Når vi ringer Max Porter er han hjemme igjen etter en uke på farten, og prøver å få livet sitt på plass igjen. I dag har han fulgt barna til skolen og fått opp en svær hylle i huset. Mens han skrev sin siste bok, Lanny, som nylig utkom på norsk, flyttet han og familien fra London til Bath. Nå bor de i et landligere miljø, der forfatteren, som kaller seg en tre-tilbeder, får leve nærmere sin guddom.
Skogens vesen
At Max Porters debut, Sorg er den greia med fjær (2015), skulle slå så bredt an, var i seg selv en litterær begivenhet: En roman som ligner et fragmentert langdikt, med referanser til 1800-tallspoeten Emily Dickinson allerede i tittelen. En bok om sorg manifestert som en stor, svart kråke.
I likhet med Kråka, er en av de mest sentrale karakterene i Lanny heller ikke et menneske. Urfader Snylterot er et skogens vesen som alltid har eksistert utenfor landsbyen, der gutten Lanny bor. Gjennom århundrene har Snylterot lyttet til menneskenes stemmer.
LES MER: Den polske Nobelprisvinneren i litteratur leverer en roman der naturen får sin hevn over menneskene
Elsker språk
I boka danser disse stemmene over boksidene, som fragmenter av setninger og uttrykk. Forfatteren har villet at de skal oppfattes slik vi opplever brokker av lyd i det virkelige liv.
– Snylterot gjør det en romanforfatter gjør: Han lytter, sier Porter.
– Ligner mylderet av stemmer det vi opplever i hverdagen, særlig med ny teknologi?
– Hvis du lytter til alt, vil du bli gal. TV, sosiale medier, vanlige medier – det er for mye, så det vi gjør, er at vi flyter: Vi lytter til noe, og overhører noe annet.
For Porter ligner det «å flyte» en musikalsk opplevelse, der noe kommer i bakgrunnen, forsvinner, mens andre motiver spinnes videre. Det viktigste med Urfader Snylterots måte å lytte på, er at han ikke er noen snobb. Skikkelsen har en demokratisk kjærlighet for alle former for språk: hverdagsspråk, ordspill, uttrykk, høylitterært- liturgisk- og gatespråk.
– Vi blir påvirket av ny teknologi og språket er i endring, men når alt kommer til alt fortsetter folk å snakke skit, sier Porter.
– Er stillhet også viktig for deg?
– Jeg er ikke en av de forfatterne som ønsker at verden skal forsvinne. Jeg elsker det når barna kommer hjem fra skolen, eller når kona mi avbryter meg. Jeg elsker å måtte slutte å skrive for å begynne på middagslagingen.
Samtidig innrømmer Porter at han tørster etter fred og ro på et annet plan.
– Støyen er ikke til å bære. Urettferdigheten er ikke til å bære. Jeg håper at det finnes øyeblikk med stillhet i boka. Når en av karakterene er for seg selv, og opplever hvor underlig og vakker verden er.
Glem Brexit
– Er det ikke noe bestemt britisk med boka, som ...
– Ikke gjør meg trist.
Porter slipper ut en blanding av et sukk og en latter.
– Boka handler blant annet om å lytte. Hvorfor ble vi så overrumplet av alle disse stemmene som ønsket å forlate EU?
– Jeg tenkte ikke på dette med stemmene i relasjon til noe bestemt britisk, egentlig. Mer i forbindelse med naturen og miraklene den utretter. Vi har vært så tåpelige, og ikke lyttet.
I en viss forstand er det en hedensk, eller panteistisk roman, forteller Porter. Han utdyper at han ikke ville at mennesket skulle være det viktigste i boka. For ham er det like viktig hva slag relasjon lyset har til et objekt det faller på, eller på hvilken måte noe vokser i naturen.
– Noe av det mest deprimerende med dette landet, er den totale mangelen på kommunikasjon. På et vis håper jeg at boka sier: Glem Brexit. Det er bare én historie som er viktig nå, og den handler om vår overlevelse. Om naturens overlevelse.
LES MER: Gi meg liv! sa Harold Bloom, og med livet mente han litteraturen, skriver Amund Børdahl i minneord
Mystisk tenkning
Det er lille Lannys nærhet til naturen som knytter ham til Urfader Snylterot. Den lille gutten blir knust når han ser naturen lide.
– Den smerten: Sånn er det virkelig. Hvis du ikke er knust nå, da følger du ikke godt nok med.
En nøkkelscene i boka er når den aldrende kunstneren Pete skal lære Lanny noe om å tegne, og viser ham en skål med plommer: «Bare se på dem og tenk over plommeheten deres, essensen av plommen som en fysisk plomme i rommet ditt, forsiktige sprett bort fra plommen og inn i øyet ditt, og prøv ut et par ting og se hva som kjennes plommete, gi en plomme et vennlig puff til å bli til, ikke krev det,» sier han.
– Kan kunsten bidra med en åndelig dimensjon til klimakrisen?
– Jeg ønsker at arbeidet mitt skal være håpefullt, heller enn kynisk – og at den skal romme en slags mystikk. En kritiker som anmeldte boka, skrev: «vær advart mot mystisk tenkning!» Men kanskje litt mystisk tenkning er nettopp det vi trenger?
Et av problemene med vår tid, er ifølge Porter at vi har satt materien i konflikt med det åndelige. Barnet Lannys tilnærming har mye felles med naturen i seg selv, mener han.
– La oss lytte til trærne. Trærne lyver ikke.
Drømmeskriver
Porter har studert psykoanalyse og feminisme, i tillegg til kunsthistorie. Alle disse fagene har preget hvordan han skriver, og om hva.
– Jeg synes det er utrolig kjedelig når folk forteller deg om drømmene sine, men jeg er veldig interessert i det ambivalente og usikre ved drømmeverdener. I den forstand håper jeg å være en drømmeskriver. I møte med en merkverdig verden er psykoanalysen nyttig som teoretisk verktøy. Den forklarer for eksempel giftig maskulinitet veldig effektivt, slik vi ser den hos Trump eller Boris Johnson.
– Det høres ut som du både er skuffet over verden, og elsker den?
– Jeg er litt deprimert. Jeg synes verden er vidunderlig, og at barna mine er vidunderlige, men jeg er skremt på dypet. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Men jeg er en tre-tilbeder. Jeg vet ikke hvorfor folk har funnet det nødvendig å finne på en gud i himmelen, når det finnes så utrolige, kloke og vakre ting i denne verden.
Porter er stille på linja et øyeblikk.
– Jeg elsker språk. Jeg elsker familien min. Men jeg er bekymret for alt som kan gå tapt.