– Hvordan kan en far reise fra barna sine og etterlate dem på et barnehjem, for så å bli borte i ti år? undrer tegneseriekunstner Lene Ask.
På slutten av 1800-tallet reiste den norske misjonæren David Jakobsen til Madagaskar mens barna ble igjen på barnehjemmet Solbakken i Stavanger. Lene Ask fant brevvekslingen mellom sønnen Rikard og misjonærfaren i Misjonsarkivet i Stavanger. Brevene er utgangspunktet for tegneserien Kjære Rikard, som nå gis ut som bok.
– Det har vært viktig for meg å ikke framstille misjonærene som gale og spørre hva var det de tenkte på. Jeg har heller forsøkt å forstå hvorfor han gjorde det, sier Ask.
Kjærlighet og savn. Rikard Jakobsen blir født på Madagaskar på slutten av 1800-tallet. Kun tre av seks i søskenflokken vokser opp. Rikards mor er syk av malaria, og familien søker om å få komme hjem igjen til Stavanger. Rett etter hjemkomsten dør moren. Faren, David Jakobsen, gifter seg på nytt, og et år senere er han på vei tilbake til Madagaskar som misjonær.
Lene Ask har tatt utgangspunkt i kjærligheten og savnet mellom far og sønn i sin fortelling, som kun er basert på autentiske brev.
– Du trenger ikke reise som misjonær til Madagaskar i ti år for å kjenne igjen sårheten som ligger mellom foreldre og barn. Du kan hente ungen din i barnehagen hver dag klokka fire og kjenne på følelsen av at du svikter barna dine, sier Ask.
Hun bruker de håndskrevne tekstene som utgangspunkt for egne visuelle tolkninger.
– Jeg syns håndskriften sier mye om personene, spesielt om gutten, som er rundt åtte år når faren drar. Du ser utviklingen fra det første brevet, der han nesten ikke kan skrive i det hele tatt, til han blir en voksen mann. Du kan også se hvilken sinnstilstand han har. Noen ganger er skriften kjempefin og sirlig, mens andre ganger er han lat, trøtt eller virker sint.
Såre brev. Også innholdet i brevene fra Rikard utvikler seg over tid.
– Han har ikke et språk til å uttrykke savn på samme måte som faren, og skriver at det var veldig trist når du reiste, men nå har vi det bra. Etter hvert som han blir eldre, ser vi at han begynner å savne. Det er et brev der han skriver: «Jeg klarer det ikke lenger. Dere må komme snart,» forteller Ask.
Hun syns både far og sønn er flinke til å uttrykke seg, og at tekstene er veldig poetiske og vakre. Samtidig ble hun overrasket over hvor såre brevene fra faren er.
– Han uttrykker bekymring og en sårhet over at han ikke kan være tilstede. Han er bekymret for karakterene og for at gutten ikke skal bli snill. Og for hverdagslige ting som om Rikard har glemt å stå på skøyter siden i fjor og om han har falt mye på isen.
Ville bli misjonær. Kjære Rikard handler også om å leve i skyggen av et kall.
– Når de reiste ut som misjonærer på denne tiden, var de klare til å gi sitt liv i misjonens tjeneste. Å ikke kunne ha barna sine hos seg, var et offer de måtte gjøre, sier Ask.
– For å prøve å forstå hvorfor David Jakobsen reiste, må jeg tenke på at han hadde et kall og hvor viktig dette kallet var.
Da hun var barn, ville Lene Ask også bli misjonær. Etter hvert smuldret både troen og kallet opp.
– At jeg er så opptatt av denne tematikken, handler kanskje også om en misunnelse for kallet, for det å kunne overlate alt til noe større og legge alt i en annens hender. Det er noe fristende ved det, noe spennende, mener Ask.
– Men det dirrende punktet her er konflikten mellom foreldrekallet og misjonskallet, der David Jakobsen velger misjonen. Det tror jeg ikke at jeg klarer å forstå fullt ut.