Bøker

Sykdom og verdighet

Silje Bergum Kinsten skriver kortfatta og fragmentarisk om de omkalfatrende konsekvensene av å rammes av en stigmatisert sykdom.

Silje Bergum Kinstens roman­debut åpner med et sitat fra ­Virginia Woolf som avsluttes slik: «It ­becomes strange indeed that illness has not taken its place with love, battle and jealousy among the prime ­themes of literature.»

Om det ikke skrives like mye om sykdom som krig, kjærlighet og sjalusi, som Woolf hevder, er det et stadig mer yndet tema i litteraturen. Her til lands har det de siste årene ­dukket opp flere ­romaner hvor ulike syk­dommer, ­pårørende og helsevesen ­behandles ­litterært.

Brynjulf Jung Tjønns Så vakker du er (2013) og Ragnhild Eskelands Føling (2018) er bare noen eksempler på dette. Når Silje Bergum Kinsten i Jeg vet ikke helt hva det er skriver om en kvinne som rammes av akutt sykdom, bedriver hun altså ikke nybrottsarbeid, men går i fotsporene til en rekke forfattere som har bearbeidet sykdom gjennom litteraturen.

Gjøre ingenting

Etter å ha sjonglert en krevende jobb og et hektisk familieliv sier det en morgen stopp for hoved­personen Fia. Når legen spør hva som har skjedd svarer hun: «Jeg vet ikke helt (…). Jeg sto opp og tisset, og så sluttet jeg bare å ­virke.» Hun blir sykemeldt, og får beskjed av legen om å ­fokusere på å gjøre ­ingenting. Samtidig forsøker leger og spesialister å stille en diagnose og finne ut hva det egentlig feiler henne.

Sammenbruddet ­visualiseres også i ­teksten: De første sidene i boka, hvor vi møter en overarbeidet og sliten Fia, er tettskrevne og uten avsnitt. Når kroppen kapitulerer bremser også teksten opp med færre ord per side og større avstand ­mellom linjene.

Stigmatisert lidelse

Som i ­Kjersti ­Annesdatter Skomsvolds Monster­menneske (2012), er det utmattelses­sykdommen ME hovedpersonen i ­romanen sannsynligvis er rammet av. Og kanskje er det ikke så merkelig at det skrives om nettopp denne sykdommen. ME er en stigmatisert lidelse, mye fordi sykdomsårsaken fremdeles er ukjent, og fordi symptomene, som blant annet ­omfatter slapphet og utmattelse, opp­fattes som diffuse.

En av romanens styrker er ­hvordan sykdommen presenteres gjennom ­hovedpersonens handlinger. Hverdagslige gjøremål, som å koke kakao eller gå på butikken, skildres som uoverkommelige oppgaver, og som leser følger man andpusten med på Fias anstrengelser.

Melkesyre

Kinstens språk er knapt og fragmentarisk, og på sitt beste klarer hun ved bruk av enkle bilder og sammenligninger å gjøre sykdommen mer begripelig. Et eksempel er hvordan hun beskriver den kroniske trøttheten som å ha «melkesyre i hjernen».

Om romanen til ­tider halter og oppleves litt uferdig, ­åpner den et språklig rom utenfor medisin­terminologien som utfordrer ­fordommene og setter ord på sykdomserfaringen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker