Speiler ondskapen

Menneskets ondskap står sentralt i Roberto Bolaños roman 2666, en av årets viktigste bøker på norsk. Bolaños oversetter, Kristina Solum, forklarer oss hvordan.

Forfatteren Roberto Bolaño ble født i Chiles hovedstad Santiago i 1953 og døde i 2003 i Barcelona. I mellomtiden hadde han også rukket å tilbringe nesten ti år av ungdommen sin i Mexico. Da Bolaño døde, nokså uventet og som følge av en leverkomplikasjon, var han allerede en litterær superstjerne i den spansktalende verdenen. Sitt massive, globale gjennombrudd fikk han likevel først etter sin død, på slutten av 2000-tallet, da den tusen sider lange posthume romanen 2666 ble tildelt den amerikanske kritikerprisen. Bolaños litteratur ble oppfattet som noe helt nytt i en tid da den latinamerikanske litteraturen hadde strevd med å fornye seg i kjølvannet av den såkalte «boomen» med blant annet magisk realisme.

Fragmentarisk

Felles for Bolaños tekster er at de er fragmentariske og sprikende i stil og struktur. Litteraturen hans er inspirert av en rekke forskjellige strømninger, alt fra kriminallitteratur og skrekkfilmer til beatforfatterne og fransk symbolisme. Særlig mot slutten av livet dyrket han en overlagt uavsluttet estetikk; bruddene i disse tekstene kommer gjerne i det øyeblikket skrekken eller ondskapen melder seg eller lar seg fornemme. Men Bolaño viser oss også ondskapen gjennom svært brutale og presise beskrivelser av tortur, utslettelse og drap. I det siste intervjuet han ga før han døde, definerte Bolaño ondskapen slik: «Å tro at andre ikke eksisterer, ikke tenker, ikke føler, og skade dem. Eller å vite at de eksisterer, tenker og føler, og skade dem. Å ødelegge, i sitt indre, bevisst eller ubevisst, alle etiske eller moralske hemninger. Å tro at alt er lov».

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP