Eg hadde ikkje høyrt om den amerikanske poeten Nathaniel Farrell før diktsamlinga hans, Nykommar, låg i postkassa for nokre dagar sidan – i gjendikting ved Martin Ingebrigtsen.
Eg fylgjer ganske bra med i engelskspråkleg poesi frå fleire land, men altså Farrell: Nei. Det er ikkje så rart, for han har gjeve ut berre denne eine diktsamlinga (Newcomer) og ho har heller ikkje vore mykje framme i litterære fora i heimlandet.
Dette er difor ikkje eit opplagt val av poesi til presentasjon for norske lesarar. Desto meir gledeleg då at Samlaget gjev ut ein ukjent utanlandsk poet eine og åleine av di dikta er av ein slik kvalitet at dei fortener å koma også på norsk.
«Ingenmannsland»
Nykommar har éin hovudperson, ein ung mann som er riven ut av eit tilsynelatande trygt landsens heimemiljø og omplassert på stadig skiftande krigsområde. Det er historia om den unge soldaten i det framande, som i så mykje amerikansk litteratur. Men der dei fleste skjønnlitterære krigsskildringar nemner konkrete stader, tider, personnamn og gjerne har klåre helte- og fiendebilete, er vi her så avgjort i det som i boka vert kalla «ingenmannsland».
Av bileta vi får av klede, arbeidsmetodar, våpen og forflyttingsmåtar, er det likevel tydeleg nok at hovudpersonen lever på slutten av 1700- eller på 1800-talet. Det gjev meining i å lesa dikta inn i borgarkrigsperioden (1861–65). Ein stad les vi at «etter ein stor storm skifta elva lei/ sånn at ein bonde vakna til at slaven hans var blitt fri».
[ Les melding av Helge Torvlund si bok «Tidslys» ]
Ut av det kjende
Soldaten er soldat. Han er ikkje representant for politikk eller ideologi i denne boka som best kan lesast som eitt samanhengande langdikt. Han har ikkje meiningar om rett og gale, om årsak til krigen eller om landets framtid. Han er berre riven ut av det kjende, frå familie, vener, arbeid og er omplanta til ein tilstand i det ukjende, namnlause. Her er han i land utan namn med oppdrag vi ikkje får vita og utan å vita kven han er i lag med. Det er berre han i eit krigsherja felt på jorda som kan vera ingenstad eller mange stader. Dette er ulikt det vi helst kjenner av krigslitteratur.
Endå om dette seier lite eller ingen ting om kva denne krigen dreier seg om eller kvar han går føre seg, og endå om vi berre les om ein ukjend soldat i ei tid som var, er situasjonen, tilstanden «moderne». Det er iallfall mogeleg å lesa inn i dette langdiktet ei handling med trugande framandgjering som tema – som jo er eit typisk emne for modernistisk litteratur (t.d. i Simen Skjønsbergs Vi er blitt fremmede frå 1965). Dette mennesket, soldaten, er riven laus frå røtene sine, det meiningsfulle vert gradvis borte jo lenger han fjernar seg og jo meir minna om ei heimbygd, ei syster og ein kjærast falmar. Men minna er likevel ei motkraft.
[ Les melding av Amalie Kasin Lerstang si bok «Vårs» ]
Presise bilete
Det skjer svært lite i denne diktboka, som etter kvart vert noko monoton. Tematisk er ho spinkel ut over tilstandsskildringa. Den histo riske fiksjonen ber ikkje som historie, reine naturskildringar er dette heller ikkje. I det krigslandskapet han dreg gjennom dukkar minne fram som flør og fjører saman med bilete av gras og vind som susar. Men eg gleder meg over rett som det er å støyta på uvanleg presis biletskaping. Dei finaste er knytte til minna frå det som var før krigslandskapet:
Håret hennar flyt ut i badevatnet.
Nokre vare vindkast
stryk nattkjolen hennar på tørkesnora. Ved enden
av dammen
strekker ei skjelpadde hals mot sola
lettar på skalet som på ein skjørtekant. Ho brettar saman
brevet mitt, ler av
tanken på meg i sprang som ein kanin.
Frukta på fingrane hennar set flekkar på papiret.
Å sjå
Eg har ikkje lese dikta i original og kan difor ikkje vurdera Ingebrigtsens gjendiktingar ut frå andre kriteria enn korleis dei fungerer som norske dikt. Eg tykkjer boka er eit velkome tilskot til poesien i dagens Noreg. Dette er vel ikkje staden for innvendingar mot bokmålsord som til dømes «bevege», «ansikt» og «begynne» på nynorsk. Her skal vi berre gleda oss over ei meisterleg biletskaping som får lesaren til å sjå på nytt – om det berre er vindens rørsler i gras eller vårsola som «tørkar ut fjorårets lauv så dei knasar på ny/ under skoa våre».