Betongmannens myke side

Han er kjent for sine rette ­linjer og oppgjør med all pynt. Eller for sine eksentriske sider – få ­andre har vel brukt skinnet til sin ­avdøde hund (med navnet ­«Penselen») til å lage et bokbind for Don Quixote?

Men den sveitisk-franske ­arkitekten Le Corbusier ­hadde flere ansikter. To pågående ­utstillinger ved Nasjonal­museet i Oslo: Le Corbusier ved havet, og Le Corbusier – Litografi vil vise hans humane side. For Le ­Corbusier var også mannen som om sommeren bodde i en knøttliten hytte, tok daglige svømmeturer i havet, og slik ble i stand til igjen å kunne skape.

Maskinelt

Charles-Edouard Jeanneret het han egentlig, født i Sveits i 1887. Kunstnernavnet Le Corbusier, eller bare ­«Corbu», er det de fleste vil kjenne ham som. Han regnes som selve ­front­figuren for modernismens arkitektur. En arkitektur som var ­rasjonell, funksjonell og ­rommet mulighet for masseproduksjon: Huset skulle fungere som en maskin. Det samme skulle 
byene.

Var dette alt? Nei, mente ­Robert Esdaile, en norsk ­arkitekt som også er grunnen til at billedkunst skapt av Le Corbusier i dag ­befinner seg i Oslo. Første gang den ble vist i Norge var da Esdaile i 1966 – året etter at Le Corbusier døde – tok initiativ til en minneutstilling for ham ved Kunstindustrimuseet i Oslo.

I tillegg til litografier som ­Esdaile hadde kjøpt inn, ble det her vist reproduksjoner av Le Corbusiers skulpturer, ­malerier, arkitektoniske modeller og ­tegninger.

Slik ville Esdaile at nordmenn skulle få øynene opp for ukjente sider ved den franske ­kunstneren:

– Le Corbusier var jo kontro­versiell. Men Esdaile mente at man hadde misforstått ham, og at man ikke evnet å se det ­humane i arkitekturen hans, forteller ­Talette Rørvik ­Simonsen.

Hun er seniorkurator ved Nasjonal­museet, og tar oss med gjennom utstillingen ved Nasjonalmuseet for Arkitektur.

Taktilt

Litografiene har ­siden 1966 blant annet hengt på ­Oslos kinoer – vannskader vitner om at ikke alle har sett ­verdien av dem. Nå er de satt i stand, og ­vises for første gang siden minne­utstillingen i Le ­Corbusier – ­Litografi: En utstilling som ­belyser sammenhengen mellom arkitekten og billed­kunstneren Le Corbusier. Her ser vi hvordan ideer som preget billedkunsten hans helt fra tidlig i mellomkrigstiden senere kommer til uttrykk også i arkitekturen.

– Det er det taktile, sanselige, menneskelige som trer frem i ­litografiene, sier Simonsen.

I verkene skimtes ­bølgende linjer og naturobjekter, skjell­formasjoner og hender. Lito­grafiene forteller om ­kunstnernes menneskesyn: At vi preges av omgivelsene våre, av alle ­kreftene som er i spill rundt oss.

Balanse

Et eksempel er ­Taureaux (okser), en serie som Le Corbusier jobbet med gjennom mange år. I oksene som er avbildet på litografiene, sees også kvinnesymboler. Det er det maskuline og det feminine som balanseres mot hverandre ­gjennom formspråket, forklarer kuratoren.

Andre verker vitner om naturkreftene: Steiner som gjennom århundrer er blitt slipt av sjøen.

Le Corbusiers fascinasjon for havet er tema for utstillingen som vises ved Villa Stenersen, Le ­Corbusier ved havet.

I perioden 1926–1935 dro han nemlig hver sommer til Le ­Piquey på franske sørvestkysten. På samme tid endret arkitekturen hans seg: Et modernistisk formspråk med pusset betong, måtte vike for det organiske, for steinmurer og trekonstrukturer.

LES OGSÅ: – Noen kirker minner mer om en gymsal

Pilegrimskirke

En av de mest forbløffende bygningene som franskmannen tegnet, er Notre Dame du Haut, en pilegrimskirke som ble oppført i 1954, og i dag står på UNESCOs verdensarvliste.

Kirken ligger på en høyde ved den vesle byen Ronchamp helt øst i Frankrike – de nærmeste større byene er Colmar og Basel.

Denne markerte en ­radikal fornyelse av den moderne ­etterkrigsarkitekturen. Her ­finnes knapt en eneste rett linje. Hvite vegger står i enorm kontrast til et massivt mørkt tak, og innendørs filtreres lyset gjennom farget glass, eller det treffer malt betong.

Et nærmere blikk på bygningen, viser hvordan de organiske formene fra billedkunsten går igjen, påpeker seniorkurator ­Simonsen.

Messiaen

Ronchamp vitner også om hvordan Le Corbusier parallelt arbeidet med mange kunstformer og idealer.

Funksjonalismen som han ble så kjent for, er også til ­stede i ­denne kirken: Han skapte blant annet en nisje i veggen som ­kunne snus, ­Mariaskulpturen som sto her kunne dermed ­brukes også ved ­utegudstjenester.

Han hadde dessuten planer for hvordan det skulle ­klinge. Han ba om musikk av ­Olivier ­Messiaen til innvielsen, en ­komponist som er kjent for sitt fargespråk og som hentet mye inspirasjon fra ­naturen. «Corbu» ønsket dessuten at elektronisk musikk av komponisten Edgard ­Varèse automatisk skulle spilles fra ­kirketårnene ved regelmessige intervaller.

Poenget var nemlig dette, ­ifølge arkitektens egne notater:

«En idé gjenstår for å gjøre Ronchamp fulkommen, ­nemlig at det bør være musikk (selv om ingen lyttere skulle være til ­stede) – automatisk musikk som strømmer ut fra kapellet til regelmessige tider og som henvender seg, både innvendig og utvendig, til en ukjent, tilfeldig lytter.»

Irrasjonell

Han hadde fått oppdraget med å tegne kirken gjennom sitt bekjentskap med Marie-Alain Couturier. Dette var en dominikanerpater som drev tidsskriftet L'Art Sacré, og som jobbet iherdig med å bygge bro mellom katolsk tro og den ­moderne kulturen.

Det var også Couturier som ­senere fikk Le Corbusier ­involvert i et annet ­bemerkelsesverdig prosjekt, klosteret ­Sainte Marie de la Tourette utenfor Lyon.

Men kapellet i Ronchamp ­møtte motstand blant arkitekturkritikere som forbandt Le Corbusier med helt andre ideer. Kritikerne oppfattet Ronchamp som en skandale, og hevdet at den tidligere funksjonalisten nå brøt alle sine prinsipper. Med sin asymmetri og sine skulpturelle former, ble kirkebygget kalt for «et monument for en ny irrasjonell arkitektur».

– Det intessante er likevel at lokalbefolkningen elsket det, og ville fronte det, påpeker Talette Rørvik Simonsen, og sier at også i Norge ble kirken tatt positivt imot blant arkitektene.

Dobbelthet

I den ­pågående utstillingen er det nettopp ­gjennom norske arkitekters øyne at vi blir kjent med Ronchamp: Gjennom deres fotografier, og reportasjer fra norske arkitekturtidsskrifter.

– I dag: Forstår vi Le ­Corbusier bedre?

– Det er jo en grunn til at det har oppstått et eget ­forskningsfelt rundt tolkningen av Le ­Corbusier. Han har ­mange ­ansikter. Men nettopp det at det doble hos ham er til ­stede ­allerede så tidlig i ­karrieren, ­synes jeg er ­interessant, avslutter ­
Simonsen.

Robert Esdaile tok forøvrig Le Corbusier på ordet da han s­kapte minneutstillingen i 1966: Det var Edgar Varèses musikk som ­runget mellom veggene i Kunstindustrimuseet i Oslo.

Det gjenstår at Varèse får ­klinge i Ronchamp.