Mennesket og mysteriet. Rudolf Otto om «det hellige»

I sin bok Das Heilige (Det hellige) fra 1917 beskrev religionshistorikeren og teologen Rudolf Otto erfaringen av «det hellige» på en måte som gjorde at det ble stående som selve essensen i religionen. Mens tradisjonell religionsforståelse gjerne hadde vært opptatt av gudsbegrepet og beskrev religion som menneskets forhold til en guddom eller til «åndelige vesener», var Otto mer opptatt av selve erfaringen av hellighet.

Andre hadde gjort det før ham. I 1914 utga Nathan Söderblom, den svenske religionshistorikeren og erkebiskopen, boken Gudstrons uppkomst (1914). Der hevdet han at religionen kan eksistere uten et klart begrep om en guddom, men det fins ingen religion uten et skille mellom det hellige og det profane. «From är den, för hvem nogot är heligt.» Men Ottos bok ble stående som selve klassikeren og fikk en epokegjørende innflytelse både i religionsvitenskap og teologi.

Det numinøse

Otto var seg bevisst om at ordet «hellig» brukes på mange måter, blant annet som moralsk og estetisk kategori, men han rendyrket det som religiøs kategori med begrepet «det numinøse». Ordet er avledet av det latinske «numen», forstått som en «ikke-rasjonell guddomsmakt» som gir menneske en overveldende hellighetsopplevelse. Han utdypet denne erfaringen med en rekke andre begreper, blant annet det han kalte «Kreaturgefühl», menneskets opplevelse av å være liten og forgjengelig som en del av skaperverket.

Han viste til Abraham som innså at han bare var «støv og aske» i møte med guddommen (1 Mos 18:27). Han nevner også bevisstheten om synd og skyld, slik det kom til uttrykk i profeten Jesajas møte med guddommen i tempelet: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper …, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene» (Jes 6:5-6).

Skremmende og lokkende

Det skremmende og lokkende ved erfaringen av det hellige samlet Otto i formuleringen mysterium tremendum et fascinans. Ordet mysterium viser til det helliges gåtefulle vesen – det sprenger alle våre kategorier, det er «totalt annerledes» og kan ikke begripes rasjonelt. Han viste blant annet til salmedikteren Terstegen som hevdet at «en Gud som kan begripes er ingen Gud», og siterte en strofe fra salmen «Gud er her til stede» der det heter at «alt i oss må tie.»

Tremendum markerer at mennesket skjelver i møte med det hellige: av angst og age, overveldet av storhet, makt og herlighet. Samtidig som det hellige kan skremme og overvelde, er det også fascinans (eller fascinosum): det vekker menneskets lengsel, det lokker og kaller mennesker til å hengi seg.

Troens suverenitet

Med sin bok utfordret Otto den ensidige rasjonelle tendensen i samtidens teologi og religionsvitenskap. Samtidig var han opptatt av å skape balanse mellom det rasjonelle og ikke-rasjonelle i religionen. På visse måter er Ottos bok beslektet med Schleiermacher's bok Om religionen fra 1799, som jeg nylig skrev om i Vårt Land. Slik Schleiermacher møtte sin tids dannede religionsforakt med å markere religionens egenart til moral og filosofi, skapte Ottos bok en ny selvbevissthet blant religiøse mennesker med tanke på samtidens religionskritikk og vitenskapsovertro.

I et tilbakeblikk fra 1928 beskrev biskop Eivind Berggrav hvor viktig Ottos bok hadde vært også i norsk sammenheng. Den skapte en ny bevissthet om troens suverenitet. Otto introduserte ikke en ny teologi, kommenterte Berggrav, men han var «den første som overfor all verden lot troens lenge kuede mot reise seg på ny». Vi behøver ikke lenger å tigge vitenskapen, materien og naturlovene om vår rett til å eksistere. Det er ikke lenger en beskjeden teologi som står mot vitenskapens suverenitet, mente Berggrav. Nå er det en beskjeden vitenskap som møter et suverent trosliv. «Vi lever ikke i vitenskapens huller, vi lever ikke av moralens nåde. Troen lever i seg selv!» Ottos bok bidro også til at mange norske teologer og religionsforskere på 1920-tallet fattet interesse for religionspsykologien og ulike former for religiøs erfaring – det gjaldt konservativ teolog som Ole Hallesby og mer liberale forskere som brødrene Schjelderup og Eivind Berggrav.

Hellig og profant

Blant mange forskere som utviklet hellighetsbegrepet videre, kan nevnes Mircea Eliade. Eliade har i en rekke bøker beskrevet hvordan hellighetsopplevelsen skaper et sentrum i tilværelsen, et sentrum som ordner virkeligheten med hellige steder og skaper en rytme med hellig tider. Det hellige bryter inn som brudd og sprekker i den ordinære virkeligheten og viser seg som noe kvalitativt forskjellig, en kraftladet, komprimert virkelighet. Det minner om det keltisk tradisjon beskriver som tilværelsens «thin places», spesielle steder der avstanden mellom himmel og jord så å si blir borte. Det kan være landskaper som har en egen sakral kraft, helligdommer, fenomener og personer som får en til å fornemme et gudommelig nærvær. Et slør trekkes til side, og man får et glimt av en annen virkelighet

Essensialisme

I de hundre årene som er gått siden Ottos bok, har mange problematisert forsøket på å beskrive religionens vesen ut fra hellighetsbegrepet. Det har vært ensidig forstått ut fra jødiske og kristne erfaringer, hevder noen, deler av østlig religion passer ikke inn. Andre avviser at det går an å definere religionens essens i det hele tatt, og vil heller beskrive religion i en større kulturhistorisk helhet. Kritikken mot essensialisme i mange former har preget mange forskningsgrener i noen tiår. Det kan være gode grunner til å stille spørsmålstegn ved ambisjonen om å definere religionens vesen – den vil alltid være preget av betrakterens egen bakgrunn. Likevel er det mye som tyder på at de formene for hellighetsopplevelse som beskrives av Otto, Eliade og andre, vil bli stående som helt grunnleggende trekk ved menneskers religiøse erfaringer.

Kilder: Rudolf Otto, Das Heilige (1917). I nyere tid har teologene Espen Dahl og Hans Arne Akreø skrevet om ulike aspekter av det hellige.

Notto R. Thelle er seniorprofessor ved Det teologiske fakultet (UiO)