Bøker

Permanent midlertidig

Å skrive er å se verden – og å ta plass i den. En uforutsigbar og rotløs barndom gav Paula Fox et særegent blikk på verden. Det ble det verdenslitteratur av.

Fra Paula Fox var nyfødt, ble hun tankeløst sendt rundt av foreldre og familie til tilfeldige mennesker. Hun var som hittegods – herreløs og bortkommet. I godt voksen alder ble litteraturen det stedet hvor den amerikanske forfatteren kunne ta i bruk sin dyrekjøpte erfaring ved å vokse opp i en utrygg verden hvor hun stod utenfor det de fleste tar for gitt at de har.

Bøkene hennes blander en knivskarp og usentimental ­observasjonsevne med en litterær følsomhet for språklige bilder. Det er litteratur som på en og samme tid er varm og kjølig, nær og distansert. Fox skriver alltid dypt selvbiografisk om å ikke høre til, å bli forlatt av sine nærmeste og den barske reisen det er å finne sin plass helt på egenhånd. Samtidig vasker hun bort det personlige ved å gi romanpersonene sin egen skarpe evne til å – som hun selv sa det – se det som er utenfor gullfiskbollen.

Blikket til den som står utenfor det trygge og forutsigbare kan være spesielt observant, med evne til å avdekke underliggende motiver og strømninger, både de psykologiske og sosiale. Men veien frem til å bli lest av vår samtid ble lang og kronglete for Paula Fox.

Desperate personar

Gjennombruddet fikk hun i 1970, med ­romanen Desperate personar (Samlaget 2010). Romanen omhandler­ noen dager i livet til det tilsynelatende vellykkede ekte­paret Bentwoods, i et oppusset brownstone-hus i Brooklyn, hvor alt er i ferd med å slå sprekker. Verden utenfor oppleves skremmende, med et 1970-talls New York preget av fattigdom, kriminalitet og rasisme – langt unna våre drømmer om verdensmetropolen. Denne uroen speiles av ekteparets indre eksistensielle kaos som er i ferd med å rive vekk grunnen under deres egen selvforståelse og ekteskap.

Vi kunne like gjerne aldri fått øynene opp for Fox sin briljante roman om indre og ytre kollaps, hadde det ikke vært for en ­rekke tilfeldigheter. Paula Fox var helt fra hun var sju år bestemt på å bli forfatter, men det skulle gå 43 år før hun debuterte. Etter det nevnte gjennombruddet fikk hun stor anerkjennelse utover på 1970-tallet både for voksenromaner og grensesprengende barne- og ungdomsbøker. De sistnevnte gav henne en rekke utmerkelser som blant annet den prestisjetunge H.C. Andersen-prisen (1978). Men historien er full av anerkjente forfattere som blir glemt av sin samtid.

Tilfeldighetens logikk

1991 er det nesten ingen som husker Paula Fox. Bøkene er ikke lenger tilgjengelige i bokhandlerne, og på biblioteket ligger de og støver ned i magasinene. På en skrivekoloni sitter forfatteren Jonathan Franzen og strever med sin andre bok. Ved en tilfeldighet blir han anbefalt en gammel utgave av Desperate Characters av en forfatterkollega, og han oppdager en forfatter som taler direkte til han, både privat og som forfatter, med sin skildring av et ekteskap og et samfunn i oppløsning. Boka følger ham i mange år.

Etter et større essay om boka i Harpers Magazine (1996), hvor han definerer romanen som en moderne klassiker, trykkes boka på nytt i 1999. Men det er da essayet til Franzen blir trykket som introduksjon til romanen i 2001 at Franzens formidling når ut og Paula Fox blir et fenomen.

Lånt stas

Samme år som Paula Fox opplever en ny stor interesse for sitt forfatterskap, blir hun utsatt for et grovt overfall som gir henne en alvorlig blødning i hjernen. I nærkontakt med sin egen dødelighet bestemmer hun seg for å skrive sine egne memoarer om sin barndom, som hun selv beskriver som «permanent midlertidig». Lånt stas (på norsk i 2014) er et stykke rystende litteratur. Paula Fox roper ikke ut om sin ekstreme barndom. Hun forteller den heller stillferdig og med en helt spesiell varm og omsorgsfull humor. Hennes blikk på oppveksten er blottet for sentimentalitet. Hun betoner ikke hva som er vondest, men hun gir smerten plass på lik linje med alle andre små og store hendelser. Dette ikke-hierarkiske blikket gir en sterk effekt av hvordan det er å være et barn – alt har like stor plass, og er like viktig.

For hvordan er det mulig å overleve en slik barndom? Kanskje et svar ligger i leserens oppgave i møtet med lille Paulas blikk; å være den voksne som betoner hendelsene, og gir dem større og mindre vekt.

Fossefall

En pastor tok henne til seg da hun var fire måneder. Da hadde hun vært på et barnehjem på Manhattan, der hun ble etterlatt «av den motvillige far min og av Elsie, mor mi, som hadde eit panisk og ustyrleg hastverk med å bli kvitt meg», og deretter hos en fattig familie, der hun lå i en liten kurv på kjøkken­gulvet da pastoren forbarmet seg over henne. Trygg­heten og tilhørigheten hun kjenner de neste seks årene av sitt liv, blir for Fox en kortvarig lykksalighet, som både hjemsøker henne og gjør henne motstandsdyktig.

En hendelse i Lånt stas som gir en forståelse av hvordan overlevelsesinstinktet arbeider i oss, er når den fem år gamle Paula sitter i kirken til denne pastoren – Elwood Amos Corning – for å høre hans preken, slik hun har gjort hver søndag så langt i sitt liv. Pastoren hadde spurt henne hva prekenen skulle handle om, og Paula hadde svart «et fossefall».

Eg hugsar enno kor glad og overraska eg vart i kyrkja den søndagen då eg skjønte at preika verkeleg var om eit fossefall. Ein augneblink fatta eg kva som utgjorde ein uløyseleg del av alt det daglege livet mitt med onkel Elwood – at alt talde, og at eit oppriktig ord hadde i seg ei mystisk kraft som kunne vekke tankar og kjensler så vel i den som ytra det, som i den som høyrde.

Tatt på alvor

Som forfatter gjenskaper Paula Fox denne tryggheten og den store kraften som onkel Elwood ga henne da han tok henne ­alvorlig som et lite menneske. Ved å fortelle og la alt telle, og ta sin egen historie og erfaring på ­alvor, viderefører Fox «den mystiske kraften som kan vekke tanker og følelser». For Paula Fox blir nettopp det å ta sin krakelerte barndom i bruk. Blikket, som hun i utgangspunktet ikke har valgt og som isolerte henne fra de andre, blir en ressurs og et verktøy hun kan bruke som forfatter. Det blir både en måte å overleve på og en måte å overlevere en erfaring på.

Guden for mareritt

I romanen Guden for mareritt fra 1990 (på norsk i høst) smelter Fox sammen det ensomme mennesket som evner å skape sammenheng og å ta plass i verden gjennom å se verden. Året er 1944, og Helen og moren får beskjed om at faren til Helen, som reiste fra dem for mange år siden, er død. Helen har bodd trofast hos moren sin og har i en alder av 23 år ikke noe eget liv. Den dominerende moren blir fra seg av sorg og beordrer Helen til å reise til New Orleans for å hente hjem den alkoholiserte tanten Lulu.

Berre måten mor mi sakte hadde snudd seg frå utedøra på, mens ho laga hylle over bryna med handa ho hadde stått og vinka til meg med, så auga låg i skugge, hadde stagga dei oppspilte sansane mine eit sekund, da eg var kommen om bord i toget, var all sansing så forsterka at den mest alminnelege ting eg såg og tok på var nesten uuthaldeleg verkeleg – det tunge bestikket i restaurantvogna, den grøne seteplysjen på vindaugsplassen min som stakk som ein tistel, eit tynt, lite ullteppe, nytt og nesten vektlaust sleppt ned på fanget mitt av ein nattkonduktør da skumringa fall på, ruglene i glaset eg pressa panna imot for å sjå på land­skapet som fó forbi, vokslaget utanpå pappkremmarhuset eg fylte lunka drikke­vatn i fremst i vogna, av ei messingkran inni eit lite holrom som såg ut som nisjen til ein helgenstatue.

Paula Fox minner oss på at overlevelse er mulig. Å betrakte er å ta inn verden, og å skrive er å skape seg en plass i den.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker