Bøker

En spirituell og realistisk ateist

Det er oppklarende å lese Gray uansett om man tror på en Gud eller ikke.

Siden årtusenskiftet har det vokst frem en ny generasjon nyateister, som resolutt avviser religion som irrasjonelt oppspinn. Richard Dawkins, Daniel Dennett, (nå avdøde) Christopher Hitchens og Sam Harris er de fremste representantene for denne nærmest militante avvisningen av troen. «Religion er noe som bør bekjempes med alle midler», sier Dawkins i Gud, en vrangforestilling (Monstro bok, 2018). Ikke veldig forstående eller forsonende, altså, uansett hvordan man forholder seg til det å tro.

Men den engelske filosofen John Gray (f. 1948) er av et annet kaliber. Ikke fordi han ikke er ateist – det er han for så vidt – men fordi kritikken hans av religiøse systemer har rom for troen likevel.

Les alt fra Bøker her

Bred kritikk

Grays prosjekt går nemlig ut på å kritisere trosformer på et mer grunnleggende plan. Det er ikke Guddommen som er problemet, mener han, men heller hvordan mennesker har en tendens til å tro på utopiske forestillinger som fjerner dem fra virkeligheten, stedet de faktisk befinner seg. Gray diskriminerer ikke når det gjelder slike forestillinger, for enhver fremskrittstanke eller politisk idé om en endegyldig rettferdighet, for eksempel, er intet annet enn religion det også, mener han. Her kritiserer han Marx like mye som kristendommen. Dermed rydder han grunnen for en måte å tenke på som ikke drømmer seg bort i det fjerne eller som lar seg forføre av en tilstand langt der fremme hvor lykken eller frelsen endelig skal komme. At det finnes en messianisme i politikken, har vært spesielt ødeleggende, noe Gray analyserer grundig i Black Mass: Apocalyptic Religion and the Death of Utopia (2007).

Gray er realist og mener at et slikt rike aldri vil komme: Vi må finne lykken her og nå, i øyeblikket, mens vi er på jorden.

Ateismens trosformer

Men det stopper ikke der, for Gray snur troens speil mot nyateistene: Selv om de oppgir Gud, sier han, har de erstattet ham med en eller annen form for trosobjekt. Som regel fremskrittet, menneskeheten selv eller fornuften. Og kanskje ytringsfrihet eller frihet? Den hissige motstanden mot religion er uansett undertrykt religion! «Det er et paradoks, men de mest radikale formene for ateisme blir når alt kommer til alt ganske like mystiske former for religion», skriver han i sin siste bok Seven Types of Atheism. Dyrkelsen av ateismen blir selv et trossystem. Gray finner disse trosformene i ulike typer humanisme, særlig den som har definert moderniteten og ført til ulykksalige resultater for dyr som ikke er av arten homo sapiens eller mennesker som ikke er hvite i huden under kolonialismens svøpe.

I Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals (2003) insisterer han på at ulike måter å skille oss fra dyrene på ikke bare har ført til forferdelige ting for dyrene, men for mennesker også: En av historiens største vrangforestillinger er at vi står over andre.

Gudsløs spiritualitet

I Seven Types of Atheism skaper han en typologi, en analytisk oversikt, over de ulike formene for ateistiske trossystemer. De fleste er helt håpløse, fordi de fører til forskjellige typer blind tro og vrangforestillinger bak et skinn av objektivitet. Selv faller han inn i en kategori vi kanskje kunne kalle spirituell ateisme: Han avviser religioners systematisering av Guddommen, samt bestemte forestillinger om det Guddommelige, men legger ikke den spiritualiteten man gjerne forbinder med religion, fullstendig på hylla. For, tross alt, er også den vitenskapelige higen etter objektivitet og absolutte sannheter rester av behovet for å finne en orden, en overordnet mening, i tilværelsen, hevder Gray. Det er dessuten, føyer han til, ingen grunn til å avvise myter eller regelrette illusjoner – eller ihvertfall det militante ateister ville beskrive som illusjoner – som nyttige, ja, til og med helt nødvendige.

Poenget, tross alt, er at mennesker trenger mening i tilværelsen, en slags sammenheng. Uten det blir alt kaos. Menneskesinnet er programmert for overlevelse, ikke sannhet», sier han.

Det som fungerer

Han har mye til felles med Jesus, slik hans lære beskrives i Bibelen, hvor nettopp behovet for mening, men også tålmodighet og evne til å hjelpe trengende blir retningsgivende. For Gray er det den militante og dogmatiske hengivelsen til verdier eller posisjoner som blir problemet, fordi det meste har røtter i religion, uansett – spørsmålet er bare hvordan du forholder deg til din form for tro. Enten det nå er kristendom, islam, humanisme eller teoretisk fysikk. Gray er ingen dogmatisk ateist. Tvert imot. For når han viser hvor mye troen gjennomsyrer både samfunn, politikk og hverdagsliv, påpeker han også hvordan troen absolutt ikke er noe isolert fenomen, men hvordan hele vår verden er bygget på religion.

Det ligger en realisme i bunnen hos Gray som er generøs og ydmyk til tross for hans avvisning av dogmatikerne. Det handler jo om å hjelpe seg selv og andre. Dermed er han delvis på linje med en filosof som amerikaneren William James i hans Varieties of religious experience (1902), som ikke er opptatt av om religionen er sann eller ikke, men om den fungerer, om den gir mening, retning, og innsikt, for mennesker.

Åndelige slektninger

Gray har også slektskap med religiøse tenkere som Baruch de Spinoza (1632-1677) og Simone Weil (1909-1943), i deres vekt på det dennesidige. Spinoza var også opptatt av å kvitte seg med inadvekate ideer, som han kalte det i sin Etikk (1660), altså tanker som førte til forvirring og kognitive vrangforestillinger. Miraklene de hellige skriftene forteller om, for eksempel, så ikke Spinoza noen grunn til å tro på – det var religionens etiske verdi, hvordan den kunne hjelpe oss med å leve godt, som var det viktige. For Weil var det barmhjertigheten med de som lider som gav form til hennes variant av katolisismen. Hun ville ikke være en del av kirken eller noen menighet, som hun skrev til en prest og tidligere lærer, men være ute i verden og vise solidaritet. Begge fant inspirasjon i troen, selv om de ikke omfavnet alle deler ved den.

Slik er det også med Gray, for selv om han ikke tror på en Gud, tror han på verdier og på en meningsfull sammenheng i et liv tuftet på generøsitet og ikke dogmatikk. Nå er ikke Gray så radikal som Weil og Spinoza, men han praktiserer en holdning til religion som ikke bare plasserer enhver for stivbeint rettroenhet innenfor den destruktive religionenes rammer. Religionen har også har rom for de praksiser som gir mening til menneskelivet. Sannheten er meningsløs om den ikke kan gi deg noe å leve for – og en retning i livet.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker