Amazonas står i flammer. Verdens lunger holder på å brenne opp. Det kjennes som vi nærmer oss en slags undergang, at vi er i ferd med å gjøre ubotelig skade på verden. Aasne Linnestås nye bok, Johannas åpenbaringer, er en kjærlighetserklæring til naturen, og en påminning om hva som er i ferd med å forsvinne.
På hytta
Hovedpersonen Johanna har flyttet til familiehytta på Kvann etter å ha fått et sammenbrudd under oppholdet som bistandsarbeider i Sør-Sudan. Da hun reiste, forlot hun ikke bare arbeidet sitt, men også kjæresten Ermias. På hytta i fjellet har hun isolert seg, og bortsett fra en aldrende nabo og faren sin, møter hun ingen. I den frosne og strenge vinteren forsøker hun å forstå hva som forårsaket hendelsene i Afrika. For å finne svar, graver hun i sin egen fortid. Hun konfronteres blant annet med sin egen passivitet og unnvikelse i forhold til storebroren Tord, en sart gutt med et spesielt nært forhold til naturen, som sultet seg i hjel bare 23 år gammel.
Gjemme seg bort
Skildringene fra Sør-Sudan er få og fragmentariske, men i korte passasjer beskriver hun brutaliteten i situasjonen der, og hva mennesker kan gjøre mot hverandre i en krisesituasjon: «Etter hvert har jeg også lært mer om hva som kan utløses når de såra sjelene finner sammen, særlig når menn samler seg og driver inn i vanviddet på tokt etter noe å kvele smertene med … og sårheten og ømheten er satt til side av de bederva driftene, utløst i et grenseløst og forblinda fellesskap.»
Passasjer som dette sier noe om hva hun hjelpeløst har vært vitne til, og hinter om hvorfor hun har valgt å gjemme seg bort i fjellheimen. Der beskrivelsene fra Afrika er antydende, er bildene fra naturen på Kvann detaljerte, og illustrerer det bestandige og håndfaste hun oppsøker når verden inni henne krakelerer: «… og bjørketreet på tunet er uten lyd, og treet bråvakres, plutselig, den vinterfrosne barken, den krokete, aldrende stammen, de nakne, forsvarsløse greinene, medtatt av vinteren de også …»
Dystopi og paradis
Aasne Linnestå sammenstiller to vidt forskjellige virkeligheter, den ene menneskeskapt og den andre naturskapt. Der konflikten i Sør-Sudan og volden menneskene utøver mot hverandre framstår som en dystopi, er naturen i Kvann, med sine fjell, innsjøer og vekster noe av et paradis.
Johannas åpenbaringer er en elegant roman. Skildringene av busker, blomster, fjellvann og mose er sanselig beskrevet, selv om Linnestå også får fram menneskets ensomhet når det står alene i naturen. Etter måneder alene i fjellet, er det fellesskapet med andre mennesker og verden der ute Johanna vil tilbake til. Romanen bærer dermed i seg kompleksiteten i det å leve på denne jordkloden.
Oppskriftsmessig
Opplevelsene fra Sør-Sudan kommer likevel i bakgrunnen, og beskrives for generelt. Framstillingen av verdens grusomheter er gjort oppskriftsmessig og litt for mye med sjablonger. Det er vanskelig å gripe hva det er Johanna flykter fra. Kanskje er dette et bevisst grep for å illustrere det brutale som har skjedd.
Men å holde tilbake er ikke alltid noe som styrker en fortelling – like mye handler det om hvordan man porsjonerer ut informasjonen. Som i tidligere utgivelser viser Linnestå seg som en språklig dyktig forfatter, men i årets roman kunne hun med fordel gått dypere inn deler av materien.
Mennesket er natur
Dette er likevel en bok som gjør inntrykk, den minner oss om at vi mennesker faktisk er natur, og at verden vi deler med millioner av andre arter ødelegges av oss. Det høres kanskje banalt ut, men det er en sannhet som Linnestå greier å sette ord på: Vi trenger pusterommet, stillheten, og ikke minst skjønnheten.
LES MER:
Intervju Åsne Linnestå bruker ordet «andektighet» for det hun kan oppleve i møte med en bjørk eller et fjell
Bokanmeldelse: Kva kan dei dansande bjørnane lære oss om livet etter kommunismens fall? Svaret er: meir enn du trur