Anmeldelse: I romanland kan alt gå an

Kan en sprettball og ei mor som døde for tidlig være like viktige for et menneske? Kan begge være likevektige grunner – eller skal jeg si årsaker – til at noen klarer å gjøre det ekstraordinære? Kanskje er disse spørsmåla så flåsete at bare en romanforfatter kan finne på å stille dem. Men når det kommer til historiefortelling, har de noe for seg.

Mørk materie

I sin nye roman, Mr. Woolf, leiker Jan Kjærstad seg med en banebrytende fysikkforskers livsfortelling. William Abelson samtaler med sin biograf, som allerede har skrevet et ferdig utkast av det William kaller en velskrevet, men tradisjonell biografi – slik forlaga gjerne vil ha den. Ærendet hans er å fortelle om det kanskje viktigste av alt, som biografen ikke har klart å få med. For biografien, som gjerne er skodd over formelen årsak og virkning, overser at de revolusjonerende funna han gjorde på mørk materie henger sammen med synet av en sprettball i ei gate i Hongkong.

LES INTERVJU: Romanfiksjonen leter etter tvil og ambivalens der andre søker enkle svar, mener Jan Kjærstad.

Stor fantasirikdom

Det er altså William selv som forteller, og romanen Mr. Woolf tar form av å være et korrigerende tillegg til en fiktiv biografi som leseren aldri får se. Heller ikke biografens respons på Williams fortelling får vi del i – det er Williams side av dialogen vi leser. I tillegg til sprettballen er det særlig mysteriet far William sirkler inn. Fra et framtidig tidspunkt forteller han, plassert i Genève i nærheta av forskningssenteret CERN, om det han selv mener var opptakten til de store oppdagelsene han gjorde, datert til 2017.

Det kan høres avansert ut, men er det i grunn ikke. Kjærstads roman er tvert imot enkel å følge, det er enkelt å oppfatte den formmessige ideen bak. Kjærstad, som er blant Norges mest anerkjente forfattere, er kjent for stor fantasirikdom og en ihuga bruk av metalitterære grep som diskuterer fiksjonens egne grep, grenser og muligheter. Dette gjelder også for Mr. Woolf, som er ei ganske spaca bok hvor forestillingsevnen står høyt i kurs.

Williams far er innehaver av en leikebutikk, og et underlig komplott fører William til Hongkong for å leite etter den forsvunne søstera si. Her vikles han inn i konkurransen om en ny, ettertrakta leike som vil gi et «et langvarig avtrykk i den globale imaginasjonen». Ikke minst oppdager han her at faren hans – en smått distansert, men tross alt vanlig far – bærer på et vell av hemmeligheter.

En god far

Og denne faren spiller en helt sentral rolle i romanen. Det samme gjelder nok for Kjærstads motivasjon for å skrive denne boka. Mr. Woolf er dedikert til faren hans, som døde i fjor. Fra start av kommer dette tydelig fram når William vakkert forteller: «Jeg hadde et normalt forhold til faren min. Jeg beundret ham ikke, men jeg elsket ham, jeg elsket ham av den enkle grunn at han hadde gitt meg en lys barndom. Skal man forvente mer av en far?» Romanen kjører etter hvert på i et ganske fantastisk høygir, men det er passasjer som dette – hverdagslig ettertenksomme – som gjør mest inntrykk på meg som leser.

Når leiketøyenes univers og fantasiens uransakelighet spiller en så sentral rolle i denne romanens virkelighet, blir det òg en hyllest til en slik lys barndom, som på nytt får spille seg ut, under det takknemlige lyset som døden kan kaste. På mange måter er det også en leik fra barndommen William vikles inn i. Sammen med den noe eldre søstera pleide han å leike detektiver, under dekknavnet Mr. Woolf, etter den døde moras etternavn. Dette blir navnet hans i de merkelige dagene i Hongkong som boka tar for seg.

LEST DENNE? – Skriver du Gud i teksten, blir det oversett

Fortsatt tradisjonell

Gjennom stor fantasirikdom viser Mr. Woolf at også lavmælte fedre kan romme mysterier. Men romanens form gjør ikke så store underverker som den legger opp til. Heller enn at den smått fikse formen – at historia er fortalt som et biografisupplement – klarer å snu noe særlig om på årsakskjeder og den slags, bærer Williams lange fortellersekvenser preg av å være tradisjonelle. Selv om det er lett å støtte Williams tanker omkring sjangeren, er de litt for selvfølgelige og lite tankevekkende.

Dessuten opplever jeg fortelleren som både pedantisk, belærende og selvgod – noe som for all del kan være ønskede karaktertrekk ved romanpersonen. Fortellinga er absolutt godt disponert og kuriøs, om enn ganske ordrik, men jeg mister interessen når boka mer instruerer meg om fantasiens virkelighet enn den makter å trekke meg inn i den.

Formmessig forsvarsverk

Er så dette en kritikk av overdreven fantasibruk? Nei, slett ikke! Det er forfriskende med en roman og en forfatter som skiller seg ut i en ellers nokså realistisk samtidslitteratur. Men dette hjelper ikke når boka ikke helt klarer å engasjere.

LES MER: Bjørn Eidsvågs nye bok: Trass og tro