Et inderlig ­varsko

En tynn bok ruver på bordet mellom oss. Geir Hellemo: Gud i en gudløs verden står det på forsiden. Under samtalen gjentar den pensjonerte teologiprofessoren og Vårt Land-spaltisten hva som ligger ham på hjertet:

– Jeg vil så gjerne si til alle de som har forkastet religionen, at de kan ha gjort det på feil premisser. Det er ikke sikkert de vet hva de har gitt avkall på. Det er uendelig mye mer der enn det de tror. Alle vrangforestillingene­ – overalt møter du ønske om oppgjør med religionen. Andre er helt blanke. De vet ikke lenger hva religion er.

Skjønnheten

Hellemo har ­invitert oss hjem. Ikke bare klaveret – også værelsene, lyset, ­biblioteket og de korsstingsbroderte brikkene under kaffeporselenet forteller om familiens øye for det vakre. Hellemo peker mot det vesle, blå bildet ved peisen malt av vennen Kjell Torriset. En antydning av Maria og barnet i grotten.

I bokens fortettede epistler, peker han på samme måten til bilder – et foto av den forunderlig vakre paradisfuglen, Kristi øyne i en mosaikk i Cefalú, en stram russisk-ortodoks kirke-arkitektur, Kvitebjørn kong ­Valemon – og håper å vise hvordan glimt av Gud kan møte oss i en gudløs verden.

– Det er viktig for meg å finne fram til noen knagger som duger i en tilværelse som innretter seg helt uten Gud. Men det er også i møte med det helt gudløse at jeg ser verdiene som måtte knytte seg til den religiøse verden, sier han.

– Jeg vil si hvor umistelig det religiøse er: Se, se hvor rikt det er! Se hva man går glipp av når man setter det til side.

LES OGSÅ: Geir Hellemo (67) fikk sykdommen ingen vet årsaken til. Og som ingen har noen kur mot.

Fortrylling

– Du har sagt at du har tro på «et fornyet og mer underfullt blikk på verden». ­Ønsker du deg tilbake til den fortryllede verden?

– Nei, jeg ønsker meg ikke tilbake, min verden er fortryllet. Noen har påstått at den er avfortryllet, og det er mange som ikke ser det, men verden er fortryllet, sier 68-åringen.

Selv har han aldri vært i en dyp, religiøs krise.

– Jeg vet ikke hva det er. Når en først vender blikket utover og ser all godhet og skjønnhet, så blir gudløsheten som et altomfattende­ prosjekt helt umulig for meg.

I boka skriver han: «Den dagen en har opplevd dette på kroppen, opplevd lysets uunnværlighet, lysets uransakelighet, lysets kraft kunne en kanskje si, den dagen har gudløsheten begynt å miste grepet.»

Så enkel

For ham blir livet bare større og større. Han har kjent på det når han har sett Ingmar Bergmans filmer som borrer inntil grumset er avdekket: Slik er ikke verden.

– Mitt prosjekt er ikke å grave i sjelen, men å leve ute i verden.

– Så enkel er min religion, skriver du.

– Ja, for meg er det en evig bekreftelse i omgivelsene om at livskreftene er ukuelige. Jeg ser det aller mest nå om våren. Kreft­ene som opprettholder liv er helt overveldende.

Han leser Ibsens Hedda ­Gabler, Geir Gulliksens ekteskapsdrama og filosofen Nietzsches gudsoppgjør og ser forsøk på å lage et livsgrunnlag uten kristendom. Han er slått av hvor stakkarslig det blir. Slike frihetsidealer utvider ikke virkeligheten. De innskrenker den, slik Hellemo ser det.

– Når du innretter deg sånn, blir det til sist bare deg selv. Min strategi er ikke å si: Se hvor fortreffelig kristendommen er, men se heller hvor magert det blir hvis du tar bort kvalitetene som har fulgt den kristne kulturarven.

Vårens bok er den tredje med korte tekster. Noen av dem har stått på trykk her i avisen.

– Jeg begynte å skrive på den første boken, Mine tre liv, to dager etter jeg fikk en ALS-diagnose. Jeg så et TV-program med Tomas Espedal og tenkte at det kunne vært morsomt å skrive små tekster som ikke var like selvopptatte som hans. Malen var å hente episoder ut fra mitt liv som skulle ha et religiøst ­poeng. Jeg begynte å skrive fordi jeg hadde glede av det og fordi jeg ble gal av å sitte stille i en stol.

Gåtefullt

I boka forteller han at han aldri er blitt spurt hvorfor han holder seg med religion. Nå får han spørsmålet.

– Fordi religionen svarer til den virkeligheten jeg opplever på en så mye mer treffende måte. Jeg trives best i åpne univers som er gåtefulle i ytterkantene. Den gåtefullheten tar ikke fornuften vare på for meg, men religionen gjør det. Det er så enkelt alt hos meg.

– Noen vil jo si at religionen lukker der fornuften åpner?

– Jeg tror det er annerledes. Trossetningen for det moderne,­ vestlige samfunn har vært at med fornuften skaper vi en god verden for alle. Med fornuften har vi imidlertid greid å true verden globalt på måter vi aldri hadde trodd var mulig. Med fornuften har vi laget økonomiske systemer alle nå mener er urimelige der et fåtall mennesker eier det meste. Så fornuften – den må passes på.

Religionsløse Solberg

Et ­kapitel har overskriften «Kristenmannsblod». Der spør han om religion virkelig ikke gjør noen forskjell og går i rette med kong Haralds utsagn om at nordmenn tror på Gud og Allah, ­altet og ­ingenting. Han sammenligner uttalelsen med ekteparet Obamas siste julehilsen fra Det hvite hus.

– Slik vil jeg ha det. En offentlighet som våger å vedstå seg en religiøs tilknytning. Jeg sjeneres av at våre politikere har så lav profil i religiøse spørsmål.

– Som med Erna Solberg?

– Jeg har aldri hørt henne si et ord som angår religion og ­religionens betydning. Det kan godt være hun har sagt det, men hun framstår som religionsløs for meg. Jeg tror politikere har enorm innflytelse på hvordan folk flest velger å tenke om sitt forhold til religion. Hvis religionsfriheten forstås som alles rett til å gjøre hva de vil, men målet er å gjøre minst mulig, da uthules til sist selve verdigrunnlaget.

Kirkerefs

Hellemo er sterkt kritisk til Den norske kirkes evne til å snakke til folk.

– Kirken er ikke i dialog med sin samtid. Kirken er livredd teologi. Jeg er fristet til å vise til festgudstjenesten ved reformasjonsjubileet i fjor. Det er det mest tannløse jeg har vært borti. De hadde ikke et kvekk å si som angikk dagens mennesker. Man feiret en dyptgripende reformasjon, og så stiller man ikke spørsmålet om vi trenger en ny reformasjon i dag. I stedet kommer det noe som er helt likegyldig. Det er veldig alvorlig.

– Om kirken ikke vil ha teologi, hva går vi glipp av?

– Utfordringen er å snakke om religion slik at det vedgår mennesker og at de skjønner at dette kan vi ikke greie oss uten. Religion er ikke noe som kommer i veien for livsutfoldelse, men noe som åpner for livsutfoldelse. Først når en skjønner at dette er viktig for en selv, kan en forkynne på en måte som treffer andre.

Han sammenligner prester med musikere, og mener de på samme måte må jobbe med å ­integrere det de holder på med i sine egne liv. Først da kan man formidle slik at det berører.

– Det er et livsprosjekt du ­aldri blir ferdig med. Jeg får altfor ofte fornemmelsen av at man ikke bryr seg. Da blir det tomt snakk som gjennomskues med en eneste­ gang. I møte med det vestlige, sekulære samfunn står teologien ikke bare foran sin vanskeligste, men også sin mest spennende utfordring.

Pavekraft

Han har skrevet om valget av pave Frans. I ham ser han et unntak og et håp.

– Han velger å vende blikket mot fattigdom, flyktninger og klimaspørsmål. Årets uttalelse fra Kirkemøtet om flyktninger var ingen myndig refs av politikere som har stengt alle grensene og vil kaste ut flest mulig av dem som er her.

Han hører ikke politikere snakke om at sivilisasjonen er det samme som å bygge en samfunnsorden som ivaretar mennesker og omgivelser. De neste fem års vekst, er i stedet mantraet.

– Tar de ikke sivilisasjonen for gitt?

– Sivilisasjon er aldri gitt. Den må hele tiden bygges på ny. En må ustoppelig bruke energi på å formidle hva sivilisasjon er til nye generasjoner. Især hvis de er i ferd med å miste troen på framtida. Det er jo i vår vilje til forandring det ligger et framtidshåp. Det som gjør at vi kan se våre barn inn i øynene og si: Det er verd å leve. Vi sier jo ikke det. Foran svimlende store og knugende utfordringer, trenger vi politikere og religiøse ledere som sier at det haster og som tar grep for å redde vår sivilisasjon. Først når det skjer, framstår vi som siviliserte, sier Hellemo.