er blitt redusert til et lite antall nødvendigheter».

– De tidlige delene av historien husker hun så detaljert og levende, men senere forsvinner mer og mer. Graden av emosjonell skade er stor. Hun ville bare tilhøre noe, sier van Es.

Etter det første møtet hos Lien de Jong i desember 2014, var han jevnlig på besøk. De knyttet et nært bånd, og hun fortalte åpenhjertig om alt hun hadde opplevd.

LEST DENNE? Éric Vuillards bok om kirkereformatoren og opprørslederen Thomas Müntzer viser oss hvordan revolusjon glir over i fanatisme

Det nasjonale minnet

Jenta med minneboken er en mangslungen bok som også tegner et detaljert bilde av de nederlandske krigsårene. Over 75 prosent av den jødiske befolkningen i Nederland mistet livet under krigen. Det var den høyeste dødeligheten i noe europeisk land.

– Den nederlandske okkupasjonen er veldig formet av krigens siste del. Da nederlandske menn ble tvunget til å dra til tyske konsentrasjons­leirer, var befolkningen engasjert i motstandskampen. Det nasjonale minnet fra 1944 var at vi alle hadde vært del av motstandsbevegelsen og at vi hatet tyskere. Men til forskjell fra for eksempel Norge, hvor det var lang tid med motstandskamp, var det bare fire dager i Nederland, sier van Es.

– De fleste fortsatte bare med livet som det var, og det livet involverte ganske aktivt samarbeid.

Han peker på Nederlands toleranse som en slags forklaring. Den nederlandske republikkens mantra har vært at alle får gjøre som de vil, mener han.

– Katolikker gjør hva de vil, jøder gjør hva de vil, kristne gjør hva de vil. Det har ikke vært noen felles idealer.

Bart van Es synes krigshistorien er faretruende relevant, og bemerker hvordan verdenssituasjonen har forverret seg betraktelig siden han påbegynte arbeidet med boken.

– Historien gjentar seg aldri, men det er viktig å ha et grep om hva som er sannhet. Vi er avhengig av å ha et sett idealer vi enes om, som ­anerkjennelse av alle menneskers frihet og en villighet til å lytte til ­andre mennesker.

Av sine egne

Bart van Es hadde sine fire første leveår i Nederland, så flyttet de en del rundt i verden grunnet farens jobb, før den nederlandske familien så endte i England da sønnen var 15 år.

– Jeg tror det var nyttig å komme til Nederland med dette prosjektet som en fra utsiden, men samtidig som en fra innsiden. Jeg kan språket og er kjent enkelte steder, men samtidig er jeg ikke nedsunket i nederlendernes antakelser om krigen. Jeg tror man blir langt mer bevisst historien som brite.

Gjennom prosjektet har han lært mye om tulipanlandets krigsbrutalitet. Men aller mest lærte han om den mystiske jenta som hadde bodd hos besteforeldrene.

– Noe av det viktigste jeg lærte under arbeidet med boken var hvordan verden ser ut hvis du ikke er trygg på din plass i den. Om du ikke føler deg trygg på at du er elsket, er verden så mye mindre forståelig.

LES OGSÅ: Kva skjer når politikk og teologi blir blanda ­saman? Ragnar Misje Bergem skriv om korleis vi slit med å forstå vår eiga europeiske historie

kultur@vl.no