Bøker

På sporet av en tapt venninne

I en tekst full av lidenskap holder Elena Ferrantes Napoli-serie hodet kaldt og oversikten klar. Fjerde bind skaper ytterligere sug og leselyst.

Første bok i Elena Ferrantes firebindsroman starter med et forsvinningsnummer. Hovedpersonen Elena, som også er bokas forteller, får vite at venninnen Lila nærmest har utslettet seg selv. Ikke bare er hun borte, med klær og eiendeler, hun har også klippet vekk bildene av seg selv fra familiens fotoalbum.

Tomrommet hun etterlater er suget i teksten og motoren i handlingen gjennom de foregående delene av Napoli-kvartetten. Og nå, i den avsluttende Historia om det tapte barnet, kan vi lese om hendelsene som fører opp til Lilas forsvinning. I tillegg skjer det - som tittelen forteller - en ny og dramatisk forsvinning med store konsekvenser for hovedpersonene.

Ytterligere sug

Hvem som er borte og hvordan det skjer, skal ikke røpes her, men hendelsen skaper et ytterligere sug i en beretning som fra før er spekket av dramatikk og brå vendinger. Fra én side sett kan Ferrantes romanserie minne om triviallitteraturens overdramatiske stil, og spenningen mellom de to venninnene fører tankene til min ungdoms seriehefter der en blond heltinne kjemper mot slangen i paradiset, svart som en kobra.

Men fortellingen om de to venninnene er ingen ferdigtygget formellitteratur. Den slynger seg gjennom seks tiår, den flytter fra by til by, og den favner livets omskiftelige, uforutsigbare, motsetningsfylte og uransakelige bevegelser. De to jentene fra Napolis fattigkvarter blir voksne i en verden i endring, og er ustanselig i bevegelse for å etablere sin egen framtid. De slynges fra hverandre og mot hverandre i kompliserte psykologiske mønstre, og forsøker hver på sin måte å finne et fotfeste i en verden som gynger under beina deres.

LES OGSÅ: Nils Chr. Moe-Repstads bok er en litterær begivenhet i norsk poesihistorie

Jordskjelv

Også i bokstavelig forstand: I Historia om det tapte barnet opplever de to venninnene et konkret jordskjelv, i nabolaget der de vokste opp og der de nå bor i hver sin etasje i samme bygård.

Hit er Elena kommet etter nok et forlist samlivsforhold, og de to kvinnene deler på barnepass og hverdagsliv i et skjebnefellesskap som de både søker mot og flykter fra. I denne avsluttende delen skal de begge føde barn, og oppdra de barna de allerede har, de skal fortsette å krangle, men også dele sine innerste tanker.

Det er venninneforholdet som er den røde tråden, og det er Elena som forteller, i ettertid. Slik får beretningen et utsiktspunkt og et preg av forsoning, det er en aldrende kvinne som ser tilbake på den blandingen av tap og seier som livet gir. Beretningen flyter som en elv, etter å ha oppsummert store tidsrom, stuper den inn i hendelser fulle av detaljer. Og siden det er tomrommet etter Lila som driver historien, er det som oftest hennes handlinger som på en eller annen måte setter Elena i bevegelse.

Frigjøring

For de deltar! Napoli-kvartetten er i sjelden grad en fortelling om kvinner som handler, velger, tar initiativ og - om nødvendig - bryter ut. For Elena blir det et livsprosjekt å frigjøre seg fra de sosiale bindingene i nabolaget der hun vokste opp. Hun flytter til andre steder, beveger seg i andre sosiale sirkler og skriver seg fri og selvstendig, både økonomisk og på det personlige plan. Mens Lila, som blir boende i nabolaget, har nese for nyvinninger, etablerer en databedrift før sånt blir allemannseie.

Mens de foregående delene av Napoli-kvartetten har reist vidt og bredt og omfattet et stort persongalleri, er det de to venninnene som sirkles inn i denne avsluttende delen. Som i de Men fortsatt er teksten breddfull av handling og hendelser, både i det private og det offentlige rom. Politisk desillusjon, økt mafiamakt og sosial usikkerhet er alltid en del av historien, og fortsatt kjennetegnes den av det rotete og uferdige livet. Her er ingen helter og helstøpte personligheter, men mennesker med styrker og svakheter i den blandingen livet byr på. Elena får etterhvert tre døtre, og hun er like omsluttende og oppfarende som mødre flest. Svigermor kan brukes selv om hun har vist seg som en snobb og en sviker, en skilsmissekrangel kan blekne og utvikle seg til en nær samtale. Om det ikke er en fortelling fra virkeligheten, så ligner det veldig.

LES OGSÅ: Stian Hole og Lars Saabye Christensen med lavmælt bok om glede

Anonymitet

Også forfatterskapet hviler på et forsvinningsnummer. Gjennom hele sitt forfatterskap har Elena Ferrante insistert på sin anonymitet. Hun skriver under pseudonym og gir ikke intervjuer, bare forlaget hennes har visst hvem hun er. Men så er det denne italienske journalisten, som mener å ha funneut hvem som er forfatteren. Kanskje kan det betraktes som et journalistisk scoop, men er vi glade? Trekker verdens Ferrante-lesere et lettelsens sukk? Svaret er nei. Den ansiktsløse forfatteren har vært et pluss for oss som lesere. Vi har vært opptatt av det litterære verket, uten å behøve å bry oss om forfatteren selv er identisk med den skrivende Elena i romanen.Bøkene har sin egen sannhet, vi tror på fortellingen fordi den er konsistent og troverdig på sine egne premisser. Det er nesten så en kan håpe at journalisten har tatt feil, så personen bak pseudonymet kan få fortsette sitt skapende liv i fred.

Men den norske oversetteren har et navn. Hun heter Kristin Sørsdal og har gjort sitt eget scoop ved å gi oss Napoliserien på norsk. Det spraker og lyser av teksten hennes, og det virker innlysende at Ferrante må leses på nynorsk. Med sin nære forbindelse til muntlighet og dialektbruk, spiller språkformen på lag med innholdet, og i Kristin Sørsdals versjon virker det som verdens mest selvsagte ting at folk fra et fattigkvarter i Napoli snakker nynorsk.

LES ALLE BOKANMELDELSENE FRA VÅRT LAND HER

Vekker leselyst

Napoli-kvartetten er leseropplevelse av det sjeldne slaget. Ut av en gatestump i etterkrigstidens Napoli, vokser en bredt anlagt fortelling som vekker god, gammeldags leselyst, der den spinner rundt brennaktuelle temaer som kjønn, samliv, drift og begjær, og aldri taper samfunnet, politikken og klasseperspektivet av syne. I en tekst full av lidenskap holder Napoli-serien hodet kaldt og oversikten klar, og etterlater et et rikt register av følelser og refleksjon i leserens sinn.

Les mer om mer disse temaene:

Liv Riiser

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker