Den trellbundne

Martin Luther står for et av de store vannskillene i kristendommens historie. Blant alle sine skrifter fastholdt han selv sin bok Om den trellbundne vilje (1525) som den beste han hadde skrevet. Innholdsmessig er boken en diskusjon om den frie vilje, som svarer på kritikk Luther hadde fått i en bok av Erasmus av Rotterdam fra 1524.

Luther er som ellers meget frisk i språket, og svært uforskammet sammenlignet med Erasmus. Riktignok begynner han med å rose Erasmus for å skrive godt, men det slår umiddelbart over i det motsatte av ros: Luther mener tankeinnholdet i boken til Erasmus er så dårlig at den er å sammenligne med å frakte søppel og avføring i gullkar (Luthers verker i utvalg, s.118).

[ Les flere saker fra Vårt Lands bokbilag her ]

Avviser fri vilje

Mens Erasmus forsvarer at mennesker har fri vilje, avviser Luther dette, og sier at den frie vilje er det rene og skjære påfunnet (s. 120). Luther har noen sentrale anliggender som han fastholder og som er grunnlaget for hans argumentasjon: Vi kan ha frelsesvisshet fordi det er Gud alene som skaper troen, og derfor fortjener også Gud all ære.

Problemet er at han trekker de tilsynelatende implikasjonene av dette ut i maksimal konsekvens, for det er jo også noen som ikke tror. Hvis Gud alene skaper troen, synes det som at Gud også bestemmer at noen ikke skal tro, og dette bekrefter Luther: Det er Gud alene som med fullt overlegg forlater og forkaster noen slik at de går til grunne (s. 221). Alt som skjer, skjer med nødvendighet (s. 136), og alt som skjer er Guds vilje (s. 137).

Den skjulte Gud

Hvorfor skulle Gud bestemme at noen ikke kommer til tro? Luther svarer at vi må skille mellom Den skjulte Gud og Den åpenbarte Gud. Dette spørsmålet er en hemmelighet som Den skjulte Gud har forbeholdt seg selv, og som ikke angår oss (s. 214–215). Det er Den skjulte Gud som virker i liv, død og alt i alle (s. 215). Hvordan kan da Gud klandre og straffe ikke-troende når det er umulig for dem å gjøre annet? Dette spørsmålet er det ikke tillatt å spørre om, svarer Luther (s. 216). Det er ikke vår sak å spørre hvorfor Gud forkaster noen, vi skal bare vise ærefrykt for den Gud som både kan og vil gjøre det (s. 221).

Ødelagte innsikter

Luther tenker helt rett at vi kan ha frelsesvisshet og at Gud alene skaper troen og at Gud fortjener æren for det. Men disse viktige innsiktene blir ødelagt når han trekker de nevnte konsekvensene om at Den skjulte Gud utvelger til fortapelse. Hvorfor skal vi ha tillit til Den åpenbarte Gud når det er Den skjulte Gud som bestemmer vår skjebne? Hvordan kan vi ha frelsesvisshet når Den skjulte Gud kan ha bestemt fra tidenes morgen at vi i morgen vil miste vår tro? Hvordan kan vi ære Gud for frelsen når Gud samtidig har ansvar for alt det onde?

Etter Luther

Tradisjonen etter Luther trakk heldigvis ikke disse konsekvensene så langt som Luther gjorde. Melanchton prøvde å si at menneskets frie vilje spilte en rolle i frelsen, slik at mennesket kunne få ansvar for ikke å tro, men dette ble avvist i den lutherske tradisjonen, slik den ble formulert i Konkordieformelen. Der sies det at Gud alene virker troen (Solida Declaratio 2.5), men det presiseres at Gud ikke har valgt ut noen til fortapelse (SD 11.12). Igjen virker det likevel som at hvis Gud skaper troen bare hos noen, må resten være utvalgt til fortapelse. Konkordieformelen sier at mennesket er selv å klandre hvis det ikke tror (SD 2.57-61), men hvordan kan det ha ansvar for ikke å gjøre noe det ikke kan gjøre? Om dette problemet sier Konkordieformelen at det er uforståelig og at vi ikke må prøve å forstå det (SD 11.63-64).

Utvei

Etter min vurdering lykkes Konkordieformelen med å fastholde det som er riktig hos Luther, samtidig som den avviser det som er feil. Men problemet gjenstår: Hvordan kan Gud alene skape troen, samtidig som mennesker bærer ansvaret for ikke å tro? Jeg avslutter med å peke på en utvei for Luther som han kunne brukt ved å trekke litt andre implikasjoner enn ham ut av det han selv sa.

Luther gir en beskrivelse av den frie vilje som er på høyde med moderne forskning: Han avviser at den frie vilje har egen makt til å vende seg i en hvilken som helst retning uten å være underlagt innflytelse (s. 158). Luther overdriver riktignok når han sier at viljen er et trekkdyr som ris av Gud eller Satan (s. 156), slik at vi uten Gud bare ønsker det onde (s. 194).

Troen oppstår i oss

Det er riktig at vi ikke kan velge å tro, men at Gud skaper troen i oss. Vi kan velge å drikke kaffe eller jogge i fem minutter og så la være i fem minutter, men vi kan ikke velge å tro på Gud i fem minutter og så la være i fem minutter (bare prøv). Troen oppstår i oss som en reaksjon på å møte evangeliet, og det er den måten Gud skaper tro på – gjennom forkynnelse av evangeliet i ord og handlinger (SD 2.52).

Det er også riktig at viljen er underlagt 
innflytelse. Gud kan være årsak til at vi tror, og vi selv kan være årsak til at vi ikke tror, fordi ulike hendelser kan ha ulike årsaker. Men det betyr også at det kan være andre årsaker til at folk ikke tror enn at de selv har valgt bort Gud, for eksempel at de ikke har hørt om Gud i det hele tatt.

Praksis med hensikt

Går det da an å si til alle ikke-troende at de burde tro, hvis de ikke selv kan velge det, og hvis de i mange tilfeller ikke er å klandre for det? Ja, det kan være sagt for å skape en reaksjon, ikke den Luther beskrev, men heller den reaksjonen å få mennesker til å vende om og tro. Å si at mennesker er syndere som bør vende om og ta imot evangeliet, er en måte Gud skaper tro i folk. Da blir det å klandre folk for ikke å tro, og at Gud skaper troen, to sider av samme hendelse. Å holde folk ansvarlige er en praksis med en hensikt, mens spørsmålet om hvordan Gud dømmer ikke-troende på den siste dag blir et annet spørsmål, hvor det må tas hensyn til hver enkelt sine forutsetninger.

Temaet den frie vilje er helt sentralt for hva vi tenker om mennesker, synd og frelse. Luther kom langt på rett vei i sin bok om den trellbundne vilje, men skar ut helt til slutt. Tradisjonen etter fikk tankegodset inn på rett spor igjen, og så har diskusjonen om hvordan det skal forstås i detalj fortsatt til denne dag.

Atle Ottesen Søvik er professor i systematisk teologi på MF vitenskapelig høyskole for teologi, 
religion og samfunn.