– Bedehus er en skattekiste for fortellere

Få hus rommer mer enn bedehuset. Nå tar flere forfattere det i bruk.

– Jeg har brukt bedehuset til å skrive om de store samfunnsendingene på 80- og 90-tallet, sier Eivind Buene.

Han er aktuell med boka Oppstandelse, som skildrer hvordan høyredreiningen i norsk politikk preger et bedehusmiljø på Hurum.

Bedehuset på Norsk folkemuseum ble bygget mer enn hundre år før jappetidas fremgangsforkynnelse. Det er lavt under taket. Skarp høstsol slår inn over kalde, malte treflater. Her er det ingen polstrede stablestoler eller videokanon, men et pesende pumpeorgel og knirkete benkerader.

Et bedehus kan være så mangt og brukes på forskjellig vis.

– Fordi min fortelling handler om folk som vokser opp på en mindre plass, var det naturlig å bruke bedehuset, sier Heidi Furre.

I vår ga hun ut Ungdomsskulen, en oppvekstroman hvor bedehuset er bygdeungdommens sosiale møteplass.

– Det er et sted som er preget av regler, som står i kontrast til det å vokse opp – som i seg selv er eksplosivt, sier hun.

– For meg er det kontrastene som er mest spennende, sier Trude Teige.

For to år siden skrev hun om seksuelle overgrep i et bedehusmiljø på Sunnmøre, i kriminalromanen Jenta som sluttet å snakke.

– Kontrastene mellom kjærlighet, nåde, tilgivelse og alt det vonde.

Mitt sted

Også Gaute Heivoll og Levi Henriksen skriver om bedehuset. Nå finnes ingen tydelige kriterier for når man kan kalle noe for en trend. Men om det fantes, ville vi vært innenfor.

– Da får jeg si velkommen etter, roper Levi Henriksen i telefonen. Vårt Land ringer ham mens han kjører i en bråkete bil på en landevei utenfor Kongsvinger. Henriksen har skrevet en rekke romaner om livet her, i og rundt den lille pinsemenigheten Eben Ezer.

– Bedehuset er en skattekiste for fortellere. De fleste har vært innom kirke, men bedehuset er mer som et hemmelig brorskap. Sånn sett er det kanskje synd at flere forfattere nå snoker i det jeg tidligere har hatt for meg selv, sier Henriksen.

LES MER: Slik fekk bedehus- folket forbod mot brenne­vin

Hans litterære univers ligner det han selv vokste opp i.

– Det var først etter at jeg debuterte at jeg lærte jeg begrepet lavkirkelig, for anmelderne sa jeg hadde lavkirkelig bakgrunn. Men fra jeg som 4-åring var med mamma på søndagsskolen, var bedehuset et sentralt omdreiningspunkt. Gjennom oppveksten var det et samlingssted hvor jeg lærte alt jeg kan om å falle og reise seg igjen. Jeg fant min stemme gjennom å tørre å vedgå oppveksten min på bedehuset, og betydningen den har hatt for meg som menneske, sier Henriksen.

Forsvinner

På begynnelsen av 1970-tallet fantes det omtrent 3.000 bedehus i Norge. Ingen vet hvor mange som nå er igjen, men det blir færre og færre. I skrivende stund ligger fem tidligere bedehus ute for salg på Finn.no.

LES MER: Ga bort bedehus

LES REPORTASJE OG SE VIDEO: En gang var det på Søreide bedehus hele bygda møttes. Nå er det solgt.

«Du skal ikke kjøre mange mil på en norsk landevei før de dukker opp som gjenglemte pappesker i grøftekantene bortover - stygge, små forsamlingslokaler bygget for å huse gårsdagens vekkelser», skriver Eivind Buene i første kapittel av sin nye bok Oppstandelse, og fortsetter:

«Men hvis du en gang har levd på innsiden av et sånt hus, ser du ikke takpapp og flassende husmorvinduer; du ser tilhørighet og hjemlig varme.»

– En del forfattere bruker nok bedehuset som arena for å skildre sosial undertrykkelse. Hos meg er det mer «the good old days», med fokus på felleskap, glede og musikk, sier Buene.

I tillegg til å skrive bøker er en han en anerkjent samtidskomponist. Det var musikkinteressen som gjorde at han som tenåring selv trakk til bedehuset på slutten av 1980-tallet.

- Det var der jeg fant morsomme folk og de flinkeste musikerne. Den gangen hadde jeg ikke noe forhold til den politiske klangbunnen som lå i den etter hvert ganske ekstreme forkynnelsen, men det er noe jeg har tenkt på siden. På den ene siden sier Jesus at vi skal selge alt vi eier og gi det til de fattige. På den andre siden la den fremvoksende karismatiske kulturen vekt på suksess og økonomisk framgang.

Når Buene nå tenker tilbake på denne tiden, ser han den karismatiske kulturens vektlegging av økonomisk suksess som avgjørende for at han brøt med miljøet. Hovedpersonen i boka hans opplever den samme dreiningen.

– Her hjemme gikk utviklingen hånd i hånd med høyrebølgen, hvor en gikk bort fra verdier som felleskap og saktmodighet – og over i retning av individuell lykke og individuell kontakt med Gud. For meg var en politisk oppvåkning en viktig vei bort fra den ekstreme ideologien som lå i det karismatiske budskapet. Likevel opplevde jeg ikke at jeg hadde et sterkt brudd med dette miljøet. Det var en organisk utvikling: man vokser opp, begynner å studere, og opplever at verden er et komplekst og sammensatt sted.

LES OGSÅ: Frykter bedehuskulturarv kan bli glemt

Store deler av det norske samfunnet har tatt en klassereise siden etterkrigstiden, blant annet med tanke på utdannelse og økonomisk velstand. Utviklingen er tydelig i bedehuskulturen, mener Buene.

– Bedehuset har røtter som er vevd sammen med arbeiderbevegelsens røtter, så bedehusets tilbakegang kan henge sammen med arbeiderbevegelsens tilbakegang. Jeg opplever at klassereisen på bedehuset ikke først og fremst har gått via akademia, men gjennom at folk har gjorde det bra i forretningslivet. Det ligger kanskje en arv fra Hans Nielsen Hauge her. Den allmenne velstandsveksten i Norge gjenspeiler seg også i bedehusene og frimenighetene: Det er tydelig at folk har fått god råd. Sånn sett speiler historien om bedehuset også historien om Norge.

LES OGSÅ: Vil et møte med Jesus føre til omvendelse?

Sjekking og overgrep

Rekk opp hånda alle som har fått kjæreste på bedehuset! I Ungdomskulen møter vi trettenåringen Maja som forelsker seg i den noe eldre Magnus, som er en lederskikkelse i menigheten.

– Det er kanskje ikke bedehusets formål å være sjekkearena, men det blir jo fort det, sier Heidi Furre.

– For når man er ung handler det ofte om romantikk, og bedehuset er en veldig kjent arena for å treffe det motsatte kjønn. Samtidig er det et religiøst sted, så det følger med en del retningslinjer, regler og rammer som kan skape grobunn for konflikter. Det er litt av grunnen til at jeg valgte å legge deler av ungdomsfortellingen min dit, sier Furre.

I 2014 ga Trude Teige ut boka Jenta som sluttet å snakke, som skildret overgrep i et bedehusmiljø som ligner det hun selv vokste opp i. Trude Teige er verken overbevist om at bedehuskulturen er i ferd med å forsvinne (kanskje fordi hun kommer fra Herøy på Sunnmøre), eller at den er på full fart inn i ny norsk litteratur («jeg sitter i Riverton-juryen, så jeg rekker bare å lese krim»). Men hun er med på at bedehuset er en arena som egner seg for litterære skildringer.

– På Sunnmøre er bedehuset en sentral del av bygdemiljøet, et samlingssted uavhengig av om en kristen eller ikke. Jeg ønsket å bruke min egen bakgrunn og kunnskap fra bedehuset i krimsjangeren. Det tok litt av når boka kom, fordi jeg fikk så mange henvendelser fra kvinner som selv hadde blitt misbrukt, sier Teige.

Selv om det ikke er noen oppskrift for gode fortellinger, går en del av de samme ingrediensene igjen. Trude Teige mener bedehuset rommer flere av dem. Det er et sted som symboliserer lokalt engasjement og organisasjonskultur. Besteforeldregenerasjonens verdier. En arena for møter mellom kjønn og generasjoner, mellom lokalsamfunnet og den store verden, mellom denne jorden og det hinsidige. Og kanskje også mellom det gode og det onde. Mange har vært innom. Og selv de som ikke har vært innom, har en klar tanke om hva bedehuskulturen er.

– Alle tekster blir tolket basert på leserens egne fordommer eller kunnskap, ikke sant? Jeg kjenner mange journalister i Oslo som har fordommer mot bedehuskulturen og ser det som noe snevert. For meg er det et sted som representerer gode minner, og en trygg oppvekst i et trygt miljø. Denne trygghetsfølelsen står i kontrast til den utryggheten mange har kjent på, som resultat av overgrep fra lederskikkelser knyttet til bedehuset. Her er det et spenn mellom de gode minnene mange har, og andre som blir kvalm bare av å tenke tilbake på opplevelsene sine der.

LES MER: Odd Nordstoga opplever salmen «Maria på veg» som et forstørrelsesglass på juleevangeliet

Bygdemoral

I Gaute Heivolls nye roman De skyldfrie blir vi med tilbake til 30-tallet, og til et sted som har bedehuset som viktigste samlingspunkt. «Bedehuset er et sted for varme, trygghet og tilflukt gjennom hele denne romanen. Ondskapen finnes andre steder», skrev Vårt Lands kritiker Karen Frøsland Nystøyl, med henvisning både til forbrytelsene som begås og løgnene som dekker over dem.

– For min romankarakter, Sigrid, representerer bedehuset et fellesskap, et sted hun vender seg mot når livet hennes blir stadig mer fastlåst. Det representerer en mulighet for henne. Et sted hun kan være. Et fast punkt som gjør det mulig for henne å fortsette livet slik det har blitt, sier Heivoll.

Noen har tolket boka annerledes: Ifølge Fædrelandsvennen kritiker Emil Otto Syvertsen kan den leses som et «veritabelt oppgjør med bedehus-Norge», og som en «fortelling om hva gudsforestillinger og bygdemoral har gjort for å knuse og knekke et naturlig liv». Selv stiller Heivoll seg uforstående til dem som hevder romanen er et angrep på bedehusmiljøet.

– Jeg mener at jeg fremstiller det i et godt lys, som inkluderende, velmenende og lite fordømmende. Jeg skriver egentlig om et menneskes behov for tro i et liv der alt synes håpløst, sier Heivoll. Selv vokste han verken opp i en religiøs familie eller i et religiøst miljø. Likevel var bedehuset det naturlige samlingspunkt for ham og sambygdingene i sørlandsbygda Finsland.

– Hvilke kvaliteter ved bedehuset gjør det til et nyttig fortellerteknisk redskap?

– Det er et sted som åpner opp for de store livsspørsmålene. Et sted for frykt og frelse, for undergang, henrykkelse og nåde. Det rommer hele spekteret av et menneskes emosjonelle register.

Et bedehus på/i ryggen

«Bedehuset er ikke bare et mikrokosmos av norsk kultur. Bedehuskulturen ligger latent i hver enkelt av oss. Den representerer vår hang til å moralisere, stemple og fryse ut. Den representerer vår evne til varme, fellesskap og inderlighet», skrev Vårt Lands sjefredaktør for noen uker siden. Hvorfor har vi blitt så opptatt av å reflektere rundt dette nå? Vi ringer sosiologen.

– Religiøs identitet og forholdet mellom subjektiv individualisme og det religiøst kulturelle blir aktualisert gjennom økt religiøst mangfold, sier Olav Aagedal.

Med andre ord: Det skyldes globaliseringen, dette også.

– Hva det betyr å tilhøre en kristen kultur og være kulturkristen, blir aktualisert. Nostalgien er også et uttrykk for at denne kulturen har blitt del av vår nære fortid, sier Aagedal.

I motsetning til Levi Henriksen, som beskriver bedehuskulturen som et «hemmelig brorskap», mener Aagedal bedehuskulturen er en bred, religiøs kultur – en bakgrunn svært mange av oss deler.

– I Ryfylke sier de at mange av oss har «et bedehus på ryggen», som ei knugende bør man prøver å riste av seg. Så er det andre som ser det som noe positivt: At de har bedehuset «i ryggen», som noe som har farget dem. Kanskje har de ikke vært der på en stund, men de ser det som en viktig del av oppveksten.

«Han tek ikkje glansen av livet», sies det at Oslo-journalister på Tostrupkjelleren kunne sette i gang å synge, når de helst skulle vært i seng. Er det ironi eller inderlighet?

– Jeg oppfatter ironi som en metode for å holde ting på avstand. En slipper å avsløre eget syn, men kan forholde seg til noe uten å gå god for alt ved det. Kanskje er det en motsetning, men ironi kan også være fordekt inderlighet. Etter framveksten av islamsk fundamentalisme representerer heller ikke bedehuset lenger skremmebildet av den fanatiske og dømmende religiøsiteten. Kanskje er bedehuset ufarliggjort fordi ikke lenger er en dominerende kraft, kanskje har det blitt en fortidskultur som er lettere å forholde seg nostalgisk til, sier Aagedal.