– Det er en veldig berøringsangst i møte med døden, kanskje det er særlig typisk for vår tid?
Det sier forsker og forfatter Eivor A. Oftestad, hun ser ned i det melkehvite skummet på en dobbel latte.
– Tidligere var døden en lang prosess med forberedelse, både praktisk og åndelig. I nyere tid er døden en veldig kort overgang, det er liksom bare det øyeblikket man dør.
LES OGSÅ: Norges eldste bøker endelig på norsk
Troen alene
Synet på døden har forandret seg gjennom tidene. Da reformasjonens omveltninger bredte om seg rundt midten av det 16. århundre, skjedde det ting i Europa. I 1536 kom den lutherske reformasjonen til Norge og Danmark, og overgangen fra katolsk middelalder til protestantisk nytid hadde stor innvirkning på menneskers forhold til døden.
Der ideen om skjærsilden tidligere hadde gjort seg gjeldende, og ble sett på som en slags renselsesprosess så vel som en mellomstasjon der den avdøde og de gjenlevende inngikk et slags åndelig fellesskap for å bedre den avdødes muligheter til frelse, ble denne nå avviklet.
Reformasjonens inntog og dødens nye livsvilkår er kjernen i den nye boken Å minnes de døde, utgitt på Cappelen Damm. Boken inngår i en større internasjonal forskningskontekst, og er et av resultatene av et forskningsprosjekt som fore- gikk mellom 2010 og 2014.
– Store deler av middelalderens religiøsitet var strukturert rundt de døde: Man ba for de døde, messer ble holdt for de døde. Dessuten var det mye økonomi rundt bønn for de døde, sier Eivor Oftestad, en av forfatterne av boken.
Oftestad understreker at dette arbeidet er gjort av fire mennesker. I tillegg til henne selv, er boken skrevet av Kristin Bliksrud Aavitsland, Arne Bugge Amundsen og Tarald Rasmussen.
– Det eksisterte en sterk forestilling om at de døde og de levende kunne hjelpe hver- andre.
Denne forestillingen falt bort. Med reformasjonen og Martin Luthers sentens «troen alene», ble noe av den protestantiske kjernen at nettopp troen i seg selv er en slags garanti for frelse.
– Det er ingen ting annet å stole på enn troen alene, og slik fører reformasjonen med seg et brudd mellom de levende og de døde. De levende har ikke noen ting de kan bidra med lengre. Dette er en stor, kulturhistorisk endring.
LES OGSÅ: Bokutgivelse om reformasjonen og det katolske Norge
Dødsprosjektet
– Det var et stort kulturelt rom som forsvant, men samtidig hadde man fortsatt behov for omsorg for de døde. Man skulle få en verdig begravelse, likprekenen ble viktig, man laget bekostede epitafier, forteller Oftestad.
Likprekener og epitafier er to sentrale elementer i den protestantiske minnekulturen. Likprekenene var gjerne opp mot 150 sider preken over en tekst, forteller Oftestad, og opp mot 50 sider om livet og dødsleiet til den avdøde. Epitafier er store, inngraverte bilder av avdøde som henger i kirken. Det ble en viktig utsmykning i kirkene etter reformasjonen.
– Å minnes de døde handlet om å fastholde det gode ettermælet. Å holde frem et minne er å snakke godt om den avdøde, slik vi fremdeles gjør i nekrologer.
Da skjærsilden ble demontert, ble minnekulturen sterkere. Hvordan man ser på døden og de døde, henger sammen med forestillingen om tid.
– Dette fokuset på å minnes gjør noe med hvordan man ser på tiden. Tidligere var minnekulturen basert på at de døde var nærværende, mens med reformasjonen ble de fraværende. Slik sett blir det en tydeligere fortid. I et kulturhistorisk perspektiv er det en viktig forskjell, sier Oftestad.
De gjenværende kan ikke lengre hjelpe hverandre.
– Troen skulle demonstreres gjennom likpreken og epitafier. Det viser hvordan den kristne hoveddyden gikk fra å være kjærligheten, til å bli troen. De som fikk slike hedersminner ble forbilledlige døde.
LES OGSÅ: – Luther var en mester i å fange kompleks virkelighet
Døden i dag
Mens de døde med reformasjonen gikk fra å være nærværende til fraværende, mener Oftestad de i dag er borte. Hun understreker at det er mye kontinuitet fra den katolske middelalderen til protestantismen. De døde blir ikke borte, man har fortsatt nær omsorg for dem. Sånn sett skjer det større endringer i moderne tid.
– Et viktig poeng er at mens vi har studert dette religionshistoriske bruddet, så kom det store bruddet først med vår tid. Det virkelige bruddet skjer egentlig ikke med reformasjonen, men det skjer frem mot vår egen tid, hvor flertallet av den toneangivende befolkningen ikke tror på et liv etter døden, mener Oftestad.
I boken blir kunsten å dø kalt den mest nødvendige kunst. Med reformasjonen ble døden endelig, troen alene skulle sikre frelsen. Kunsten var å gi slipp.
– Selv om vi har studert 500 år gamle tekster, så er temaet døden. Det er et veldig eksistensielt tema. Du blir nødt til å reflektere over døden, bruke det som et speil på oss selv og vår egen tid.
– Om du greier å forankre livet ditt i Gud allerede nå, så blir døden bare et slør som tas vekk, så fortsetter det samme livet etter døden. Det er det perspektivet alle disse gamle tekstene har.