Respekt for alt liv

– Jeg har ikke gått inn for å ta opp klimaendringene i diktinga mi. Men respekten for naturen tvinger seg fram: Berglia, granene, svarttrosten som bor i de granene.

Vi begynte med å snakke om været, men kom fort inn på klima­spørsmål under telefonsamtalen med poet Kjartan Hatløy. Han er ingen klimapoet, hevder han, men omsorgen for naturen og alle arter ligger til grunn for skrivingen.

– Om det er en vevkjerring ­eller en maur, har jeg uansett den samme respekten. Det møtet­ som oppstår mellom meg og et ­annet vesen, fyller meg med takknemlighet.

Religiøst alvor

Forlaget ­Oktober utgir i disse dager en 750 siders murstein som rommer hans elleve diktutgivelser siden debuten Solreven i 1996. Da den kom var han allerede 42 år gammel. Forfatterskapet er usedvanlig konsistent. Enten han undersøker oppvaskbørsten og kaffetrakteren i Bragepris-nominerte Kjøkkendikt (2012), eller fugler og graner i Sovande pupill (1997), finnes den samme sansevare observasjonsevnen og ønsket om at tingene vi ofte bare ser på, virkelig skal tre fram.

I Den kvite vegen: Stemningar frå Salbu (2016), finnes en rekke konsentrerte skildringer av hjemtraktene. Oftere enn før finnes refleksjoner over alderdommen og døden: «Desse åra mine no for tida, så mykje nærmare sluttstrek.»

– Det er helt naturlig – jeg er 63 år. Men den røde tråden i forfatterskapet mitt er den menne­skelige bevissthets møte med kosmos. Sånn sett anser jeg den religiøse tenkningen for å være min nærmeste slektning. De ­religiøse tror på noe større enn seg selv. De har et alvor i seg, og det har jeg òg. Det er ikke bare pølser og underholdning!

Hatløy beskriver de religiøse som «sine allierte», i kamp mot miljø-ødeleggelser og like­gyldighet.

– Da jeg var helt ung var jeg sint på Gud og Jesus og det hele. Det er jeg ikke lenger. Også jeg må gå til postkassen hver dag, og lage middag og kvelds – men likevel prøver jeg hele tida å få en Überhöhung des Leben, «ei overhøgd over livet». Det har jeg til felles med de religiøse.

LES OGSÅ: Norske forfattere vegrer seg for å skrive politisk.

Fra Mao til Heidegger

Hatløy leser mye astrofysikk og kosmologi, men like mye er det den tyske værensfilosofen Martin Heidegger som svever over diktene. Lite tydet på at Hatløy skulle bli en anerkjent poet påvirket av tysk eksistensialisme, da han gjennom 70-tallet gikk med Maos lille røde i veska og deklamerte Jakob Sandes lystige dikt på fest, «mer eller mindre edru».

– Jeg var jo blant dem som skulle innføre proletariatets diktatur her i landet, så jeg brydde meg ikke om poesi på den tida. Men da jeg ved en tilfeldighet leste Olav H. Hauges «I natt har graset vorte grønt» som 30-åring, var det som om en streng inni meg begynte å dirre. Det var skjellsettende.

Etter dette leste han alt han kom over i en lengre periode. Da han tapte to valg på rad om å bli klubbformann på verftet, reiste han til Bergen og tok et mellomfag i filosofi. Fascinasjonen for Heidegger kom da han leste et oversatt utdrag av Væren og tid på exphil.

– Også her var det som om noe begynte å klinge i meg. Jeg tenkte: Dette forstår jeg, det må jeg lese. Jeg hadde vanlige gode tyskkunnskaper, så jeg bestilte boka og leste den to ganger med hjelp av en ordbok.

Dette er Heideggers hovedverk, og sentralt på filosofipensum fremdeles, tross nyere avsløringer om Heideggers antisemittiske holdinger. Heideggers tenkning regnes gjerne for å være kompakt og krevende.

– Jeg vet han har ord på seg for å være vanskelig. Han var veldig solitær, men det er jeg også. Jeg er født en plass hvor det ikke finnes et intellektuelt miljø. Men jeg lurer på om det går an å lage gode dikt uten å være solitær? Du trenger varheten for alt rundt deg når du er alene. Jeg har selskap i svalene og måsene som farer forbi. Og tre fire kongroer som bor utenfor vinduet. Når jeg kobler denne solitære tilstanden på en sterk følsomhet, greier jeg etter egen vurdering å skape kunst.

– I bøkene dine er det mange­ møter med natur og vesener, men lite mellommenneskelig?

– Det er nok riktig. For den store kjærligheten, som tusenvis snakker om, har jeg dessverre ikke møtt. Og av respekt for ­temaet, har jeg unngått å skrive om det, av mangel på erfaring. Så jeg skriver om andre typer møter, som i Kråkekrins (2006), en hel bok om kråker.

LES OGSÅ: – Vi er i ferd med å øydelegge jorda vår, seier forfattar Ingvild Burkey.

Overlevelsesteknikk

I Hatl­øys dikt kan man fornemme et ønske om å holde fast ved øye­blikket, og også en sterk takknemlighet: «Eg avgjer at eg vil feire at desse timane hender.» Det er som om mennesket skylder tilværelsen å være så oppmerksom som mulig, mens man kan.

– I mangel på egen familie og den store kjærligheten, prøver jeg å holde fast ved det gode. I går var jeg ute i fjæra. Du hører så vidt fjordbølgene, og så kommer en bekk ned på stranda, med en svak lyd, sammen med bølgene. Og du vet det er marmorberg like i nærheten, som er danna av ­organismer i siluriske hav 300 millioner år tilbake. Å prøve å holde fast ved sånne ting har jeg alltid gjort – det er en overlevelsesteknikk.

Den kvite vegen er kanskje Hatløys mest tilgjengelige bok. Det skyldes muligens at den først ble skrevet som tekstmeldinger til en tysk regissør – på tysk! – som har laget en film om Hatløy, med premiere til høsten. I tekstmeldingene ville Hatløy forklare tyskeren fra million­byen Dortmund, hvordan livet på Salbu var. Også den neste boka blir mer prosaaktig, «for å være helt sikker på å bli forstått», som han sier.

– Det blir min siste diktsamling. En lang bok med et veldig kosmisk spenn, skrevet på bakgrunn av alt jeg har lest av kosmologi og filosofi. My best shot! sier Hatløy.

Resten av tida skal vies til prosa og miljøpolitikk. Han tror han har sagt sitt i lyrikksjangeren.

– Blir du lest av naboer og sambygdinger?

– Det vet jeg ikke noe om. Jeg presser meg ikke akkurat på folk, og diktlesning i Norge er en smal geskjeft. Men den lokale kjøpmannen har faktisk 8-9 av bøkene mine stående i et hjørne­, nærmest som et alter. Det er litt kjekt. Så det er antakelig den eneste Bunnpris-butikken i landet med lyrikk i hyllene.