Mennesket i mistillitens tid

Essaysamlingen What are we doing here? er den nyeste utgivelsen i det idérike og originale forfatterskapet til Marilynne Robinson. Som essayist står den amerikanske forfatteren for en etterrettelighet i særklasse. Tonen kan være skarp som papir, men full av vidd og varme likevel. Det er underlig hvordan det går an, tenker jeg – hvem skriver så helhetlig?

Et menneske, ser jeg for meg at Robinson ville svart, med glimt i øyet, og fra hennes munn ville det bety en hel del. Hvert enkelt menneske besitter et enormt spekter av innsikter og undring som Robinson uredd benytter seg av. Hun tenker stort om oss.

Gåtefullt

Robinsons første utgivelse var den gåtefulle romanen Housekeeping, fra 1980. Siden har hun skrevet tre romaner og i alt seks essaysamlinger. Det er alltid vanskelig å vite hvor mye vekt man skal legge på en forfatters personalia når man skal si noe om verkene deres, men her er noen detaljer om Robinson. Alder: 74 år. Delstat: Iowa. Politisk ståsted: den liberale venstresiden. Yrke: forfatter og professor ved universitetet i Iowa. Religion: kongregasjonalist. Favorittepoke i historien: etter alt å dømme renessansen, men her kan jeg ta feil.

Disse identitetsmarkørene er i alle fall en del av Robinsons fingeravtrykk, som også er tydelig i den siste utgivelsen. Sett under ett viser samlingen hvordan nettopp summen av et menneskes interesser og erfaringer kan yte motstand mot en kultur der pessimismen rår.

Sladder

Det siste essayet i boka er skrevet med utgangspunkt i en preken. Overskriften «Slander» kan oversettes med «bakvaskelse». Robinson forteller om sin avdøde mor: En skarpsinnet kvinne hengiven til sine blomster og hunder, og til de daglige nyhetssendingene på Fox News. Sammen med venner i småbyen diskuterte hun verdens begivenheter over kaker og kaffe. Det vil si: De hauset hverandre opp til forferdelse. Moren og vennene hennes følte seg redde og fremmedgjorte i møte med «de mørke kreftene» (Robinson må inkludere seg selv i disse) som stemte inn en «radikal, kenyansk muslim» i Det hvite hus. Moren var hekta på et realityshow fra Jammerdalen.

Tungen er en ild

I essayet tar Robinson utgangspunkt i «dagens prekentekst», fra Jakobs brev, kapittel 3. Tungen er en liten kroppsdel, sier Jakob, men den er også en ild som kan sette den største skog i brann. Med dette går Robinson i rette med en ondsinnet og polarisert offentlig debatt. Å peke ut enkeltmennesker og grupper basert på rykter og antakelser, er blitt en akseptert retorisk strategi. Baksnakk sprer seg som ild i tørt gress, fordi ingenting binder det. Et rykte trenger ikke være forankret i noe selvopplevd. På denne måten skapes ikke bare falske nyheter, men konsensus, eller ideologisk tenkning.

Robinson forteller at moren endte sitt privilegerte og trygge liv i en tilstand av bitterhet og panikk. Det lå aldri den minste erfaring til grunn for disse følelsene, annet enn, selvfølgelig, Fox News. Det deilige med å lese Robinson er at hun ikke bare setter fingeren på et problem. Hun har også gjort seg opp noen tanker, basert på grundige lesninger av historie, filosofi, teologi og økonomi, om hvorvidt det kunne ha vært annerledes.

Delt erfaring

La det være sagt med en gang: Løsningen er ikke å la verden seile sin egen sjø. Slik jeg leser dem, stiller alltid Robinsons bøker dette spørsmålet: Kan fellesskapet romme den enkeltes erfaring? I romantrilogien Gilead (2004), Home (2008) og Lila (2014) leter karakterene, som alle på sett og vis er grunnleggende ensomme, etter en plass i fellesskapet. Alle har de erfaringer så detaljrike og mange­fasetterte at de vanskelig lar seg dele. Enkeltmenneskets indre liv er både en byrde og dets største skatt. Det må bevares, men ikke stenges inne. Kanskje er det derfor Robinsons romaner er like sørgelige som de er vakre. Den evige forhandlingen mellom individ og kollektiv er ikke lett, og som Robinson sier et sted i den siste essaysamlingen: «Håpet er gjennomgripende sårbart for skuffelse.» (min oversettelse)

Upopulær historie

Slik vi som enkeltpersoner trenger å ta eierskap over erfaringene våre, trenger vi som samfunn å ta eierskap over vår felles historie. Dette er en viktig side ved Robinsons prosjekt. Historien har også vært offer for en slags bakvaskelse, en ideologisk tenkning som har ekskludert viktige stemmer. Robinson vil hente fram det hun kaller «den ikke-anerkjente historien som hjemsøker oss». I tidligere utgivelser har reformatoren John Calvin (1509–1564) vært en favorittreferanse. I What are we doing here? går særlig to navn igjen: (svovel)predikanten Jonathan Edwards (1703–1758) og den engelske militære og politiske lederen Oliver Cromwell (1599–1658). Felles for dem er at de assosieres med puritanismen, og at ingen av dem har et spesielt godt rykte i vår tid.

LES OGSÅ: «Verden er god, for Gud har skapt den»

Humanisme

I Jonathan Edwards teologi er det å være en «moralsk agent» nærmest synonymt med å være menneske, sier Robinson. Uttrykket dukker opp flere ganger i What are we doing here? Å være en agent har å gjøre med det man på engelsk kaller agency: en kompetanse til å handle, i vår sammenheng ut fra moralske vurderinger om rett og galt. Kaja Schjerven Mollerin snakker i sin omtale av boka om «moralsk sensibilitet» (Klassekampen, 08.04.18), noe som gir god mening. Fordelen med ordet «sensibilitet» over «kompetanse» er at det første vektlegger det indre livet, og samtidig en åpenhet mot verden. Vi har selvsagt ulike forutsetninger for å være moralske agenter. Dette er noe av det som gjør felleskap og demokrati så vanskelig. Allikevel insisterer Robinson på menneskets evne til sjenerøsitet.

Bare røyk

Tillit er noe man blir gitt. Eller for å si det på en annen måte: Tillit er noe man gir, uten garantier. Og man blir skuffet. Man blir sveket, og svikter selv. Fordelingen og omfordelingen av ansvar når det skjer, kan sette enhvers moral på prøve. Det farlige, tenker jeg, er når mistilliten blir en ild som spres så fort at ingen egentlig lenger vet hvor all røyken kommer fra. En slik brann stiller ingen til ansvar, den er bare destruktiv.

Troen på menneskets evne til godhet er for Robinson tuftet på at vi er skapt i Guds bilde. En slik kristen humanisme gjennomsyrer hele forfatterskapet. Allikevel opplever jeg at trykket er enda litt sterkere i What are we doing here? At boka forholder seg til en verden der mye står på spill. Det er mulig det bare er øyet som ser. Kanskje jeg, som Robinsons mor, er langt mer pessimistisk enn mine egne erfaringer gir grunnlag for.

Lojalitet

Å bli vist tillit er å bli møtt med en form for sjenerøsitet. Robinson kommer med mange eksempler på at mennesker har vist «heroisk sjenerøsitet» opp igjennom historien. Abolisjonistene og borgerrettighetsforkjemperne er hennes store helter. Mennesket, med sinn og sjel, er tross alt et storartet vesen. Først når vi gir tillit til individet, oppdager vi hvilken kapasitet det har for godhet.

Det er et tankekors, som Robinson påpeker, at man i dagens USA stort sett snakker om individuell frihet i forbindelse med privat eiendom og retten til å bære våpen. Det beste i oss, vårt innerste, blir gjort til gissel for en gjerrighet og fiendtlighet som har lite med moral å gjøre. Selvsagt innebærer det stor risiko å gi noen eller noe tillit. Men om alternativet utelukker risiko, utelukker det også håp – denne forunderlig sterke kraften som er så gjennomgripende sårbar for skuffelse. Håp sprer seg nemlig ikke som ild i tørt gress. «Håp er lojalitet», sier Robinson. Håp krever vilje, sjenerøsitet og mot. Så, hva gjør vi her? Vi håper.