Å få språket til å virke

Den danske forfatteren Helle Helle utviklet tidlig i forfatterskapet en helt særegen litterær stil som er blitt hennes varemerke. Språket er stramt, svært presist og ladet med betydning. Handlingen foregår i en gjenkjennelig hverdagsverden.

I Helles nye roman, Hvis du vil, møtes to villfarne løpere, Roar og Vejmand, i skogen. De blir tvunget til å søke ly over natten i en gapahuk.

– Det er blitt sagt at du fornyer den realistiske tradisjonen. Hvilke forfattere føler du deg i slekt med?

– Jeg føler ikke at jeg er i slekt med noen, men at jeg står på skuldrene til enkelte - som Herman Bang. Etter min første roman sa mange at jeg var inspirert av ham. Det var jeg ikke. Men jeg begynte å lese Bang igjen. Da ble min neste roman påvirket av ham, sier Helle.

– Det finnes noen forfattere jeg kan minne om, som Roy Jacobsen eller Kjell Askildsen. Men jeg vil aldri kunne si at jeg er i slekt med Askildsen. Han er så presis - han kan skrive så stort om noe som er så lite. Det vil jeg også gjerne kunne. Den stilen jeg har,forsøker jeg hele tiden å slippe vekk fra, fordi det er en ubehagelig tanke å ha funnet sin stil og så beholde den. Men den stilen har ikke noe å gjøre med andre forfattere, sier forfatteren.

LES OGSÅ: Forteller fra Utkant-Danmark

Påvirket av Beckett

– Hva leser du?

– Det kan være så mye; Trude Marstein, Per Petterson, Roy Jacobsen. Det kunne være Christina Hesselholdt - men vi er jo veldig forskjellige. Alice Munro og Hemingway, selvsagt.

– De du nevner, er solid plassert innenfor den realistiske tradisjonen – de er ikke modernister.

– Nei, men den jeg er mest påvirket av i min nyeste roman er faktisk Samuel Beckett. Jeg har egentlig også alltid hatt den tradisjonen med meg.

– Når du sier at du alltid har forsøkt å slippe fri fra stilen - blir ikke det forberedt i din forrige roman - den som heter Dette burde skrives i nåtid? Den åpner slik på dansk: «Jeg skrev for meget om det trappetrinn.»

– Ja, men det er jo ikke bare meg som sier det. Det er karakteren som snakker. Det er litt det samme som den første setningen i Hvis du vil: «Det er ikke meg.» Det er utrolig spennende med den første setningen i en bok. I mine to seneste bøker har den første setningen vært mer enn bare det jeg-et som snakker. Noe av det jeg liker best når jeg leser, er å kunne gå inn i fiksjonen – forsvinne i den - og bli tvunget ut av den igjen. Hele tiden å bli gjort oppmerksom på at du leser en konstruksjon, men likevel tror du på den konstruksjonen. Man er selvforglemmende i det man leser, men samtidig oppmerksom på at det er skrift.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Avansert nivå

– Likevel er dette nivået som tematiserer skrivemåten - som vi så i forrige bok - nesten forsvunnet i denne?

– På en måte føler jeg at det er et mer avansert nivå i denne. Et mer avansert språklig eksperiment. Det har å gjøre med fortellerens synsvinkel. Han skulle si så lite som overhodet mulig om seg selv og samtidig bære synsvinkelen. Mine kvinnelige hovedpersoner sier jo heller ikke så mye om seg selv, men de reagerer i en hverdag de gjenkjenner. Jeg ønsket å ha en hovedperson som var et annet kjønn. Et sted som ikke var et sted - en skog. Det var et eksperiment. Men den kvinnelige hovedpersonen ligner de andre karakterene mine.

– Hun er på en måte en Helle Helle-klone? Hun har jo flyttet masse, og ikke riktig funnet ut av livet?

– Ja, hun har fått lov å gjøre alt det jeg gjerne vil skrive om.

– Man kaller de ryggløse, karaktersvake?

– Retningsløse. Men hun lykkes med noen ting og hun har også en handlekraft. I hvert fall ute i skogen.

Få velutdannede

– Ingen av karakterene i de fire siste bøkene har akademisk bakgrunn?

– Jeg kan ikke ha for velutdannede hovedpersoner.

– Det dine personer ikke har - som velutdannede mennesker kan ha – er et metaspråk til å snakke om seg selv?

– Jeg føler meg veldig i slekt med disse karakterene. De er den slags mennesker mitt grunnstoff er gjort av. Men det er også forfattere og forfatterspirer i nesten alle bøkene mine. Det er min erfaring. Man leter etter det som setter maskinen i gang. Hva får meg til å skrive på en måte jeg kan være tilfreds med? Det kan være en sterk blanding av noe jeg ikke kan forklare deg. Jeg har en sterk fornemmelse for hvordan disse mennesker skal være, men ingen analyse. Der hvor jeg virkelig er skarp og i stand til å resonnere og reflektere og overveie; det er i grundigheten i språket, de ordene jeg bruker. Jeg kan se hvordan noe virker. Min forståelse for disse menneskene er like ordløs som deres egen.

Optimisme?

– På tross av at de mangler de uttalte livsstrategiene, er det mye optimisme her?

– Optimisme – i mine bøker? Det har jeg aldri hørt før.

– De uføretrygdede John og Putte i Ned til hundene har hjerterom – de er i stand til å motta en forvillet forfatter som dukker opp. De evner omsorg. Det er positivt.

– Det er en fryd å skrive om noen som man forventer ville være helt annerledes. Det handler om å unnvike klisjeen. Det bringer ofte mine bøker videre å la noen oppføre seg overraskende vennlig overfor hverandre. Så jeg vil skrive om noen som er alene og som ikke vil gjøre noe for andre. I den nye romanen min skulle det ikke være noen vennlige fremmede. Men det ble det jo likevel: Roar og Vejmand blir venner. Problemet er at hver gang man har skrevet en bok, så kan du se på den og tenke; «ok, nå kan jeg ikke gjøre det igjen». Det blir jo vanskeligere og vanskeligere å fortsette å forsvare slike mennesker. Jeg blir jo min egen klisjé. Jeg skal både unngå den innholdsmessige klisjeen, den språklige klisjeen, men også den klisjeen jeg selv er, og det er jo det mest spennende. Hvordan komme dit at man kan sette seg ned og skrive noe som er et forsøk på å flytte seg? Det er derfor den nye romanen er forskjellig fra de andre. Likevel ligner jo bøkene mine hverandre uansett.

Åpen tittel.

– Den danske tittelen Hvis det er er enormt åpen?

– Den norske tittelen Hvis du vil kan ikke gjøre det samme. Det er svært ergerlig, men man kan ikke oversette «Hvis det er» til noe språk. Heller ikke til engelsk eller tysk. «Hvis det er» har dette hverdagslige over seg, noe alle mennesker sier. Man kan bruke uttrykket til så mye, og det krever en mottaker for å forstå underteksten. Kanskje manipulerer det, kanskje er det en forsiktig forespørsel som ligger under. Kanskje er det et hardt og brutalt ønske. Du vet det ikke, men det ligger så mye i dette. Og det kan man ikke oversette. Det tror jeg ikke. Det uttrykket på andre språk fins ikke.

– Jeg klarte ikke å legge bort den nye boken - den er elementært spennende: De to løperne er ute, det er kaldt, de er tynnkledd. De har ingenting å spise. Og det er på frysepunktet. Karakterene er i en situasjon som må løses, og det er nytt?

– Jeg hadde lyst til å finne ut om jeg kunne skrive slik at det oppstod et behov for løsning. Romanen er satt sammen av en roman slik jeg pleier å skrive roman - og så noe annet - som er det utenom, hvor man lengter etter en annen form for løsning enn i det lange avsnittet i midten. Jeg har tenkt på det jeg sa tidligere om å springe inn og ut av fiksjonen: Hvor langt kan jeg gå når jeg skriver om Vejmands liv midt inne i boken? Når glemmer man at man også er i skogen? Hvor lenge fortsetter man å ønske å komme tilbake til skogen? Det er skrevet over så lang tid at det også gjelder meg selv. Jeg vet jo ikke hvordan hennes historie er når jeg går i gang med å skrive. Jeg vet litt om det. Jeg hadde en forestilling om at hun skulle ha bodd mye alene, at hun skulle ha sydd mange lappetepper. At hun skulle ha en videobåndopptaker som lager den spesielle lyden når man spoler tilbake. Og så visste jeg hele historien med Christian og stesønnen - det skulle være der.

Få virkemidler

– Den fortellingen ble sittende i meg. Forholdet til samboeren slutter brått. Han avslutter forholdet til henne. Det blir fortalt veldig brutalt. Hun venter jo på noe helt annet og så blir hun ekstremt såret.

– Ja, oppfattet du det?

– Ja, hun venter på en kjærlighetserklæring. Hun er ekstremt dårlig til å oppfatte og lese sine medmennesker og sine nærmeste.

– Det er mange som ikke har oppfattet dette. Flere steder har jeg kjørt helt ut til grensen for hvor få virkemidler jeg kan bruke. Min redaktør forsto det ikke med en gang, så jeg har skrevet det om mange ganger. Jeg er glad for at det virket. Det er et meget avgjørende punkt for henne dette.

Kloke bøker

– I boka dør en forfatter, og den er annerledes enn de forrige. Er det et vink om at neste gang får vi noe helt annet?

– Denne boka skulle ha en forfatter som ble slått i hjel underveis. Jeg ønsket at den ambulansen du hører i begynnelsen skulle være forfatterens død i en skrivehytte. Det er fryktelig pinlig, men jeg ønsket faktisk at språket skulle flytte seg fullstendig og bli til noe annet etter den ambulansen. Jeg hadde forstilt meg at språket skulle gå amok der - med den ambulansen - at språket skulle endre seg. Men det skjedde ikke. Det skjedde noe annet: Vejmanns historie kom til å fylle alt. Så faktisk blir forfatteren mer levende enn noensinne akkurat der. Først da kommer vi til en egentlig fortelling. Men restene av denne ideen er forfatteren som er død i hytten til slutt. Det er et veldig innviklet system for hvem som skriver hva. Jeg kan ikke forklare det. Det er jo heldigvis slik at ens bøker - hvis de gode – er mye klokere enn man selv. Dermed ikke sagt at det ikke er noen ting jeg vet ganske mye om! Jeg har en sterk forståelse av hvordan alt er skrudd sammen, og en sterk fornemmelse av hvordan jeg skal gjøre for å skru det riktig sammen. Men samtidig er det flott når det løfter seg og blir noe annet til slutt, som nesten ikke kan forklares.

Hemmelighet

– Avslutningen er veldig løfterik: Hun snur seg på veien og legger fingeren på munnen. De har opplevd noe hemmelig sammen, dette skal ingen vite om. Det virker håpefullt?

– Jeg er veldig glad for å høre at du synes det er sånn. Det er ikke så ofte jeg hører det. Jeg hører alltid at det er forferdelig trist. Og at ingen kan få til. Men det er jeg helt enig i.

– De kunne jo mislikt å treffes. Jeg ville ikke taklet å overnatte i en gapahuk med en vilt fremmed i treningstøy ...

– Nei, og jeg ville gjemt meg. Jeg ville gjemt meg for å slippe det andre menneskets blikk. Det er vel noen veldig introverte mennesker som tvinges til å være det motsatte, som likevel plutselig evner å være sosiale. Selv om de ikke trodde de var det. De evner faktisk et fellesskap.

Dobbel skam

– Bøkene mine handler mye om å se. Det er så mye skam i blikkene vi kaster på oss selv. En sykelig selvopptatthet som er pinlig. Dette blir en dobbeltskam i romanen. Både Roar og Vejmand skammer seg over å være opptatt av at noen ser på dem. Det gjelder i forskjellige perioder av deres liv, og det lykkes dem, i kraft av omstendighetene, å fjerne seg fra den opptattheten ute i skogen. De makter ikke lenger, de står ganske nakne framfor hverandre, faktisk uten å være så fokuserte på den andres blikk. I hvert fall i korte øyeblikk er det slik.

– Det handler også om å lengte etter å bli seg selv?

– Jeg tror mange av mine personer etterligner hverandre i et forsøk på å finne seg selv. De kommer til å gjenta den andres bevegelser, de gjør alt mulig som skal bidra til at et «jeg» vokser frem. Det er jo også det jeg gjør når jeg sitter og skriver dem. Jeg ønsker å få det «jeg-et» skrevet frem. Det jeg-et som ikke er meg. Jeg er ikke meg, men det jeg som skal finnes. Det er prosessen når jeg begynner å skrive – å finne det jeg-et som forteller, sier Helle Helle.

Astrid Fosvold er litteraturkritiker i Vårt Land.