En visjon av ­enhet på tvers

Utgangspunktet er det østromerske rikets fall i 1453. Konstantinopel er nettopp erobret av sultan Muhammed II etter 52 dagers beleiring. Beretningene om tyrkernes grusomheter har nådd Europa og Nicolaus Cusanus, filosof og kardinal, blir grepet av vemod og fortvilelse. Han har selv arbeidet som brobygger og forhandler i samtidens religiøse konflikter og lengter etter forsoning. Er ikke alle religioner – med deres store forskjeller – tross alt rettet mot den éne Skaperen?

Himmelsk samtale

Nicolaus setter seg ned og beskriver sin visjon i form av en himmelsk­ samtale. De pace fidei, heter den, Om religionsfreden. Sendebud fra jorden har klaget til den allmektige om jammeren der nede, skriver­ han. Menneskene makter ikke å bruke sin gudgitte fornuft og frie vilje til å søke innsikt. Gud har sendt profeter og seere til å lede sitt folk, innstiftet lover og kultus, men det har endt i splittelse og strid. Guds «folk» er i dette tilfellet­ hele menneskeheten. Nå må Gud selv gripe inn og åpenbare seg: «Skjul deg ikke lenger, vær nådig og vis ditt åsyn for at alle skal bli frelst.»

Den allmektige bekrefter at menneskene er fanget av sanseliv og uvitenhet. De hadde ikke lyttet til profetene, og til slutt hadde han sendt Kristus, Ordet, som iførte seg menneskenatur for å føre alle til udødelighet. «Hva mer kan gjøres?»

Sannheten lyser

Her griper Kristus inn i samtalen, Guds eget Ord. Guds verk er fullkomment, sier han, men verden og menneskene er foranderlige. Derfor trenger de bistand for at sannheten kan lyse uavbrutt. Hvis menneskene bare forstår at sannheten er én og fattbart for alle, vil de forstå.

Dermed blir representanter for verdens ulike kulturer samlet til en himmelsk samtale om ­religionsfreden, sytten vismenn som representerer­ ulike konfesjoner, religioner og språkgrupper:­ gresk, italiensk, arabisk, indisk, kaldeisk, jødisk, persisk, syrisk, skytisk, spansk, tysk, tartarisk, armensk, bøhmisk og engelsk. I tillegg kommer Peter og Paulus som veileder samtalen, og Kristus selv, det guddommelige Logos, som er selve samlingspunktet på tvers av alle motsetninger.

Vidløftig

Selve samtalen er en ganske vidløftig filosofisk og teologisk prosess som stort sett går ut på å overbevise alle deltakerne om at de med sin visdom må innrømme at Gud er én og at sannheten kommer fullkomment til uttrykk i Kristus. Religionssamtalen er interreligiøs og retter seg dels mot andre religioner – islam, jødedom, hinduisme og indirekte all søken ­etter visdom. Og den er interkonfesjonell, for den handler like mye om kristenhetens konfesjonelle forskjeller. I tillegg til de tradisjonelle konfliktene kommer avviket til husittene fra Bøhmen, der tilhengerne av Jan Hus, reformatoren som ble brent på bålet i 1415, fremdeles var virksomme.

Tunge tema

En moderne leser får knapt noe særlig ut av den filosofiske og teologiske argumentasjonen i samtalen. Den handler om Guds enhet, treenigheten og andre tunge dogmatiske tema. Den er preget av samtidens anliggender og er styrt av den absolutte troen på kristendommen som ikke lar samtalepartnerne komme rimelig til orde. Men selve ideen – at religionene må møtes i samtale for å skape fred – er fremdeles aktuell. Og selve hovedpoenget – at det bak alle forskjeller er en felles søken mot det guddommelige – er fremdeles en løsning mange vil applaudere.

Er da denne samtalen noe mer enn luftige drømmer, en urealistisk tro på filosofiens evne til å skape forandring, en uklar sammenblanding av nyplatonske og bibelske ideer? Kanskje ikke. En religionshistoriker vil si at Nicolaus ikke tar de religiøse ulikhetene alvorlig nok – religionene spriker i alle retninger.

Mer enn tankespinn

Men hvis man leser Nicolaus Cusanus' lille bok om trosfreden i lys av hans øvrige filosofiske tenkning og ikke minst hans praktiske erfaring som kardinal og kirkeleder, blir hans tanker likevel mer enn tankespinn. Han hadde selv vært aktiv som reformator i kirken og ville skape hjertets samhold bortenfor ulikhetene. I oppgjøret etter konflikten mellom konkurrerende paver i Roma og Avignon, hadde han gått inn for den såkalte konsiliarismen, som satte konsilenes autoritet over pavens. Han hadde forhandlet med husittene i Bøhmen og forsøkt å bygge bro mellom østkirken og vestkirken. Senere studerte han Koranen og forhandlet med muslimene.

Et av Cusanus' hovedprinsipper var at kirken – den romersk-katolske – måtte anerkjenne at troen kom til uttrykk på ulike måter. Det guddommelige mysterium er skjult, mente han, og vi må nærme oss med en «lærd uvitenhet» (docta ignorantia): «Bare den har innsikt som kjenner sin uvitenhet.» Han beskrev også kirkens teo­logiske dogmer som menneskelige forsøk på å formulere mysteriet. Samtidig som han gav rom for andres tolkninger, stod han hundre prosent for sannheten i Kristus, det guddommelige Logos,­ og trodde fullt og fast at alle sant søkende var rettet mot denne felles guddommelig kilden.

Jeg lar meg ikke overbevise om at religionsfreden skapes ved en slik filosofisk idealisering, men det er en friskhet i Nicolaus' kombinasjon av drøm og praktisk erfaring som stimulerer.

Notto R. Thelle er seniorprofessor ved Det ­teologiske fakultet, UiO