Skjønnhetens valg

I Tomas Espedals roman Elsken blir hver dag opplyst av romanpersonens valg om å dø. Hvert menneske blir opplyst. Hver hendelse. Hyllesten til livet får ekstra lysstyrke, fortvilelsen og angsten likeså.

Først litt om formen, for ikke mange forfattere har tankekraft nok til å forskyve betydningen av de personlige pronomenene. I Elsken heter forfatterfortelleren simpelthen Jeg, med stor forbokstav, ofte etterfulgt av tredjeperson, «han». For eksempel kan det stå: «Jeg likte å gå tidlig til sengs. Han leste i sengen.»

Jeg-et tar i enkelte setninger også det refleksive pronomenet «seg» og oppnår dermed en omsnudd refleksjon. I en passasje kan det hete «hanhun». Språkbruken går rett til kjernen av romanens tematikk. Jeg-han-variasjonene synes til tider å avspeile spaltningen mellom personkategoriene, under forberedelsen til en død i skjønnhet.

Fetisjering

Ganske tidlig i Elsken blir romanpersonens estetiske fetisjering av tingene og naturen tydelig. Alt er vakkert og enestående. Denne oppdrevne forskjønnelsen smerter å lese, som når øynene behøver mørke solbriller mot de villeste solnedgangene. Senere, da jeg leser om romanpersonens gleder og mareritt med vinen og spriten, skal jeg tenke at en beruset tingliggjøring av virkeligheten innebærer en sårt behersket sentimentalitet. Blir mennesker da estetiske objekter? Språkføringen i disse tidlige passasjene er stilistisk sett fint avstemte, men jeg kommer likevel til å undre på om de er sanne fordi beslutningen om å dø beskrives noe lemfeldig.

Jeg synger. Han er lystig ved tanken på sin snarlige død. Men hvor skal han dø? I skogen eller ved sjøen? På fjellet? Eller i utkanten ved inngangen til byen? På en parkeringsplass? Det er om å gjøre å finne det rette stedet. En lysning i skogen, gjennomstrømmet av en elv ... Kanskje en hage. Epletrær og bringebærbusker. Roser. Hekker av jasmin og hagtorn, en bekk og en skråning, vannfall og nok en gang fugler, alltid fugler, alltid uro. Alltid sladder og rykter. Sjelden stillhet. Jeg leter etter stillhet. Et stille sted.

Poetiske vendinger

Espedal skal utover i boken gi smerten og vanviddet et skarpere uttrykk enn «uro», men først etablerer han med poetiske vendinger en intens, selvspeilende fortelling, som dessuten blir en spenningsfortelling.

Livslysten under dødsforberedelsene kan for eksempel bryte frem når hovedpersonen reiser fra Hamburg til København i en togvogn overfylt av flyktninger:

... innklemt mellom flyktningene, kjente han et sterkt ønske om å leve. De reisende hadde døden bak seg, han hadde døden foran seg, og det var denne nærheten til døden som vekket lysten til å leve i ham, som fikk han til å se og føle: Han så mennesker rundt seg ...

Gjennom slike sosiale blikk overskrides den tradisjonelle kunstnerromanen, fordi det ikke bare handler om ensomheten i en selvvalgt adskillelse fra verden, men om en umettelig kjærlighetslengsel, ja helt fra første møte med mor?

Hang til luksus

Beskrivelsene av moren og den første ektefellen belyser romanpersonens identitetsvekslinger. Parallelliteten uttrykkes direkte: «Jeg pleiet sin kone som om hun var hans gamle mor.» Kjennetegnet for disse to kvinneskikkelsene i teksten er en viss utvendighet, en hang til luksus og sosial status. Romanpersonens indre erfaringer med denne utvendigheten ser ut til å ha plassert ham «i to verdener», som det heter et sted, lik en drømmer. Dobbeltlivet får hjerteskjærende konsekvenser i forholdet til hans siste (?) store kjærlighet, hun som får navnet Aka. En slik litterær karakterdannelse kan minne om en tidlig forstyrret omnipotens i spedbarnets kannibalske begjær etter morsskikkelsen. Det kannibalske er forøvrig et tema i boken.

I Elsken foreligger det i den forbindelse et Casanova-motiv, i form av en forførelsens dobbelthet som kanskje bare rusen kan gi lindring. Promiskuiteten er uttalt. For dette er også historien om et liv i (kjærlighets)rus og forfengelighet, eller bestrebelsene på å hele det som revner i tilliten til menneskene og verden.

Små kunstverk

Mange av setningene i denne boken er små kunstverk; erkjennelsene både lysende og rystende. I romanens siste ord samles hele tematikken med utsøkt timing. Espedal er her på høyde med den franske nobelprisvinneren Patrick Modiano, en forfatter han dessuten slekter på stilistisk sett, med brå kast i setningsrytme og forløp. Romanen kan også sies å være en prosautvidelse av Wergelands ord på dødsleiet da han med skjelvende håndskrift skrev: «Jeg døer.» Men det er Hamsuns navn som slår meg allerede etter å ha lest de første setningene i boken, den springende, undrende forteller-holdningen i Paa gjengrodde stier.

Renselse

«Han skulle ønske han var en troende», skriver Jeg, og konstaterer at mennesker dør flere ganger i løpet av livet. I de kristne mystikernes tradisjon kunne dette også dreie seg om jeg-ets oppløsning. Gjennom «Sjelens mørke natt» oppstår renselse, katharsis. Her blir det innsnevrede og selvtilstrekkelige i mennesket pepret med sin egen ubendige kraft, helt til jeg-et må dø, overgitt i glede til et større Selv.

Tomas Espedals Elsken gir innsikt i en kompromissløs skjønnhetslengsel og er romankunst på høyeste nivå.