– Det ligner på det indre livet

Hanna Dahl arbeider sakte, det blir det styrke av. Seks noveller har tatt mange år. Ordene er syre­dyppet og tatt opp igjen, noen ganger hang det noe igjen, andre ganger ikke. Essensen heter Rønneimperiet, «det er rart å se det på trykk», som hun sier.

Ane og nedtegne

Språk er språk, uten hadde vi ikke vært noe. Men språk kan falle sammen, miste mulighet til å uttrykke. Det kan være så fylt av mening at det blir tømt for mening. En novelleforfatter er streng med språket, det skal – i Hanna Dahls univers, håper hun – «overkomme avstanden mellom den indre virkeligheten og den ytre». Den vi er, og omgivelsene – enten det er mennesker eller natur.

– Per Olov Enquist er flott når han snakker om at språket er en måte å «ane» på: «Å skrive er «å angstfylt ane og nedtegne». Jeg kjenner igjen den, sier hun.

– Og noen ganger sprekker det?

– Ja, da er det bare å fortsette å ane. Gjøre det igjen og igjen, til du er inne på noe.

– Det er når ...?

– Når det lever sitt eget liv. Hvis jeg kjenner igjen trøkket eller varheten eller noe presist inni noe som bryter løs, tenker jeg at, ja, da skjer det.

Små ord og villskap

Hun nevner­ to diktere, Kjell Askildsen og Hans Herbjørnsrud – to av de forfatterne hun har et sterkt forhold til: Den ene skriver ekstremt presist, den andre med villskap.

– Jeg kjenner nok jeg har denne brytningen i meg, et sted mellom den ene og den andre. De tilkjempede, små ordene – og villskapen. Temperament, men så må en også tøyle seg. Det er lett å bli forført. Etterrettelighet, det er et ord jeg liker.

LES OGSÅ: Får pepper for SS-romanse

– Du «aner», «aner» for eksempel natur. Og nedtegner noe så fint som: « ... kirkeklokkene som aldri helt fant rytmen, de hadde på sett og vis dårlig tid, eller kanskje de bare var ivrige. Lyden av dem klang i et høyloftet kammer i øvre del av tilværelsen. De snublet og klang gjennom furumoene også, som svære ringlende kongler». Det er fint ...

– Ja, dette var jo barndommen min, oppveksten. Jeg vokste opp inne i furuskogen med en liten trekirke ikke så langt unna, hvor klokkene ringte. Jeg var midt i naturen – når du er barn, blir jo alt det som presenteres for deg en del av den naturlige virkeligheten. Etter hvert skjønner du at dette er noe «utenfor» deg, noe du må finne ut av hvordan du skal forholde deg til, sier hun.

– Men for meg var den kirka ... den var en nesten skremmende integrert del av naturen. Det hadde også noe med altertavla å gjøre, den var et glass ut i skogen. Jeg har hørt mange karakterisere det som fredfylt ... og godt og vakkert. Jeg synes også det. Og samtidig er det som om du sitter der, forsvarsløs.

Natur og humør

Hun nevner ordet «humør», hun synes det er undervurdert. Natur og humør, de hører sammen.

– For meg er det sammenheng mellom natur og humør, vær og humør. Det merker jeg hos skikkelsene mine, også. De går nærmest ned med været, eller opp. Når det er tøvær eller kulde ... du blir redd når lyset skifter og bryter gjennom skylaget, det er sånn det er. Det ligger en villskap i naturen, den lar seg ikke kontrollere eller sivilisere – den er fullstendig på egne premisser.

– Absolutt ...

– Det ligner på det indre livet.

LES OGSÅ: Ikke lenger «hysj» på biblioteket

Løven av Juda

– Novellen «Løven av Juda» – der skriver du med fart, respekt og munterhet om «far», én far (i boka: guddommen) – vil han kjenne seg igjen?

– For den som kjenner meg og faren min, Per Arne Dahl, vil det være ganske tydelig, tror jeg: Det er min far. Samtidig er det et selvstendig far/datter portrett. Og så sier det noe om det religiøse, far er prest – nå biskop – det er lett å lese han inn i teksten. Grunnen til at den ble med, var at det ligger mye stoff i det å være prest og far, det å måtte snakke både som ... kall det ... hyrde og familiefar. Han leste teksten før forlaget fikk den, og han kjente seg ikke utlevert. Sa bare at her var det mye å tenke over.

– Noe konfliktfylt?

– Nei, Jeg tror jeg har skrevet et kjærlig portrett. Og det synes jeg er en verdi i seg selv. Det er ofte slik at man trekker frem det konfliktfylte, det såre. Jeg synes det er vanskeligere å skrive godt om noe som ikke nødvendigvis er konfliktfylt. Og likevel, samtidig er det en ... da moren min hadde lest novellen, sa hun at det gikk opp for henne hvor sterkt «formidlingsklima» vi var vokst opp i. Det syntes jeg var godt sagt. Det å være utsatt for så mye «formidling» når man er et barn, det kan være voldsomt.

LES OGSÅ: – Du kan finne deg selv på finn.no

– Og det betyr?

– At uansett om budskapet er godt og at det formidles på en god måte, så legger det føringer for baras virkelighetsopplevelse. Det har noe med forkynnelse av evangeliet å gjøre, det sier jo noe om å være menneske ... hvordan det er å være menneske. Og om hvordan Gud er. Det var akkurat som om det ødela språket. Både bibelspråket og det vanlige, dagligdagse språket ble så fylt med mening, det ble så lada, at det til slutt ikke sa meg noe som helst. Jeg husker jeg hadde en nesten konkret opplevelse av å bli stum. Og det måtte jeg være noen år. Før jeg fikk ryddet det ut av hodet, for så å ta det i bruk igjen selv.

Bli stum

– Jeg leser og aner en streng av savn, det er vakkert, levende, men likevel ...

– Jeg er glad du sier det. Det lå jo aggresjon i det, det var jo sånn at samme hvor gode ­intensjonene var, hvor åpne, ­respektfulle, lydhøre og tolerante de menneskene jeg møtte, var for andre perspektiver – jeg snakker ikke spesielt om foreldrene mine, men om dem som forkynte, de som sto «foran». De så ikke helt grensen mellom det private og det som var felles, sier Dahl.

– For meg er Gudsforholdet privat. Jeg følte det når det ble lagt vekt på følelsen av hva man skulle føle, hvordan man skulle føle. Jeg husker jeg ville studere kristendom for å få en mer akademisk tilnærming til det, en teoretisk tilnærming. For ordene var blitt så sterke at enten kjente man seg ikke igjen, eller så kom man til kort og fellesskapet i seg selv ble et slags sosiologisk studium, hvor en hel del menneskelige dynamikker forkludret budskapet.

Ikke noe guddommelig

– Men dette er ikke guddommen, «Løven av Juda»?

– Jeg opplever ikke det. Selv om far snakker om hvordan ... om livet, hvordan man kan leve, ikke så mye om skal leve ... nei, jeg har aldri sett han slik. Jeg opplever han som veldig lydhør, menneskelig og for meg er han ikke primært forkynner og prest, men en far ... det forsøker jeg å skrive litt om ... det at han er en alminnelig mann, en helstøpt kar som ikke har så mye guddommelig ved seg. Det kunne saktens vært lettere å skrive «Løven av Juda» om jeg ikke likte ham ...

LES OGSÅ: Diskuterer betydningen av kristen oppvekst

– Og mor, du snakker om «min mor». Der er understrømmene heftigere?

– Det er en mor/datternovelle­ hvor råstoffet er hentet fra mange­ steder – andre mødre jeg kjenner,­ venninner og andre. Det er jo slik med mødre og døtre ... det ligger en stor ambivalens i et ønske­ om veldig nærhet og kantene som kan være så skarpe. Man er jo født av en mor, og så er det et behov for å markere. Relasjonen mellom noe mykt og varmt og samtidig eksplosivt.

Litt trist ... men

– I novellen «Ømfintlighet» møter vi en karakter som higer etter harmoni mellom villskap og klokskap ... ?

– Jeg håper det er en understrøm i hele boka. Det går på naturen, på virkelighetsfølelsen, på det å gripe virkeligheten – ikke så mye å forstå den, men å gripe den. Riktignok går det litt ille med denne fyren, jeg skulle ønske han ble litt mer forløst enn han ble. For han befinner seg i et slags virkelighetstap, hvor tristheten gir en altoverskyggende følelse som han ikke klarer å bryte igjennom eller overgi seg til ... og så tar han tilflukt i ­destruktive mønstre. Som gjør at han ikke blir så glad.

– Men kunne du ikke ordnet opp i det?

– Nei, jeg er jo ingen forkynner, så … ja … min jobb er å «ane og nedtegne».

Sier Hanna Dahl.

Følg oss på Facebook og Twitter!