Bøker

Nærværets politikk

Karl Ove Knausgård hevder det er like viktig å møte ens neste gjennom romanen som å møte ens nabo i virkeligheten. Men er ikke dette et forsøk på å unngå den virkelige naboen – den vanskelige naboen?

Bilde 1 av 3

Det var først en gang på 1990-tallet at venstreradikale filosofer virkelig oppdaget apostelen Paulus. Det var oppsiktsvekkende å se marxister tørke støvet av Bibelen så snart de fikk nyss om evangeliets overskridende kraft: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus».

Den franske filosofen Alain Badiou var solgt. I en tid da politikken var i ferd med å låses fast i kampen mellom EUs progressive elite og de som var redd for å miste nasjonalfølelse og lokal identitet, kunne Paulus’ besnærende ord om et fellesskap hinsides alle menneskelige likheter og forskjeller aktualiseres på nytt. Mannen som falt av hesten i møtet med den oppstandne Kristus innså at det nye livet ikke kunne forstås innenfor hans gamle rammer. Det kristne fellesskapet oppsto på grunn av en helt unik hendelse. Det var det unike ved oppstandelsen som gjorde evangeliet universelt og det var det personlige møtet med den oppstandne som gjorde Paulus til apostel.

Legitimitet på spill

Badious fortolkning av Paulus er et eksempel på det som statsviteren Pierre Rosanvallon har kalt «nærværets politikk». Sistnevnte mener at samfunnsmessige endringer i siste halvdel av det forrige århundret har svekket partisystemene og tanken om at politikere skal representere folkets interesser eller identiteter. I stedet gjelder det for politikere å reagere når uventede hendelser oppstår, å se hverdagslige menneskers problemer og å lytte til ofrenes stemmer. Det er når politikere ikke evner å være tilstede og å vise empati at deres legitimitet virkelig står på spill. Politiske motstandsbevegelser organiseres derfor i økende grad rundt enkeltstående hendelser. Slagordet «je suis charlie» etter angrepet på avisen Charlie Hebdo illustrerer den obskure koblingen som oppstår mellom de konkrete ofrene og alle som opplever å stå på deres side. Rosanvallon mener derfor nestekjærligheten har blitt den høyeste dyd i dagens politikk. Det gjelder fremfor alt å se og vise omsorg for den helt konkrete andre.

En gutt på stranden

I takketalen ved mottakelsen av Welt Litteraturpreis i 2015, presenterte Karl Ove Knausgård noen betraktninger om litteraturens etiske dimensjon. Han mener at romanen kan bryte gjennom mediehverdagens millioner av bilder og inntrykk – de som reduserer mennesker til en masse, skaper distanse og alminneliggjør virkeligheten. Han forteller om bildet av Alan Kurdi, den lille, syriske flyktningen som lå død på en strand i ved Middelhavet. Plutselig innså Knausgård at det var snakk om en virkelig gutt: «Han var død, og jeg forstod plutselig hva døden innebar. Jeg forstod plutselig at de som kom over havet, ikke var mennesker i flertall, men i entall.»

Knausgård hevder (noe diskutabelt – men det er en annen sak) at romanen skiller seg fra mediene ved at den kan sette oss i kontakt med det menneskelige «forsvinningspunktet» der vår relasjon til den andre står på spill. Den berører vår evne til å redusere, så vel som åpne oss opp for, den neste. Den etiske dimensjonen ved romanen oppmåler forholdet mellom flertall og entall, mellom bilder av døde gutter på strender og denne gutten på denne stranden.

Stemme til den stemmeløse

En liknende tilnærming kan vi finne i Sara Stridsbergs nyutgitte roman, Kjærlighetens Antarktis. Romanen har bakgrunn i drapet på Catrine de Costa, som ble funnet partert i plastikkposer utenfor Stockholm i 1984. «Styckmordsrättegången» ble en spektakulær mediebegivenhet, men rettsaken endte uten dom på grunn av manglende bevis. I romanen veves magiske naturskildringer inn med makabre beskrivelser av et heroin–avhengig og prostituert voldsoffer. Romanen ender med en sterk beskrivelse av stramme hender som griper rundt strupen på en allerede traumatisert kropp. Stridsberg gir stemme til den som bokstavelig talt er stemmeløs, men som likevel vil si oss noe med sin unike historie.

Bevegelsen som går fra en helt konkret kropp – herjet, oppdelt og stemmeløs – til Stridsbergs nydelige språk, er karakteristisk for dagens etiske og politiske refleksjon. Morgenbladets anmelder Margunn Vikingstad er samstemt med mange kritikere når hun hevder at romanen gir «røyst til ei stemmelaus kvinne, og romanen blir slik nok eit nødvendig eksempel på at brutale skriftemål frå kvinneliv både har ei politisk og ei potensielt frigjerande kraft.»

Noe som skurrer

Kjærlighetens Antarktis er politisk, formoder jeg, ikke kun fordi den belyser rent allmenne samfunnsaktuelle tema, men fordi den henviser oss til det «konkret mystiske», som Vikingstad sier det. Men det er noe reduserende med å begrense seg til å berette om vold og undertrykkelse på bunnen av et system som man ikke forsøker å forstå. Og det er noe som skurrer når en forfatter som forlot Svenske Akademien på grunn av overgrepssakene knyttet til institusjonen, mobiliserer politisk energi gjennom en høylitterær og estetiserende roman om en kropp et helt annet sted, i en helt annen kulturell kontekst enn sin egen. Jeg protesterer ikke mot at hun gir denne døde kvinnekroppen en stemme. Men jeg frykter at romanen underslår hvilke spenninger mellom samfunnslag, gruppeidentiteter og forfatterroller som finner sted på veien mellom den unike kvinnekroppen og Stridsbergs vakre fortelling. Det er dette problemet forfatteren både tangerer og avviser når hun på siste side kaller romanen «en litterær fantasi», og at eventuelle likheter med virkeligheten «har kun å gjøre med den voldelige virkelighet» boken springer ut fra.

Teologisk feilslutning

Vi har å gjøre med en politikk som risikerer å forenkle vanskelige avgjørelser, og som kan risikere å stå igjen kun som en selvforherligende gest. Med det umiddelbare blikket kan vi ifølge Knausgård se mennesket «som et enestående individ». Men hvem velger vi å se, og hvordan skal vi forene det helt unike menneskets situasjon med våre egne ambisjoner, interesser og ondskap? Mange selvmotsigelser, misforståelser og farlige feilslutninger kan oppstå på veien fra den konkrete enkeltpersonen til politisk handling.

Besettelsen med det enestående kan også forstås som en teologisk feilslutning. Det er riktig at det kristne budskapet er overskridende og universaliserende. Men det finnes ingen snarvei fra møtet med oppstandelseskroppen til fellesskapet som lever og forkynner om det møtet. Det er derfor avslørende at Badiou går rett til Paulus, og hopper over kirkens årtusen lange forsøk på å forhandle mellom det radikalt universelle og det helt konkrete. For kirkens historie kan fortelle oss noe om hvor den virkelige utfordringen er: Å stadig på nytt sette denne «konkret mystiske» oppstandelseskroppen i forhold til det universelle.

Å leve med naboen

I sin takketale hevder Knausgård at det er like viktig å møte ens neste gjennom romanen som å møte ens nabo i virkeligheten, fordi romanen opphever normale sosiale og praktiske konvensjoner, og lar oss se mennesket «i seg selv». Men er ikke dette et forsøk på å unngå den virkelige naboen – den vanskelige naboen? Denne naboen vil ikke alltid bli sett, men kan finne på å snakke, å be om ting og trenge seg på, og vil ikke alltid la meg snakke på hennes vegne. Hvis jeg skal leve med denne naboen må jeg tåle å stå i spenningen mellom entall og flertall, mellom Charlie Hebdo og meg, mellom «me» og «me too».

Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Bøker