Sju hundre år etter at den ble skrevet, er Den guddommelige komedie fortsatt høyaktuell, mener Anders Thyrring Andersen. Han er teolog, forfatter og en av danskenes største kjennere av Dante.
– Komedien er for meg det største diktverk som er skrevet. Det var unikt og moderne den gang, og har siden betydd enormt for hvordan vi både skriver, tenker og forteller historier. Komedien er en avgjørende forutsetning for nærmest all senere europeisk litteratur, kristen eller ikke, konstaterer Andersen.
Ny fortellertradisjon
I disse dager gis det ut to nyoversettelser av deler av Komedien, og i gårsdagens Vårt Land spurte vi en rekke forfattere og tenkere hvordan Dante Alighieris verk ville sett ut hvis det skulle blitt skrevet i dag.
Selv om verket hører til en fremmed tid, er det særlig to ting som gjør at det fortsatt er aktuelt for oss, mener Thyrring Andersen: historieperspektivet og den realistiske fremstillingen av alt det dagligdagse.
Begge disse aspektene har røtter i kristen teologi, og gjør det mulig for Dante å bryte med datidens fortellertradisjon, mener Andersen:
– Antikk litteratur og en stor del av den middelalderlige frem til Dante er skrevet på bakgrunn av en regel om et stilistisk skille. Man skulle skrive i opphøyd stil om opphøyde emner og betydningsfulle personer, og i lav stil om lavere emner og vanlige mennesker. Det var utenkelig med en realistisk beskrivelse av dagliglivet i opphøyd stil, og dette kunne kun få plass innenfor det komiske i stilisert form. Komedien er skrevet på folkespråk (italiensk) og ikke på latin, og omhandler det høyest tenkelige emne, nemlig menneskets reise mot Gud, både i dette livet og det hinsidige. Høyt og lavt er altså satt sammen, liksom allegori og realisme er det. Det er dermed snakk om et litterært brudd, en kristen utvikling av den antikke litteraturen, der stilskillet blir brutt ned, sier han.
Ingen antikk helt
I Komedien formidler Dante at det finnes utvikling og et historieperspektiv selv i evigheten. Dette hviler på teologien, forklarer Andersen.
– I kristendommen finnes evigheten i det historiske: Ved at Gud blir menneske, er evigheten inkarnert i tiden. Gud griper da inn i det dagligdagse, blir del av hverdagslivets historie. Gud kom dessuten heller ikke som konge, men som en fattig håndverkersønn. Det høyeste ble inkarnert i det laveste. Og det er dette som Dante gir en litterær form, forklarer han.
I verket beskriver Dante en utviklingshistorie som på samme tid både er personlig, og en figurasjon av menneskehetens frelseshistorie. Det gjør verket til noe annet enn antikkens reiseepos av Vergil og Homer, verker som Komedien knytter an til.
– Antikke helter har nesten ingen utvikling. De er fastlagte karakterer. Men i kristendommen finnes historisitet, og mennesket kan forstås som et historisk vesen som kan utvikle seg. I Komedien utvikler Dante seg over tid, blir til i kraft av sin livshistorie. Altså dette, som vi siden har forstått som en livsutvikling. Både moderne litteratur og historietenkning henter slik langt på vei sin grunnleggende måte å forstå utvikling og fortelle historier på fra Dante og kristendommen, mener han.
Likevel har det skjedd et historisk brudd siden Dante, bemerker Andersen. I Komedien er det nøye sammenheng mellom livet på jorden og en guddommelig orden, eller Guds plan: Det skapte vitner om Skaperen, og alt vi ser forteller om det vi ikke ser.
LES OGSÅ: Vi ville slite med å beskrive himmelen, hvis vi skulle skape en Guddommelig komedie for vår tid.
Harmoni
– Verket rommer en hjerteskjærende virkelighetstroskap, og samtidig betyr alle ting mer enn seg selv. Det er avspeilet i verkets struktur, sier Andersen, og peker på at verket består av tre bøker som hver har 33 sanger, pluss forordet. I alt er det 100 sanger. Et sted står det at «alle ting har sin bestemte plass, og det er denne orden som gjør at universet ligner Gud» (3. bind, 1. sang, vers 103-105).
– Dante har som ambisjon å skape et litterært helhetsbilde av den guddommelige verdensorden. Det var mulig, fordi middelaldermennesket stadig følte seg som del av en ordnet verden, der alt hadde sin urokkelige og meningsfulle plass. Diktverkets lovmessige komposisjon er uttrykk for Gud som simpelthen er orden og harmoni. Alt i verden og verket henger sammen, og alt har mening, forklarer han.
Kosmos
Men den tanken begynner vi etter hvert å tvile på.
– Allerede med den franske renessanseforfatteren Michel de Montaigne og hans Essais (1572–92) ser vi at den til da selvfølgelige kosmostanken – at universitets sentrum ligger utenfor mennesket – er i ferd med å bryte sammen. Sannhet og mening er ikke lenger gitt på forhånd i kraft av Guds vertikale og absolutt privilegerte synsvinkel, men blir nå bundet til den enkelte individs individuelle, horisontale og relative synsvinkel.
I forandring
Hvordan kommer alt til å se ut når det blir skapt av den enkeltes synsvinkel? spør Andersen, og svarer selv:
– Jo, det blir i grunnleggende forstand ubestående. Montaigne uttrykker og skildrer den nye modernitetens verden, som er i uopphørlig bevegelse. Alt er i «permanent forandring», alt er blitt tilfeldig, uavklart og motstridende – og altså dermed relativt og usikkert. Dømmekraften er berøvet ethvert ytre grunnlag, og ingen fortolkning har varighet. Som Montaigne formulerer det: «Der er kort sagt intet konstant, verken i vår egen eksistens eller i tingenes. Og både vi selv og vår dømmekraft og alle jordiske ting flyter og strømmer uten opphør. Det kan derfor ikke fastslås noe sikkert om det ene på grunnlag av det andre, da både den som bedømmer og det bedømte er i stadig forvandling og bevegelse», avslutter dansken.
