Stemmen bak maskene

Gud har en misunnelsesverdig posisjon som forteller, mener Gunnhild Øyehaug. Men hvem er det egentlig som snakker for ham?

Helt siden hun var liten har Gunnhild Øyehaug vært livredd for å glemme dem hun er glad i. – Litteratur er en måte å huske verden på, sier hun. Foto: Bård Bøe
Publisert Sist oppdatert

Gunnhild Øyehaug forteller om handlingen i sin nye roman, Presens Maskin: Laura, en gravid ung kvinne som bor på Møhlenpris i Bergen sammen med kjæresten Karl Peter, river av en gammel maskeringsteip mellom dørkarmen og døra. De skal snart flytte derfra. Først nå opp­dager de at døra de aldri har åpnet, leder ut til branntrappen, laget av tre. Om murbygningen tok fyr ville branntrappen antageligvis vært det første som røyk, og det er ikke særlig betryggende.

– Bare ordet maskering får oss jo til å tenke at noe skal skjules, ikke sant? Det er en forbindelse mellom at Laura tar vekk maskeringsteipen og at, på et eller annet vis... Å nei, nå sa jeg det igjen!

Øyehaug avbryter seg selv og slår hånden oppgitt mot pannen.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP