Hva skal vi egentlig med litteratur? For ikke å si litteraturvitere? Enda så eksistensiell og skjellsettende litteraturen kan være, vil jeg tro litteraturvitere flest jevnlig plager seg selv med i alle fall det siste spørsmålet. I Agnes Ravatns siste bok, Dei sju dørene, kommer den godt voksne og rimelig leie litteraturprofessoren Nina Wisløff med et ganske originalt forslag: «I realiteten bør litteraturvitarar kunne vere glimrande etterforskarar.»
For den som leser er god på innlevelse, og bør derfor kunne jobbe i politiet med både å avdekke og forhindre forbrytelser.
Nysgjerrig etterforsker
Som sagt, så gjort. Etter at Nina og den voksne dattera tropper uanmeldt opp på døra hos leieboeren deres og nærmest kaster henne ut for at de skal kunne flytte inn, forsvinner leieboeren sporløst. Det tar ikke lang tid før politiet gir opp saken, men Nina klarer ikke å legge mysteriet fra seg. Drevet av nysgjerrighet bruker hun tolkningsferdighetene sine til å oppklare saken.
Det skal vise seg at hun selv og familien er mye mer involvert enn hun først hadde trodd. Det er sin egen tragedie hun nøster opp i.
LES MER: Agnes Ravatn hadde ikke turt å håpe på å vinne Ungdommens kritikerpris
Gode påfunn
Etter tre essaysamlinger utgir Ravatn for første gang siden suksessen Fugletribunalet (2013) en roman. Dei sju dørene er en underlig spenningsfortelling, ført i en enkel prosa drevet fram av dialog og handling. Vi følger Nina fra eksistensiell kjedsommelighet til eksistensiell krise, og veien går langs flere artige påfunn. Ravatn har for eksempel latt professorens egen mann, som for tida er byråd, indirekte være del av bestemmelsen om å legge den nye bybanetraseen gjennom huset deres så det må rives. Dette og mere annet viser en forteller som morer seg over fiksjonens frihet og mulighet for både ironi og fortetta ulykke.
Ridder Blåskjegg
I etterforskningsarbeidet får litteraturen en viktig funksjon som nøkkel til innlevelse i menneskepsyken. Særlig en libretto basert på eventyret om ridder Blåskjegg spiller en sentral rolle.
Raskt gjenfortalt har Blåskjegg fått seg ei kone som lover at hun elsker han, enda han er uhyggelig og bor i en mørk borg. Hun får ikke stille noen spørsmål, men vil slippe lys inn i borgen, og åpner en etter en av Blåskjeggs sju låste dører med mørke hemmeligheter: torturrom fylt av blod, sorg, og ikke minst tidligere koner nedlessa i luksus, balanserende på podier, som levende døde. Som de andre konene blir også hun ført opp på et podium, tynga av det hun nå veit om ektemannen, nærmest som en levende død.
Litteraturen og livet
Men hva betyr denne fortellinga?
Ravatn lar etterforskeren sin komme inn på flere ulike psykoanalytiske og litterære tolkninger som omhandler indre rovdyr, mannlig raseri og vold i hjemmet, og som setter romanen i sammenheng med metoo. På snedig vis lar hun eventyret få en sentral funksjon både i forsvinningsmysteriet og i romanen.
Franske Charles Perraults versjon av Blåskjegg–eventyret fra 1697 – som i samling med andre av hans nedskrevne folkeeventyr for øvrig er Frankrikes mest solgte bok etter Bibelen – har utstyrt eventyret med en avsluttende moral: «Nysgjerrigheit, ungjenter, lønner seg sjeldan.» Også for Nina, som stadig underviser i den greske, antikke tragedien, får nysgjerrigheta tragiske konsekvenser. Etterforskninga hennes fører på mange måter familien inn i undergangen. Til slutt har hun sett og funnet mer enn hun orker å bære.
LEST DENNE? Maja Lunde kunne tenkt lengre med sin nye roman
Ikke imponerende
Når Ravatn så aktivt tar i bruk litteratur som fortellinger i fortellinga, suger dette til seg romanens tolkningsrom. Dette tilfører Dei sju dørene flere perspektiver, men samlet sett klarer ikke romanen å bære alle fortolkningsmulighetene den legger opp til. Henvisningene blir for raske og overfladiske, og jeg tar meg i å ønske mer amok fortolkning, mer utforskning av hvordan litteraturen smitter over på livet. For det er her Ravatns roman hadde hatt mulighet for å være ny. Det er gjennom dette Nina kunne blitt en virkelig original romanperson.
Ravatn skriver lettlest, effektivt og underholdende. Men dette er hennes tredje roman, og åttende bok. Da holder det ikke at romanen funker. Den bør også kunne imponere.
LES MER: Chigozie Obioma vil skrive historier som viser at folket hans har noe å være stolt av