Forsøket på å stilne stormen

Når en politiker, til alt overmål en sittende partileder, gir ut bok, få dager før et avgjørende retningsvalg for partiet, bør den hverken leses som ordinær sakprosa eller biografi. Det som betyr noe handler om hvilke motiver som bærer i møte med den brottsjøen av meningsmotstand Hareide hadde i vente.

Holdt på å synke

Skal man foreta et risikabelt valg med potensial for å skalle av et parti som ligger og vaker rundt sperregrensen, bør man ha gode grunner for det. KrF har det. Boken åpner med fortellingen om når det stormet – under valgnatten i 2017. Partiet holdt på å synke.

Så følger en beskrivelse av alle de sakene som betyr noe for Knut Arild Hareide. Et samfunn som bygges nedenfra og hvor alle skal med, syke som friske, der forbrukerjaget ikke får ta over, der lokalsamfunnene og limet som finnes der, ikke skal oppløses, der utviklingen i bioteknologi og aktiv dødshjelp må stagges. Samfunnsøkonomien skal gå i pluss, men regnestykket består også av ting utenfor den direkte bunnlinjen, som verdier og solidaritet med verdens fattige.

En egen sti

Bokens tyngdepunkt handler om å plassere kristendemokratiet som en egen sti, utenfor både sosialdemokrati, klassisk konservatisme og liberalisme. Spørsmålet for mange lesere er kanskje om idealet Hareide tegner opp, har sterkest affinitet til et sosialdemokratisk eller borgerlig samfunn. Men som Kåre Willoch ville sagt: Spørsmålet er galt stilt.

Når Hareide skriver at samarbeid til begge sider ikke er vingling, men konsistent kristendemokratisk politikk, har han rett i det. Men det er ikke fordi han har funnet på noe helt nytt. Snarere handler det om at KrF ikke tar tydelig stilling til de store økonomiske konfliktlinjene som definerer hovedbolkene i norsk politikk.

Økonomien

Den politiske sosiologen Stein Rokkan viste at partisystem vokser frem av historiske konfliktlinjer. Så fryser partifloraen fast, selv om enkelte partier, som MDG, kommer til når historien behøver et nytt linjespor. Konflikten som spiser de andre til frokost, er spørsmålet om økonomi og fordelingen av ressurser. Vi spinner alle i hamsterhjulet til kapitalismen og markedskreftene, som sakte forskyver alle partiers posisjoner og legger dem under seg. Det som betyr noe viser like fullt at KrF går utenom her.

Overgripende

På side etter side drøfter Hareide utfordringer som nettopp kiler seg mellom en stillingtagen til de rent økonomiske aspektene. Ja, han demonstrerer til og med et avslappet forhold til det. I skole- og helsepolitikken er det andre hensyn enn de økonomiske som vektlegges, mens for å bygge kraftige lokalsamfunn nedenfra, og skape utvikling for verdens fattige, er det nettopp i samfunnsøkonomien nøkkelen ligger. Dette overgripende, og, vil enkelte hevde, noe selektive perspektivet, er selve ideen til et verdibasert parti.

Bejuble

Så tilsier naturligvis den politiske dynamikken at også sentrumspartier tidvis bør velge side, slik som nå. Men i stedet for å bejuble den muligheten KrF har i midten av partifloraen, må partilederen skrive en bok fordi han frykter partiet skal rives i stykker. Nøytrale lesere av boken vil jo tenke at KrF burde vært definert et helt annet sted; nemlig som et fløyparti. Men fordi Høyre og Ap har gjort seg selv til hovedmotstandere, selv om de egentlig er likere enn Høyre og KrF eller Ap og Senterpartiet, ligger veien åpen for makt for partiene i sentrum. At så mange likevel tillegger samarbeidsspørsmålet eskatologisk betydning for KrF, viser at budskapet Hareide forsøker å formidle, på nærmest hver side av denne boken, at dette retningsvalget ikke handler om partiets sjel, men partiets muligheter, fremdeles ikke når inn.

Slik blottlegger Hareide også den store svakheten ved dagens kommunikasjonsstrategi i partiet.

Lilletun

Språkføringen er nokså kjedelig, litt tørr, nesten snusfornuftig. Det som betyr noe er skrevet inn i en tid, inn i en situasjon. Det lille i boken som ikke kan leses inn i dagens minelagte politiske situasjon, handler om en mann som har forandret seg siden han vokste opp på Bømlo, stedet han fremdeles drømmer om å flytte tilbake til. Hareide skriver om personer i hans nærmeste krets som har tatt helt andre valg enn ham selv, og han skriver fint om forholdet til sin politiske ledestjerne, Jon Lilletun.

Et sted skriver Hareide at han ofte spør seg selv hva Lilletun ville gjort. Som regel handler det om å være tydelig på det som virkelig betyr noe for partiet.

Jeg har selv arbeidet med statsbudsjettet i et departement, og vet at den reelle makten sitter på innsiden av regjeringen. Skal man virkelig få gjort noe, må man dit. Hareide gjør i hvert fall et skikkelig forsøk med denne boken.