Bøker

Hva er en far?

I sin debut skildrer Monica Bjermeland savnet av en far og hvordan jakten på en fars følelsesliv kan bli en altoppslukende og ødeleggende affære.

Alle har vi en far. Noen har aldri møtt ham, andre har et nært forhold til ham, mens andre igjen kan være i bitter konflikt. Og hvordan kjenner jeg, med hele kroppen, at faren min virkelig er min far? Fortjener han virkelig å bli tatt på med silkehansker? Skal vi legge vekk våre egne lengsler etter en god relasjon og forsøke å forstå ham på hans egne premisser? Eller skal vi kreve at den voksne mannen selv tar ansvar for relasjonen?

Forståelse og forsoning

Først som ti–åring får Gabriella vite at han hun trodde var sin egen far ikke er det. Ikke før hun er femten år, da moren dør, bestemmer hun seg for å ta kontakt med sin biologiske far. Han er tyrkisk og bor bare en busstur unna. Hun søker forståelse og forsoning.

Men den ekte faren er opptatt med sin nye familie, og hun gir ham opp. Mange år senere, som voksen mor til en fire år gammel datter, oppsøker hun ham på nytt. Men nå i Tyrkia, der han småbitter og forvirret slikker sine sår og forsøker å gjenopprette sin følelse av tilhørighet.

LEST DENNE? I si nye bok gjer Espen Stueland poesi av Eilert Sundt

Seiglivet håp

Bjermeland har funnet en stemme som bærer romanen igjennom. Valg av tematikk fremstår troverdig. Hun reflekterer godt over foreldrerollen, både som mor til egen datter og som datter til faren som svikter gang på gang. Vi får følge den forsiktige oppbyggingen av ny tillit mellom Gabriella og sin biologiske far. Romanen får godt fram hovedpersonens seiglivede håp om en god far og de gjentatte opplevelsene av skuffelse når faren ikke oppfyller hennes behov.

Men ingen kan elske fram forandringer i et annet menneske. Noen ganger virker det som om Bjermeland legger skylden på hans tyrkiske opphav, altså at farens svik er betinget av miljøet og tradisjonene han kommer fra. Andre ganger er det hans personlighet som er årsaken til hans sviktende evner til å bevare farsrelasjonen.

Lite troverdig

Jeg synes Bjermeland er best når hun holder skildringene på det mellommenneskelige planet og lar de kulturhistoriske analysene av forskjeller mellom det norske, som hun kommer fra, og farens tyrkiske bakgrunn, ligge. Noen passasjer er for abstrakte til at de fremstår troverdige, som denne:

«Finst tilgiving mellom menneske i rein form? Ho finst kan hende i teorien, som ein idé, noko å lengte etter, fantasere om, men som realitet? Gjort er gjort, og einkvan må ta ansvar for hendinga og følgjene. Eg tek gjerne ansvar, men å tilgi eit svik heilt utan vilkår og forventing? Den gåva vil eg ikkje gi deg (…) I tenåra ville eg ha tid med deg (…) som kunne hjelpe meg med å byggje meg sjølv opp att der eg plutseleg stod, morlaus og i praksis familielaus. Du sa nei. No må eg barrikadere meg mot nye nei. Tilgiving kan ein gi nokon som skumpar ut ølglaset sitt på ein konsert eller bulkar bilen eins eller noko.»

LEST DENNE? Jakten på arbeiderklassen

Behersker romanen

Nei, her tror jeg ikke på forfatteren. Tilgivelse kan være større enn et veltet ølglass. Hun skildrer det hele for utvendig, for analyserende, for raskt. Vis meg heller hvordan disse følelsene ga seg uttrykk i hovedpersonens hverdag. Disse utvendige passasjene burde heller vært erstattet med konkrete hendelser og stemninger der hovedpersonen får dratt leseren inn i sine følelser av svik mer enn hennes analyser av selve sviket.

Men alt i alt er dette en stilsikker debut. Bjermeland får vist at hun behersker å strukturere en større fortelling innenfor rammene av en roman.

---

Bok: Roman

  • 63 måtar å elske deg på
  • Monica Bjermeland
  • Samlaget

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker