Rachel Kushner har skrevet en knyttneve av en roman

De siste tre årene har vi nærmest blitt hypnotisert av Trump–effekten når vi kikker til USA, alt er infisert av den; politisk, moralsk, økonomisk, kulturelt og språklig. Vi ser et mareritt folde seg ut foran oss som en svart giftig blomst. Men Mars-salongen får oss til å huske at USA alltid har hatt dette mørke, udemokratiske trekket ved seg.

En tragedie

Tilfeldighetene vil det slik at boka jeg har lest rett før jeg setter meg ned med Mars-salongen, er Jesmyn Wards svært gode roman Det som reddes kan (2019). Romanen er en rystende, sår og knallhard beretning om en fattig søskenflokk i Mississippi, dagene før orkanen Katharina treffer fastlandet.

Klasseskillet, fattigdommen, rusbruken, arbeidsløsheten og hvordan det er å være jente i dette bunnsjiktet, som ikke gir noen en eneste fair sjanse, er også grunnmuren i Rachel Kushners knyttneve av en roman, Mars-salongen.

Vi møter Romy Hall, fange W314159, på en fangetransport midt på natten mellom to fengsler. Hun har fått to livstidsstraffer for å ha drept mannen som i lengre tid forfulgte og truet henne og sønnen. På den lange bussturen til Stanville kvinnefengsel forteller Romy direkte til leseren, i en rappkjefta og røff stil, om hvordan livstidsdommene traff henne like hardt som orkanen Katharina.

LEST DENNE? I anmeldelsene av Dag Solstads nye roman har de fleste hoppet over halve boka for å slippe brysomme spørsmål om Guds eksistens

Nedstrippet

Kushners viste i sin forrige roman Flammekasterne (på norsk i 2014) hvilken strålende historieforteller hun er. Her brukte hun briljant tempo som et fortellermessig grep, i historien om den kvinnelige motorsyklisten Reno, som beveger seg gjennom 70-tallets New Yorks undergrunns–kunstmiljø til Italias politiske radikale ytterpunkt. Romanen utforsket med stor intensitet det kvinnelige og det maskuline, det amerikanske og det europeiske opp mot store politiske og kulturelle strømninger. Resultatet var en svært interessant roman som var en av mine favoritter det året.

I Mars-salongen strippes det hele ned, bokstavelig talt. Stripperen Romy er på vei fra en marerittlignende oppvekst i San Francisco til soningen av to livstidsdommer. Slik fart og intensitet gjorde romanen Flammekasterne særdeles interessant, blir Kushners sterke trekk i Mars-salongen det nedstrippede.

Romy beskriver usentimentalt, og med en stor dose selvironi, en oppvekst preget av morens dopmisbruk. Her er bunnløs fattigdom, voldtekt, eksperimenteringer med dop og destruktive venninnerelasjoner. Romys oppvekst i et uhyggelig San Fransisco blottet for flower–power gir henne ingen valg og muligheter. På tross av hennes intelligens, opprørske selvstendighet og instinkt for overlevelse er hun fanget av at hun inn til beinet er underklasse og kvinne. For Romy er veien mot strippeklubben Mars-salongen like uunngåelig, som veien mot kvinnefengselet.

LES MER: En av årets viktigste bøker tar for seg hvordan du og jeg blir brikker i et stort nettverk

Raseri og varme

I møtet med Romys medfanger og deres skjebner, avdekker Kushner hvordan de kvinnelige innsatte systematisk blir hånet og herset med i fengselet. For Romy er strippeklubben og fengselet to sider av samme sak. Det er de samme mekanismene som gjelder. Begge steder er kvinnens kropp en vare og hennes begjær bare et skuespill. Mennene styrer verden, og reglene er satt. Forskjellen er valutaen - ute i verden ga det penger, i fengselet gir det et sårt tiltrengt håp om å få hjelp.

Kushner portretterer en rasende kvinne som ser i hvitøyet at hun og hennes medfanger ble fratatt sin frihet i det øyeblikket de ble født. For Romy er ikke alene, det er på en og samme tid det tragiske og det fortrøstningsfulle ved romanen. Ved å veve sammen et kor av ville historier, sprukne stemmer og skakke skjebner gir Kushner oss et ømt og usminket blikk på Romy og hennes medsøstres overlevelsestrang. Og det er denne blandingen av raseri og varme, som gir romanen en helt særegen rå energi.

Maskulin estetikk

Da Romy får vite at moren er død og hennes elskede sønn på 7 år ikke lenger har noen som kan ta seg av han, får Romy, helt i tråd med fengselssjangeren, et mål å jobbe mot. Hun må komme seg ut. Men er det mulig å bryte ut av et slik system?

Et av det mest virkningsfulle grepet Kushner gjør i fortellingen om Romy er å ta i bruk det Amerika vi kjenner så godt fra blant annet Charles Bukowskis og Tom Waits fordrukne univers. Ved å la Romy kjempe i denne maskuline og mytiske estetikken blir Mars-salongen både en popkulturell underholdningsroman og en flengende feministisk kritikk. Det er igjen strålende og smart gjort.

LES MER: De undertrykte tjenerne fra A Handmaid's Tale er blitt til protestsymboler verden over. Margaret Atwoods nye roman tar opp feministisk og kritisk bibellesning