Skarp og forfriskende om fastlåst konflikt

Det er lenge siden jeg har lest en bok om konflikten mellom Israel og palestinerne som ga meg nye perspektiver. Micah Goodmans Catch 67. Ideene bak debatten som splitter Israel er en slik bok.

Israel er delt i to fløyer som ikke evner å snakke sammen. Goodman evner å lytte med innlevelse til begge. Deretter dissekerer han kaldblodig hvor de tar feil. Det gir ny innsikt - og overraskende nok også noen glimt av håp.

En knipe

Boktittelen spiller på Joseph Hellers klassiker Catch 22 om bombeflygeren som vil dimitteres fordi han er blitt gal. Men fordi man må være gal for å fly hans bombetoker, er søknaden om å slippe et bevis for at han ikke er gal, og derfor kan han ikke dimitteres.

Erobringen av Vestbredden - eller Judea og Samaria - i 1967 har satt Israel i en tilsvarende knipe, mener Goodman: For å bevare Israel som en jødisk og demokratisk stat, må de trekke seg ut av de erobrede områdene. Men en slik tilbaketrekking vil true den jødiske statens eksistens fordi det vil innebære en katastrofal sikkerhetsrisiko.

«Handlingen som opphever den ene katastrofale risikoen, forvandler den blott og bart til den annen, men ikke mindre katastrofal risiko. Det er Israels Catch 67», skriver han.

Høyre og venstre

Goodman har doktorgrad i jødisk tenkning. Det preger hans analyse av den ideologiske utviklingen i Israel.

Konflikten mellom «høyre» og «venstre» i sionismen har vært der helt siden man begynte å realisere drømmen om et jødisk hjemland etter første verdenskrig. Høyrefløyen ledet av Ze'ev Jabotinsky satte nasjonalismen først, og mente at det å ta hele landet i besittelse var viktigst. Venstrefløyen ledet av David Ben Gurion ville skape et sosialistisk demokrati for jøder. De var villige til å avstå deler av landet for å få til det.

Fra sekulær til religiøs

Sionismen var sekulær. De mente ikke at landet var lovet dem av Gud, men av det internasjonale samfunnet. Dagens høyrefløy er derimot langt på vei dominert av de som mener de er forpliktet overfor Gud til å ta hele landet i besittelse. Venstrefløyen har på sin side lagt sosialismen på hylla. Drømmen om det klasseløse samfunn er erstattet av drømmen om fred.

I 1948 satset Israel på Ben Gurions linje: Å nøye seg med deler av landet der de kunne ha jødisk flertall.

Dette endret seg dramatisk med erobringen av Judea og Samaria i 1967. Etter det bor det omtrent like mange jøder som arabere innen det området Israel reelt sett kontrollerer.

Sammenbrudd

Israel har ikke kunnet bestemme seg for hva de skal gjøre med det erobrede området. Den ene fløyen vil gjøre det til en del av Stor-Israel og befolke det med jøder. Den andre fløyen vil gi det fra seg i bytte for en fredsavtale.

Men begge fløyenes drøm er i realiteten brutt sammen, mener Goodman. Begge siders løsning vil sette Israels eksistens som jødisk og demokratisk stat i fare. Enten ved at Israel svekker sin nasjonale sikkerhet katastrofalt, eller at man må velge mellom å være jødisk og demokratisk.

Dermed er ikke lenger noen rasjonell argumentasjon mulig, og debatten har forfalt til en strid om identitet mellom to uforsonlige grupper, der ingen lytter til hverandre, men begge demoniserer hverandre, er hans analyse.

Profetisk tradisjon

Situasjonen er altså fastlåst. Men både Israels religiøse og sekulære arv gjør at dagens situasjon er uholdbar, mener Goodman. Venstresiden ville at Israel skulle bli et internasjonalt forbilde, et rettferdig demokrati. I stedet er de blitt en okkupant. Selv om han mener at Israel juridisk sett ikke okkuperer Vestbredden, er det ingen tvil om at de okkuperer den palestinske befolkningen.

Den etiske tradisjonen fra Bibelens profeter sier at jødene skal vise respekt for og være rettferdige mot «de fremmede». Israels moralske og religiøse arv krever derfor at man slutter å okkupere den palestinske befolkningen.

Det overordnede prinsippet i jødisk etikk er dessuten at det å berge liv skal ha forkjørsrett, også over et eventuelt guddommelig påbud om å erobre landet.

Jødenes hengivenhet for landet tilsier at de tar det i besittelse, mens deres moralske tradisjon tilsier at de gir det fra seg.

Utveien

Siden begge parter både har rett og tar helt feil, finnes det ingen løsning. Derfor må Israel slutte å lete etter løsningen, og i stedet se etter en utvei fra knipen de er havnet i, mener Goodman.

Utveien ligger i en pragmatisme, der man gir opp både drømmen om å eie hele landet og drømmen om å få fred. Han lanserer to ulike forslag til en slik pragmatisk linje. De er ment som illustrasjoner, derfor er ikke detaljene i de to planene så viktige.

Palestinernes drøm

Goodman ser utvilsomt dette fra israelernes side. Det handler om å få Israel ut av knipen, ikke om å oppfylle palestinernes drøm. Begge de konkrete forslagene hans vil palestinerne oppfatte som en fortsettelse av okkupasjonen.

Likevel er denne boken interessant. Delvis fordi den så direkte og realistisk analyserer den israelske debatten. Men også fordi en mer pragmatisk holdning på israelsk side kan bidra til å løse opp de fastlåste holdningene som også finnes på palestinsk side.