Rensker opp i 
verden

Den norske oversettelsen av Regn i november gis ut neste uke. Etter at islandske Audur Ava Olafsdottirs forrige bok, Stiklingen, fikk strålende anmeldelser og ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 2009, er forventningene til den nye boken skrudd i været også i Norge.

Vårt Land møter en forfatter som har sovet dårlig den første natten i Norge. Hun avkrefter at det er fordi hun er like breddfull av kvinnelige hormoner som en mannlig, islandsk journalist hevdet den nye boken hennes var.

Hun ser heller ikke seg selv i den kvinnelige, navnløse hoved­personen i boken, som full av kroppslige og sjelelige spenninger reiser fra både mannen og elskeren som dumpet henne.

– I Reykjavik kjenner alle meg. I likhet med alle andre som leser bøker av spesielt kvinnelige forfattere, tror de handlingen min er selvbiografisk, noe den altså ikke er. For å unngå tisking og hvisking, ga jeg likevel mitt eget navn til en annen og mer tilbakeholden kvinne i boken. Det betyr ikke at jeg legger noe imellom i den kvinnelige hovedfigurens vilje og evne til å finne seg selv og en mann som hun kan leve med, sier 57-åringen.

LES OGSÅ: Lysten på leselass

Antimaterialistisk

Hun vil ikke uten videre kalle boken ­feministisk. Merkelapper gjør folk forutinntatte, tror hun. Hoved­personen har heller ikke noe navn, hun er bare en stemme, og et menneske som hun tror alle derfor i større eller mindre grad kan kjenne seg igjen i.

At den navneløse kvinnen i 
boken kan 14 språk, og har vunnet tidenes største lottogevinst på Island, gjør henne ikke høy på pæra. Hun har viktigere ting å tenke på, nemlig en venninnes fireårige og døve sønn, som hun har sagt ja til ta vare på i tre måneder.

– Det er en meningsfull, men krevende oppgave hun har sagt ja til. Likevel lettere enn hun ­synes det er å ta vare på voksne menn, om hun liker dem aldri så godt. Kanskje kan fireåringen hun reiser med hjelpe henne å finne ut hva slags mann hun trenger? Pengene og kunnskapene hennes gjør det i hvert fall ikke. Alle bøkene mine er antimaterialistiske. Det er hva du finner som gjør deg til menneske, ikke hva du tjener eller oppnår av status. Nettopp derfor kan en døv fireåring ha en viktig rolle i jakten på et godt liv.

I den forrige boken, Stiklingen, er det en autist med den samme livskraften leseren møter.

– Jeg har alltid vært på jakt ­etter figurer som er sterke­ midt i sin annerledeshet og tilsyne­latende svakhet. De som gjennom­ små ting kan utføre store­ bragder, ofte til manges store overraskelse. Det kan bli nyttig lærdom, tror jeg.

LES OGSÅ: Elena Ferrante holder fremdeles sitt egentlige navn skjult.

Lyrisk tone

Audur Ava Olafsdottirs første bok kom etter at hun hadde rundet 40 år. Det skyldtes ikke at hun tidligere var blitt refusert, men at hun ikke hadde noe ønske om å bli forfatter. Hun ble i stedet lærer ved Islands Teaterhøyskole, og var en periode også direktør ved Islands Universitets kunstsamlinger. Før lysten til å skrive plutselig slo ned i henne.

– Det dukket opp en historie i hodet mitt, som jeg fikk lyst til å skrive i novelleform - på min måte. Jeg opplevde at jeg hadde fått en språklig tone inni meg som var annerledes enn alt jeg til da hadde lest. Ikke en bedre­ språklig tone, men mer musikalsk og lyrisk i all sin enkelhet.­ At andre forfattere kan ha medvirket til den tonen, kan jeg likevel ikke se bort fra.

– Hvilke forfattere kan ha påvirket tonen din?

– På skolen leste vi Tarjei Vesaas' Fuglane, som jeg ble grepet av. Da jeg senere bodde en stund i Paris, gjorde den unge forfatteren Hervé Guibert et voldsomt inntrykk på meg. Da han ble hiv-positiv, skrev han om det også, før han døde av aids, bare 36 år gammel. Hans poetiske nærhet til livet i alle dets fasetter, satte seg fast i meg.

LES OGSÅ: Vanskelig å finne norsk skjønnlitteratur som viser oss glimt av islam

Egne lover

Likevel var det opplevelsen av en forfatters frihet til å være seg selv, og skape sine egne historier og verdier, ja egne lover, som gjorde at hun valgte å fortsette å skrive.

– Jeg gikk på en måte over i rengjøringsbransjen. Gjennom skrivingen kunne jeg renske opp i både en ytre og en indre verden. For eksempel gjennom skildringer av mennesker som nekter å gi opp å realisere seg selv og andre, uansett hvor håpløst andre måtte mene at det er.

I den forrige boken, Stiklingen, lar hun den mannlige hoved­karakteren få kjenne på sin egen følsomhet, midt i et ­islandsk samfunn hvor hun påstår masku­linitet helt fra vikingtiden har vært et ideal.

– Da tenker jeg også på maskulin i betydningen effektiv, bekymringsløs og ufølsom, slik man kan se det hos travle businessfolk. Det er ikke lett å bryte med et slikt ideal i dag, uansett hvor man bor. Derfor skrev jeg om det. Derfor skulle også Regn i november handle om en kvinnes reise i å finne seg selv.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Frihet

Forfatterens egen livsreise, som nå har ført henne til Norge som forfatter, skjer like etter at hun har skrevet tekster for en islandsk pop-gruppe som kombinerer musikk med teater. En suksessfull forfattergjerning har heller ikke hindret henne i 
å holde fast på jobben som 
lektor i estetikk ved Islands Universitet.

– Friheten jeg opplever gjennom å skrive poesi, noveller og romaner, gjelder også i valget av andre ting jeg har lyst til å fylle livet mitt med, sier Audur Ava Olafsdottir.