Imot romanen
Anne Oterholms Løgnhals er en parasittisk roman som suger næring av leseren. Med vilje.
Minimalisme: Anne Oterholm skriver en ekstremt knapp litteratur, der handlingen er skåret ned til et minimum, mener vår anmelder om romanen Løgnhals. Foto: Pernille Marie Walvik
Hva er en roman uten leseren? Det er et av spørsmålene jeg blir sittende igjen med etter endt lesning av Anne Oterholms nye roman, Løgnhals. I de fleste møtene mellom bok og leser skjer det en utveksling mellom forfatterens arbeid og leserens investering av tid og innlevelse – som er helt avhengig av hverandre. Mange romaner arbeider hardt med å hekte leseren på det fortalte. Anne Oterholm skriver ikke slike romaner. Det er både ubehagelig og irriterende.
En helt vanlig fyr
I Løgnhals møter vi Oliver, en 24-åring som jobber som software-reparatør, men som drømmer om å dra til USA for å jobbe i Silicon Valley. Han har nettopp gjort det slutt med kjæresten, som han ble sammen med kort tid før moren døde av sykdom. Oliver drar på impuls til feriebyen Villefrance. Da kan ekskjæresten få ro i leiligheten hans, som han har arvet etter moren, til å skrive ferdig sin eksamensbesvarelse i sosiologi. I Villefrance møter han på filosofi-studenten Lucy, som han innleder et forhold til.
Bestill abonnement her
KJØP
