Bøker

Diabolsk, med en strime av håp

Matias Faldbakkens mørke roman The Hills er bokhøstens store overraskelse. Menneskets vulgariteter konfronteres med barnets tillit i en tett og intens dødsdans.

The Hills er en uvanlig sterk ­roman. Uvanlig fordi til Faldbakken å være, er romanen konservativ og stiv i formen. Dette er slett ikke ment negativt, han kler det. Romanen målbærer en håpløs lengsel tilbake til en tid som er gått tapt. En tid da man leste aviser på papiret, en tid uten skrikende sosiale medier. Lengselen til det gamle klassiske Europa, der dannede mennesker visste at rikdom og velstand krevde en sterk rygg og god ­karakter, bæres filmatisk fram i oversiktlige romansekvenser som mer ligner på Dostojevskijs romaner enn på de tidligere avantgardistiske og rabulistiske romanene fra Faldbakken: En scene settes, to eller flere fører dialog, en tredje lytter og tolker det han hører, som følges av en ny scene.

Omslaget til The Book of Mormon frå 1830-utgåva.

Litt om hvem Faldbakken var, en gang: Anarkisten Abo Rasul (Faldbakkens psevdonym) veltet seg i syke tanker, som for meg, den gang, var ganske for meget av det gode. Men jeg så prosjektet hans: Skildringene av obskøniteter, dop og sex meislet en kile inn i den besteborgerlige fernissen. I høstens roman er alle de obskøne detaljene borte. Men den besteborgerlige fasaden er fremdeles avslørt. Den avkles av en ni år gammel jente og en duknakket og resignert kelner. Og under dette øyner vi forfatteren som fortsatt drives av et intenst raseri mot all staffasje.

Hvite duker

Hele romanen spilles ut på restauranten The Hills i Oslo sentrum, en ærverdig gammel wienerkafé med hvite linduker på bordet toppet med Gebrüder Hepp- og Puiforcat-bestikk. Her arbeider fortelleren­ som kelner på det 14. året. Vi får vite fint lite om kelnerens privatliv, han er nettopp og kun det han gjør på restauranten: Han serverer.­ Men han er en utmerket observatør. Leseren får følge hans sosialantropologiske analyser av et knippe kvinner og menn fra øvre klasse som oppsøker restauranten­ for å spille­ sitt velregisserte teater. Den mørke kafeen skildres med en patina som ved første øyekast signaliserer stil og klasse. Men la deg ikke lure: Skildringene av det nedsotete kjøkkenet, restaurantens mørke kroker og bekmørke aura er et apokalyptisk vitnesbyrd om et samfunnsforfall så grotesk og mørkt at jeg venter på at Gud selv skal bli den neste gjesten som entrer restauranten, for å dømme levende og døde.

Vår mann

Faldbakken lirker frem en dyster stemning, på stil­igste vis. Det merkes at forfatteren er billedkunstner, en glimrende seer. Duker og bestikk og blomster og jakkeslag og sopp skildres taktilt og presist. Det kan være skummelt å se tingene­ slik de faktisk fremstår, og det er nettopp de realistiske skildringene fra Faldbakken – ikke bare av ting og tang, men særlig av personene – som blir så groteske og grelle: Personene skildres med sine overdrevne lyter som ble de malt av en av manierismens store billedkunstnere. Ironien og den satiriske tonen mellom de mange velstående alfahannene blant klientellet forteller om en sosialitet som er gått fullstendig av hengslene. Kelnerens mange ondskapsfulle karakteristikker av gjestene er presise. De står i stygg kontrast til den tause og korrekte kroppsholdningen han tvinger på seg i møtet med gjestene, uansett hvor barbarisk de måtte henvende seg til ham. ­Gapet mellom det tilsynelatende uskyldige og humørfylte spillet mellom gjest­ene på de ulike bordene, og det kikkerblikket leseren får ta del i ved fortellerens vurderinger av de samme gjestene, skaper en uhyggelig dissonans. Karakter­drapene er hyppige, for vår mann på gulvet­ dekonstruerer de feterte og ekle gjestene som kaster lys over hverandres fortreffeligheter.

Barnlig lys

Den som bryter inn i dette mørket med en strime­ av lys er den ni år gamle Anna, datteren til servitørens venn ­Edgar. Hun er det eneste­ skapende­ vesenet i kretsen av forfyllede konsumenter og ­parasitter: Anna sitter rolig og utfører sitt leksearbeid, hun ­lager tegninger av grønn­saker som vår servitør stikker til henne og hun er den som får nærme seg servitørens nervøse sårbarhet. Mot slutten av ­romanen skifter­ hun bandasjen på servitørens åpne sår, et sår som han til stadighet forsøker å kamuflere­ bak ryggen når han seiler bort til de mange bordene som vinker på ham. Servitøren kan ikke vise seg svak, ikke vise seg som et menneske, men Anna blir romanens anker, den eneste personen som skildres med verdighet. Faldbakken gjør henne til vår servitørs alliert i en verden preget av fråtseri, hovmod, grådighet, havesyke og latskap.

Faldbakkens ømhet for det umake­ paret – den troskyldige jenta med fremtiden foran seg og den gamle servitøren som har gitt opp menneskeheten – overrasker meg. Den så jeg ikke komme. Forfatteren bak den destruktive Rasul-trilogien har modnet. Jeg visste at han kunne skildre det grenseløse og infame, men ikke at han hadde overskudd til å hinte­ så stilig om lyset. En av årets beste romaner.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker