Mennesker befinner seg i hverdagslige situasjoner i Kristin Hauges noveller, men det dagligdagse er til gjengjeld uvanlig rikt beskrevet. Både fordi det er mange detaljer hun fordyper seg i, men særlig fordi menneskene i tekstene hennes vandrer gjennom en skjør virkelighet: Det er bare en tynn hinne som skiller dem fra noe farlig, fra undergang, katastrofe eller en innsikt som ville kunne forandre alt.
Det er dette nesten som kjennetegner knalldebuten Tiggerne.
LES OGSÅ: Vi spurte seks debutanter: Hva ønsker du å få til med skrivingen din?
Nesten synlig
I den første novellen møter vi en eldre mann som passer på sitt barnebarn. Han går seg bort, og da han til slutt skal avlevere poden, knytes situasjonen til. Det er ikke noe galt som har skjedd, ikke direkte. Men det faktum at han har gått seg vill, trekker frem en uro forbundet med hans forhold til egen datter; noe i fortiden vi bare aner helt mot slutten av novellen.
Hauge lar oss hele tiden skimte det vanskelige i Tiggerne, kanskje også det forferdelige, som når en kvinne kjører på noe som kan være et barn i Stanken av frangipani og den totale handlingslammelse snur seg mot noe annet før novellen ender. Mannen vil at hun skal melde seg for politiet.
Denne tilbakeholdenheten fokuserer tekstene.
LES INTERJVU MED KRISTIN HAUGE: Verden lekker inn
Teatralt
Hver novelle er kanskje best beskrevet som et knippe scener, for det er noe utpreget teatralt med disse tekstene. Teatralt i den forstand at menneskelige dilemmaer ikke nevnes direkte, men artikuleres i fortellingens rom i form av symboler. Dette er mesterlig gjort i «Mellom linjene», hvor de vanskelige følelsene rundt en abort mikses sammen med manglende seksuallyst og tanker om påbygg på en hytte og arkitektur. Alt samles i en scene hvor hovedpersonen står i en døråpning sammen med kjæresten og betrakter en brøytebil som nærmer seg. Det underliggende artikuleres heller ikke her, men det manifesterer seg et landskap å tenke i – ikke som en avklaring, men som en utkrystallisering av undertrykte følelser i et pregnant bilde.
«Skyene trekker seg motvillig fra hverandre, som isen på fjorden om våren, den lave knasingen i isen som brekker, flakene som sakte glir over den mørke sjøen.»
Alle er tiggere
Hauges tekster fikk meg til å tenke på Albert Camus. Ikke fordi hun ligner ham, men fordi hun er så tett på å formulere de moralske dilemmaene som alltid er i sentrum i Camus' tekster. Det er en styrke. De avkortede dramaene vi blir vitne til, drar oss inn i et arbeid med å tenke videre, til å spekulere på hva som har skjedd eller kommer til å skje.
Dessuten er tittelen usedvanlig godt innarbeidet i novellene, siden de alle kan betraktes som studier i tiggerskap på et eller annet plan. Boka kretser dermed rundt forskjellige former for ydmykelse, unnfallenhet eller svakhet på en slik måte at et universelt aspekt ved oss mennesker også kommer til syne med en bred horisont: Uansett hva vi foretar oss, vil vi alltid havne i situasjoner som gjør oss til tiggere eller ufrivillig avhengige av andre.
Noe å tenke på når du ser en tigger neste gang?