Bevæpnede pilegrimsferder

Korstogene har gjerne blitt betraktet som militære kampanjer for å vinne rikdom og makt, med åndelige hensikter som påskudd. Historieforskerne legger nå mye mer vekt på de åndelige beveggrunnene. Korstogene kan ikke betraktes som plyndringstokt – men heller ikke som en forsvarskrig mot et aggressivt islam. Slik forstår de kildene.

En av disse forskerne er den norske historikeren Pål Berg Svenungsen, som nettopp har publisert doktoravhandlingen «Norge og korstogene.» Svenungsen har forsket på de to korstogene der nordmenn spilte en viktig rolle – nemlig Sigurd Jorsalfars korstog i 1108 og orknøyjarlen Ragnvald Kales korstog i 1152, der Erling Skakke – far til kong Magnus Erlingson – var en viktig deltaker.

Pavens kriger

Men hva er egentlig et korstog? Det viser seg at det ikke er så lett å svare på det. Tidligere ble betegnelsen brukt på militære kampanjer for å erobre eller beholde Jerusalem. Nå er det mer vanlig å definere det som kriger som paven autoriserte. Da vil erobringskrigene i Baltikum, den kristne erobringen av Spania og krigen mot valdenserne i Syd-Frankrike også være å betrakte som korstog.

LES OGSÅ: Advarer mot korstog

– Nå sier vi gjerne at et korstog er en militærkampanje der paven gir deltakerne åndelige og juridiske privilegier, slik som syndsforlatelse og beskyttelse av familie og eiendom, sier Svenungsen.

Pave Urban tok initiativet til det første korstoget i 1095. Det er mer uenighet om når korstogstiden tok slutt, men de fleste setter sluttstreken ved reformasjonen.

– Hva er da en korsfarer?

– Det er en kriger som har avlagt et løfte om å dra på korstog, og som dermed får de rettighetene dette innebærer, sier Svenungsen.

Begrepene korsfarer og korstog er moderne oppfinnelser. I samtiden ble korsfarerne først kalt pilegrimer eller Jerusalemfarere. Senere ble det vanlig å omtale dem som korsmerkede. Korstogene ble ofte omtalt som pilegrimsferder.

Vinne Jerusalem

Men hva skulle være hensikten med korstogene? Hvorfor satte paven og kirken i gang en militær kampanje?

– Pave Urban motiverte det første korstoget i 1095 med overgrep mot kristne i Midtøsten. Keiseren i Konstantinopel hadde skrevet og bedt om hjelp mot muslimske angrep, sier Svenungsen.

– Hva slags angrep var det?

– De er bare nevnt i pavens brev, og vi kjenner dem ikke fra andre kilder. Det er kanskje grunn til å tro at det fra keiserens side var et forsøk på å forene kirken igjen etter splittelsen mellom østkirken og pavekirken i 1054.

– Så det er liten grunn til å se dette som et svar på muslimsk aggresjon?

– Bysants var noen år tidligere under angrep fra seldsjukene, som nylig var konvertert til islam. Men seldsjukene kriget jo også mot andre muslimer. Det muslimske riket var splittet av indre kamper, og det var kanskje en grunn til at korsfarerne kunne vinne fram.

Korstogene var gedigne underskuddsforetagender

– Pål Berg Svenungsen, historiker

– Så årsakene er mer å finne i Europa enn i Midtøsten?

– Ja, det var jo 400 år siden Jerusalem hadde gått tapt, og islam var ikke lenger på frammarsj. Paven var i strid med den tyske keiseren, og ønsket å markere seg som overhode for det kristne Europa. Og dette var en anarkiperiode i Europa, der adelen førte kriger mot hverandre. Det kan ha vært et forsøk fra kirkens side på å få dem til å bruke krigsmakten mer konstruktivt – og et annet sted.

Hvorfor dro de?

En ting er pavens og kirkens grunn for å ta initiativ til korstog. Men spørsmålet er hvorfor det slo så godt an. Hva motiverte korsfarerne?

– Tidligere ble det lagt vekt på materialistiske motiver, at man ønsket å bli rik på plyndringstokter. Men kildestudier har vist at det har lite for seg. Korstogene var gedigne underskuddsforetagender. Mengden sølv i Europa gikk drastisk ned i korstogstiden.

– Jeg har lært at det var adelens yngre sønner som dro, fordi de ikke hadde så mange andre muligheter.

– Den teorien har forskningen også avkreftet. Det var fedrene og bestefedrene som dro, det vil si de som allerede satt med makt og rikdom, sier Svenungsen.

LES OGSÅ: Karikaturene er et korstog

Derimot kunne det å høste heder og ære være et motiv. Den som kom tilbake fra korstog, ble sett på som en helt. I sagaen trekker kong Sigurd korstoget fram som bevis for at han var bedre mann enn broren kong Øystein, som bare hadde sittet hjemme. Men sjansene for å komme tilbake var ikke så gode – svært mange korsfarere døde på veien.

Vikinger?

De norske korstogene har blitt omtalt som en slags fortsettelse av vikingferdene. Svennugsen mener det er en søkt sammenligning.

– Vikingferdene var rene plyndringstokt for å vinne rikdom, og de tok langt mindre risiko. De reiste jo ikke så langt. Reisen til Det hellige land var langt mer farefull, og hensikten var ikke å berike seg. Sigurd Jorsalfar reiste ut med 60 skip, og kom hjem med bare en flis av korset. Det er funnet usedvanlig få sølvmynter fra denne perioden, så det er ikke noe som tyder på at korsfarerne kom rike hjem.

– Men sagaen forteller jo at de plyndret på veien?

– Det var mer plyndring for å overleve og holde det gående, blant annet for å skaffe seg mat. Det står mye om hvor mye de sultet på veien.

Følge Kristus

Svenungsen trekker derimot fram de religiøse grunnene til å dra. I samtiden ble korstog først og fremst sett som en åndelig aktivitet.

– Korstog var noe helt nytt. Pilegrimsbevegelsen hadde tatt seg sterkt opp i årene før. Korstogene var en form for bevæpnet pilegrimsferd, sier han.

Det var et skifte fra å se på Kristus som seierherren til å se den lidende Kristus

– Pål Berg Svenungsen, historiker

Han påpeker at paven trakk fram Jesu ord i evangeliet om å ta sitt kors opp og følge ham.

– Korsferden var en etterfølgelse av Kristus, det var derfor de sydde et kors på drakten.

– Det virker paradoksalt at det å dra i krig skulle kunne være en etterfølgelse av pasifisten Jesus?

– I middelalderen hadde man et helt annet syn på vold. Vold i seg selv var ikke galt. Det var hvilket motiv du hadde for å utøve vold som avgjorde om det var ondt eller godt.

– Korset er jo et symbol på lidelse. Spilte det noen rolle?

– På denne tiden skjedde et skifte fra å se på Kristus som seierherren til å se den lidende Kristus. Og i kildene om korsferdene blir det lagt stor vekt på lidelsen korsfarerne måtte gjennomgå, og at det var noe de måtte utstå for Jesu skyld. Også at de hadde forlatt familien for å følge ham – slik det også står i evangeliet.

Skjærsilden

Korsfarerne ble lovet tilgivelse for alle synder. I vår tid forstår vi ikke hvor alvorlig man tok på skjærsilden og fortapelsen. Kan dette ha vært en viktig begrunnelse for at folk dro på korstog?

– Det kan ha vært veldig viktig. Korsfarerne selv oppfattet at de hadde fått tilgitt alle synder, selv om pavens løfte bare gjaldt bekjente synder. Frykten for skjærsilden og fortapelsen var stor og reell. Det ser vi også av alle gavene kirken fikk for å lese sjelemesser for de døde, sier Svenungsen.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Men han mener også det er grunn til å se korstogene som en del av den åndelige vekkelsen på samme tid, som ga seg uttrykk i fornyelsen av klostervesenet gjennom cisterncienserne. De samme adelskretsene som dro på korstog, finansierte også byggingen av en rekke kloster.

– Korstog var et alternativ til å gå i kloster, et alternativ som lå bedre til rette for krigere. Man snakket om at munkene sloss mot det onde med åndelige midler, mens korsfarerne gjorde det med fysiske midler.

Frigjøring

I avhandlingen kaller Svenungsen korstogsteologien som en form for frigjøringsteologi.

– Nyvurderingen av korstogene kom samtidig med frigjøringsteologien i den katolske kirken, der man jo la vekt på frigjøring i denne verden og med vold som et mulig virkemiddel. Korsfarerne snakket om frigjøring av kristne brødre eller hellige steder. Paven snakket om å frigjøre kirkene i øst.

Muslimene var lenge mer opptatt av å bekjempe hverandre enn av å slåss mot de kristne

– Pål Berg Svenungsen, historiker

– Realiteten var vel snarere at korstogene påførte de kristne i øst store skader. Korsfarerne plyndret jo Konstantinopel?

– Ja, det ble tidlig en kulturkollisjon mellom de ortodokse kristne i øst og de katolske korsfarerne. Korsfarerne stolte ikke på grekerne, og de ortodokse samarbeidet ofte med muslimene.

Muslimene

For 50 år siden kom Amin Malouf med boken «Korstogene sett med muslimske øyne». Den gjorde sterkt inntrykk på mange. Hva vet vi nå om muslimenes oppfatning av korstogene?

– Når historikerne nå har gått til de islamske kildene, finner vi nok et annet bilde enn Maloufs. Muslimene var i samtiden lite opptatt av korstogene, som ble sett som et marginalt fenomen. De var mer opptatt av trusselen fra mongolene. De oppfattet heller ikke korstogene i en religiøs ramme. Korsfarerne ble omtalt som «frankerne».

– Så korstogene var ikke en del av den store sivilisasjonskonflikten mellom muslimer og kristne?

– Muslimene var lenge mer opptatt av å bekjempe hverandre enn av å slåss mot de kristne. Det var først da Saladin samlet Egypt og Syria at man fikk en samlet muslimsk motstand mot korsfarerne. Og selv Saladin kriget vel så mye mot andre muslimer, sier Svenungsen.