‘Færre skammer seg over hvem de er’
Mens aksepten for avvik vokser, «fikser» vi bort stadig flere av dem. – Det har en nazikvalitet over seg som er truende, sier Andrew Solomon (50).
– Bekymrer jeg meg for en verden vi har renset for «rariteter»? Ja, i høyeste grad. Det har en nazi-kvalitet ved seg som jeg finner motbydelig, sier Andrew Solomon.
Lars O. Flydal
Han har skrevet en varmeovn av en bok Langt fra stammen – foreldre, barn og jakten på identitet etter å ha møtt 300 familier gjennom elleve år. Felles for dem er at de har et barn som er annerledes - vidunderbarn, autister, døve, voldtektsunnfangete, kriminelle, kortvokste, schizofrene, funksjonshemmete, transkjønnete og barn med Downs syndrom. Utfordringen alle har stått overfor er hvor mye de skal «fikse på» barna og hvor mye de skal akseptere.
Vidunder. «Det å være begavet og å være funksjonshemmet har overraskende mye til felles», skriver han, «begge deler føles isolerende, forvirrende og skremmende.» Selv er han homofil, har slitt med depresjoner og har mildt sagt lært seg å takle dysleksi. Han fikk høre at han aldri kunne lære å lese og skrive.
Store fremskritt er gjort bare i hans femti år lange liv: «Vi er nærmere rettigheten til liv, frihet og søken etter lykke enn noen gang. Stadig færre skammer seg over hvem de virkelig er.»
Bestill abonnement her
KJØP