Silje Bergum Kinstens romandebut åpner med et sitat fra Virginia Woolf som avsluttes slik: «It becomes strange indeed that illness has not taken its place with love, battle and jealousy among the prime themes of literature.»
Om det ikke skrives like mye om sykdom som krig, kjærlighet og sjalusi, som Woolf hevder, er det et stadig mer yndet tema i litteraturen. Her til lands har det de siste årene dukket opp flere romaner hvor ulike sykdommer, pårørende og helsevesen behandles litterært.
Brynjulf Jung Tjønns Så vakker du er (2013) og Ragnhild Eskelands Føling (2018) er bare noen eksempler på dette. Når Silje Bergum Kinsten i Jeg vet ikke helt hva det er skriver om en kvinne som rammes av akutt sykdom, bedriver hun altså ikke nybrottsarbeid, men går i fotsporene til en rekke forfattere som har bearbeidet sykdom gjennom litteraturen.
Gjøre ingenting
Etter å ha sjonglert en krevende jobb og et hektisk familieliv sier det en morgen stopp for hovedpersonen Fia. Når legen spør hva som har skjedd svarer hun: «Jeg vet ikke helt (…). Jeg sto opp og tisset, og så sluttet jeg bare å virke.» Hun blir sykemeldt, og får beskjed av legen om å fokusere på å gjøre ingenting. Samtidig forsøker leger og spesialister å stille en diagnose og finne ut hva det egentlig feiler henne.
Sammenbruddet visualiseres også i teksten: De første sidene i boka, hvor vi møter en overarbeidet og sliten Fia, er tettskrevne og uten avsnitt. Når kroppen kapitulerer bremser også teksten opp med færre ord per side og større avstand mellom linjene.
Stigmatisert lidelse
Som i Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske (2012), er det utmattelsessykdommen ME hovedpersonen i romanen sannsynligvis er rammet av. Og kanskje er det ikke så merkelig at det skrives om nettopp denne sykdommen. ME er en stigmatisert lidelse, mye fordi sykdomsårsaken fremdeles er ukjent, og fordi symptomene, som blant annet omfatter slapphet og utmattelse, oppfattes som diffuse.
En av romanens styrker er hvordan sykdommen presenteres gjennom hovedpersonens handlinger. Hverdagslige gjøremål, som å koke kakao eller gå på butikken, skildres som uoverkommelige oppgaver, og som leser følger man andpusten med på Fias anstrengelser.
Melkesyre
Kinstens språk er knapt og fragmentarisk, og på sitt beste klarer hun ved bruk av enkle bilder og sammenligninger å gjøre sykdommen mer begripelig. Et eksempel er hvordan hun beskriver den kroniske trøttheten som å ha «melkesyre i hjernen».
Om romanen til tider halter og oppleves litt uferdig, åpner den et språklig rom utenfor medisinterminologien som utfordrer fordommene og setter ord på sykdomserfaringen.