Bøker

Kjempet mot gudsskrekk

Forfatteren Torunn Borge løftet litteraturens åndelige sider i en tid der ingen trodde på noe. – Hun var ikke redd for å avvise poesi som ikke våger noe, sier forfatterkollega.

– For Torunn Borge var det viktig ikke å utelukke den åndelige dimensjon i litteraturen. Det var modig av henne å gå inn i dette landskapet på 90-tallet, sier ­Ingrid Storholmen.

Hun er selv forfatter og har sammen med Dagfinn Carlsson og Henning Hagerup redigert artikkelsamlingen Tankens lystprinsipp, som er et utvalg ­essay, anmeldelser og intervjuer gjort av Borge. Boka rommer også upubliserte tekster funnet på gamle disketter, og er ment som en hyllest til forfatteren som døde brått i 2014 etter kort tids sykeleie, 54 år gammel. Selv om Borge var en anerkjent poet, ga hun kanskje like viktige bidrag som kritiker og essayist – ikke minst som leser av andre poeter.

– Vi ville vise fram Torunn som den breddetenkeren hun er, og ikke minst den meta­fysiske tenkningen hennes, sier Storholmen.

LES OGSÅ: Henning Hagerup kaller seg kristen, men svært uortodoks

Torunn Borge, forfatter og kritiker

Gudsskrekk

Rundt årtusenskiftet var Borge sentral i en langvarig og opphetet debatt hvor litteraturprofessor Eivind Tjønneland ville fornye den kulturradikale arven etter Georg Brandes, Helge Krog og Agnar Mykle. Dette innebar blant ­annet en mer aktiv religionskritikk, siden Tjønneland mente norske samtidsforfattere som Tore Renberg og Dag Solstad gikk en «lemenmarsj mot Gud», og at tidsånden var preget av verdikonservatisme og nyreligiøsitet. I artikkelen «Kulturradikalismens fjerde fase» i tidsskriftet Vagant, gikk han «mot det etiske alvoret og bønnene til Gud».

Torunn Borge svarte Tjønneland med pamfletten Guds-skrekk (2000). Her kritiserte hun Tjønnelands krasse religionskritikk for ikke å være relevant i dagens Norge: «Kulturradikalismen ­utviklet seg fra å være et radikalt korrektiv i det norske samfunnet til å bli en formkonservativ og antimetafysisk opposisjon, kanskje til og med kunstfiendtlig.»

Religiøse poeter 

Interessen for det åndelige går igjen i mange av hennes artikler i Tankens lystprinsipp. Om poeten Arnold Eidslott skriver hun: «Det er ikke opp til leseren av et erklært kristent dikt å avvise det for dets troende innhold, gudsbegrepets innhold er bestemt av menneskers erfaring og av en levende tradisjon.» Hun mener «tilværelsens faktiske preg av lidelse og meningsløshet, men også av håp» bør være gjen- kjennelig for enhver leser, uansett tro.

Ingrid Storholmen peker på valget av poeter Borge skrev om i sine essays: Arnold Eidslott, Steinar Opstad, Gunvor Hofmo, Sigmund Mjelve og Marie Takvam skriver alle i dialog med en kristen forestillingsverden.

– Det er ikke tilfeldig at utvalget av religiøse poeter er stort. Disse kunne hun skrive om med autoritet, sier Storholmen.

LES OGSÅ: - Finnes ikke noe finere enn å våge en bønn, sier Hanne Ørstavik.

Finstemt balanse

Poet Inger Elisabeth Hansen skrev forordet til Borges Dikt i samling (2015).

– Torunn brukte lesingen som et slags lys. Hun ville la seg ­belyse og opplyse, og da mener jeg ikke bare intellektuelt, men på alle måter, sier Hansen.

At Torunn Borge verken kom fra et boklig hjem eller tok noen utdannelse, mener Hansen har preget lesemåten hennes. I en omtale av to yngre poeter i 2003, skriver Borge: «Jeg kan anerkjenne begges talent, men bare unntaksvis finner jeg dikt i deres bøker som dytter min erkjennelse, følelse eller tanke.»

– Hun var ikke redd for det ­vakre, og hun var heller ikke redd for å avvise den poesien som ikke våger noe, sier Hansen.

Hun påpeker den samfunnsmessige forpliktelsen som finnes både i diktene og essayene til Borge, noe hun ikke mener står i opposisjon til verken åndelige eller litterære interesser.

– Man kan ikke la være å se, høre og prøve å se sammenhenger rundt seg, og da blir det fort politikk av det. Torunns tekster rommer skjønnhet, politikk og religiøse tanker.

Også Storholmen understreker denne balansen.

– Litteraturen er ikke noe man setter seg ned og tar imot, men noe man er i og brukes av. Borge insisterte på at litteraturen har det løftet i seg, og skaper hvelv-
­ingen vi har over livene våre. Samtidig er hun finstemt og unngår å bli dogmatisk: Det blir aldri bare føleri, aldri bare politikk, aldri bare metafysikk.

LES OGSÅ: Gud gjer inntog i samtidslitteraturen.

Særnorsk motsetning

­Inger Elisabeth Hansen har oversatt en rekke spanskspråklige­ ­poeter, fra blant annet Spania, Peru, ­Argentina og Mexico. Dette­ ­arbeidet har fått henne til å ­undre seg over det hun mener 
er en særnorsk motsetning mellom kulturradikalisme og religiøsitet.

– Den psykologiske realismen etter Sigurd Hoel har hvilt over norsk litteratur. I den spanske avantgarden søkte de i tradisjonen, i barokken og balladene. Der finner du ikke dette enten-eller-skillet, med rasjonalitet og vitenskap på den ene siden og religiøs mystikk på den andre: Det er både-og.

Hansen syntes derfor Borges begrep «Gudsskrekk» var treffende.

– Poesien trenger ikke i og for seg å være sakral, men man kan se etter flere dimensjoner i ­fenomener, uten å måtte velge det ene på bekostning av det andre. I poesien går hun inn med en vitenskapelig tone, samtidig som det oppstår rom som oppfattes som sakrale eller hellige.

– Store endringer

I artikkelsamlingen skriver Borge i en tidligere upublisert tekst fra 2000: «For store deler av den radikale intelligentsiaens vedkommende har kristendommen blitt synonymt med åket vi en gang for alle har kastet av oss, og som noe det bare er irriterende å bli påmint om.» Ingrid Storholmen mener det har skjedd store endringer i det litterære landskapet siden den gang.

– På 90-tallet trodde ingen på noen ting, men nå tror alle på alt. Man blir ikke lenger diskreditert om man blander sin egen personlige tro inn i skrivingen.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker