Bøker

Dei kristne bøkene

Er dei kristne bøkene breidde eller nisje?

I Per Pettersons nye roman, Menn i min situasjon, dreg hovudpersonen, Arvid Jansen, stadig på biltur til den svenske småbyen Arvika. Her sit han på konditori og les bøker, og her går han ofte innom den kristne bokhandelen Bokträdet. Kanskje ikkje for å kjøpe kristne bøker, men så var det Selma Lagerlöf, då. Arvid innrømmer også at han ein gong kjøpte ein bibel der på bokhandelen i Arvika, ein svensk bibel, på originalspråket, som den svenske forfattaren Vilhelm Moberg skal ha sagt. «Da ble mannen i Bokträdet ekstra glad.»

Denne vesle scena i Pettersons nye roman peiker på eit interessant trekk ved bokbransjen, også her i Noreg. Dei kristne bokhandlane er i dag som små galliske landsbyar, standhaftige i møte med trykket frå omverda.

Den kristne litteraturen er ikkje lett å sette i bås. For kva gjer ei bok kristen? Er det ei bok som handlar om kristendom og kristne spørsmål, ei bok skriven av ein kristen forfattar eller ei bok gitt ut på eit kristent forlag? Eller er det kanskje ei bok som uttrykket noko sant om mennesket, som vi kan lære av, både kristne og ikkje-kristne?

Når vi i dag snakkar om «den kristne litteraturen», tenker nok mange på bøkene som blir gitt ut på dei kristne forlaga. Vi skriv om to av dei i dag, teologen Oskar Skarsaunes Etterlyst: Bergprekenens Jesus og presten Stian Kilde Aarebrots Kunsten å forme livet: plastisk teologi. Dette er bøker som gir oss kraftige påminningar om kva det er som betyr noko her i livet. Det er store spørsmål med konkrete utfordringar til kvardagslivet.

Begge bøkene er gitt ut på Luther forlag, som i dag er fusjonert med Lunde forlag. Luther forlag er blant dei eldste forlaga i Noreg, med røter tilbake til opprettinga av Lutherstiftelsen i 1868. Forlaget skulle produsere «Skrifter af oppbyggeligt Innhold», slik også Hans Nielsen Hauge hadde gjort det tidlegare på 1800-talet.

Den norske bokbransjen sprang i stor grad ut av Hauges kappe. Lesarane, som Hauges tilhengarar blei kalla, var pionerar på mange felt, lik Hauge sjølv. Han produserte sitt eige papir, lærte seg å binde inn bøker, engasjerte trykkeri og fekk til ein effektiv distribusjon. Kyrkjehistorikar Oddvar Johan Jensen ved NLA Høgskolen har tidlegare sagt til Vårt Land at Hauge hadde kontroll over heile kjeda. Det kan minne om korleis store forlag i dag har kjøpt seg inn i bokhandlar.

På midten av 1800-talet var framleis mesteparten av den litteraturen som blei trykt og omsett, kristen litteratur. Lutherstiftelsens bokhandel- og forlagsverksemd blei skilt ut i eit eige selskap i 1888. Neste veke er det 130 år sidan det nye aksjeselskapet, Lutherstiftelsens Bokhandel og Forlag AS, blei etablert. Styreleiar var toppolitikaren Carl Løvenskiold.

Det same året, 1888, kjøpte William M. Nygaard – farfaren til PEN-styreleiar William Nygaard, som har prega det norske nyhendebiletet denne veka – seg inn i selskapet som Hieronymus og Halvard Aschehoug starta i 1872. Sortimentsbokhandelen Aschehoug skulle bli berre større og større innan forlagsdrift.

På denne tida var Lutherstifelsen allereie godt i gang med å sikre utgiving og utbreiing av «christelig litteratur og generell litteratur i landet vårt». Både dei kristne bøkene og dei generelle hadde altså noko å fare med. Og slik, tenker vi her i Bøker, er det framleis. Dei kristne bøkene er både breidde og nisje. Dei har sin naturlege plass den norske bokheimen, slik også den «generelle» litteraturen har sin naturlege plass i bokhyllene hos kristne.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Kjetil Walgermo

Alf Kjetil Walgermo

Alf Kjetil Walgermo er journalist og litteraturkritikar i Vårt Land. Han er tidlegare kulturredaktør i avisa. Walgermo er også forfattar.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker