Barnehagerevolusjonen

Frem til 1975 var det å gå i barnehage formelt sett et barnevernstiltak. Først det året kom den nye Barnehageloven, og etter det har barnehagedekningen økt jevnt og trutt.

Tove Heggen Larsen har fulgt utviklingen siden 1970-tallet, som fagperson og politiker. Nå har hun redigert debattboken Kampen om barndommen, som hun håper vil bidra til å sluttføre prosjektet om full barnehagedekning som ble innført med Barnehageforliket i 2005.

– Barnehagen er det tiltaket innenfor velferdsstaten som de siste 40 årene har bidratt mest til å utjevne sosiale forskjeller, og skape like muligheter for alle, sier hun.

Hun har stått i kampen siden barnehagesaken var høyst kontroversiell på 1970-tallet, og fram til i dag der motstemmene ikke er mange.

– Jeg husker noen telefoner som var høyst ubehagelige. Jeg tror mye bunnet i usikkerhet. I dag er dette et ikke-tema, 
konstaterer hun.

Investering

Men 12 år etter Barnehageforliket er målet fortsatt ikke innfridd. I fjor var det 28.000 barn mellom ett og fem år som ikke gikk i barnehage. 8.300 stod på venteliste, mens resten var hjemme med kontantstøtte, eller hos dagmammaer.

– Det viktigste virkemiddelet for å oppnå full barnehagedekning vil være å gjøre barnehage
plassen gratis. Det vil koste, og er en investering som ikke er lett å måle i kroner og øre, men jeg er overbevist om den samfunnsøkonomiske gevinsten. Vi må huske at barnehagene er de viktigste arenaene for å viske ut sosiale skillelinjer, sier Heggen Larsen.

– Vil du gå så langt som å gjøre barnehagedeltagelse obligatorisk?

– Nei, men min drøm er å gjøre barnehagene så gode og attraktive at man ikke kan la være å sende barna dit. Jeg ser at noen er bekymret for hvor godt tilbud barnehagen er for ettåringene. Det er kanskje den største utfordringen kompetansemessig: Vi må ruste opp tilbudet for de aller minste. Jeg ser for meg blikk-
kontakten du får med en ettåring – de har krav på at det blikket blir møtt og besvart, også i barnehagen. Der må vi styrke kompetansen og sørge for å bemanne med mennesker som kan møte det søkende blikket fra de aller yngste barna, sier hun.

Arbeid gjenstår

Tove Heggen Larsen mener det fortsatt er en jobb å gjøre i barnehagen. Den enorme økningen i omfanget av barnehagetilbudet har gjort at kvantiteten har gått ut over kvaliteten.

– Det er ikke bra nok med middelmådighet i det vi tilbyr våre fremtidige generasjoner. Vi må bygge barnehager på barndommens premisser. Førskoletiden er en kort, men uhyre avgjørende periode når vi skal 
ruste barna for et helt liv, sier hun.

Barnehageforliket satte fullt trykk på utbyggingen av tilbudet. Det tverrpolitiske løftet var et viktig historisk skritt, og har gått hånd i hånd med kvinne- og likestillingskampen. Men hun ser at vektleggingen på innhold ikke har holdt tritt med økningen i volum.

– Men samtidig skapte det forventninger som ikke ble innfridd. Det ble sagt mange fine ord, nå må vi vise vilje til å lande prosjektet. Det trengs et kvantesprang for å oppfylle kravene til innhold og kvalitet. Vi har fortsatt løfter å innfri, men den store barnehageutbyggingen har lagt vekt på kvantitet. Det har vært nødvendig i en periode, men det har også skygget for kvaliteten, og har også bidratt til at noe av engasjementet døde ut.

Rammet de yngste

Barnehageutbyggingen kom omtrent samtidig med Reform 1997, der skolestarten ble senket til seksårsalderen.

– Det ble mye fokus på skolen, og skapte en forskyvning nedover som rammet de yngste. Det oppstod et kvalitetsgap som ikke ble fylt opp, og småtassene ble de man tok minst hensyn til. Det bekymrer meg at vi fortsatt sliter med et etterslep i det vi burde ha skapt av kvaliteter de siste tiårene.

– De som trives i barnehagen, greier seg godt i skolen. Vi må satse videre på lekbasert læring, på barnas premisser. Barna trenger ikke masse programmer og tester, vi må ikke havne i en resultatorientering av barndommen, sier Heggen Larsen.

Fra hun startet som styrer på Sinsen spesialbarnehage, har hun fulgt utviklingen i norske barnehager, og sett hvor lett barnehagemidlene blir salderingspost.

– Barnehagen er et nav i velferdssamfunnet. Vi må slutte å se på sektoren som en utgiftspost, vi har ikke råd til å la være.

Integrering

Heggen Larsen ser også viktigheten av barnehagen som integreringsverktøy.

– Det er kanskje den beste arenaen for å nå minoritetsspråklige kvinner, og et sted der de kan få et skyv videre ut i arbeidslivet.

Hun håper boken Kampen om barndommen vil bidra til en fornyet verdidebatt om barnehagens innhold.

– Men boken ser også tilbake på 40 års samfunnsomveltning vi kan være stolte av. Grete Berget (som døde i fjor høst) er en av artikkelforfatterne. Som barne- og familieminister på 1990-tallet var hun en av de ansvarlige for barnehageutbyggingen. Samtidig stod hun i kø for barnehageplass til sine egne barn, forteller Tove Heggen Larsen.

Total endring 

Edvard Befring er professor emeritus i spesialpedagogikk og nestor på feltet barns læring og utvikling.

– De siste 40 årene har vi opplevd en total endring av barndommen. Fra å være en asylinstitusjon under barnevernet, er barnehagene blitt en dominerende arena – med en like sentral posisjon i barnas liv som skolen, sier han.

Når de virkelig lange linjene skal trekkes, må vi tilbake til den skotske industrigründeren Owen Robert som på 1780-tallet så elendighet blant arbeiderne og opprettet et omsorgs- og leketilbud for barna deres. Ideen om et slikt omsorgstilbud for fattige småbarnsfamilier spredte seg over Europa og førte til at det første norske barneasylet i Norge ble opprettet i Trondheim i 1837. Senere på 1800-tallet innførte den tyske pioneren Friedrich Fröbel barnehager med et pedagogisk utgangspunkt. I Norge kom de såkalte husmødrebarne-
hagene tidlig på 1900-tallet, preget av barneasylene på kontinentet.

– Utvikling av disse barnehagene var en del av kvinnenes likestillingskamp. Men da initiativrike unge kvinner fanget opp den Fröbelske barnehagetenkningen og satte i gang barnehage i private hjem, var det primært snakk pedagogiske tilbud til velbeslåtte familier, sier 
Befring.

Trenger tiltro

Barnehagenes sosialt begrunnede historie forklarer den nære tilknytningen til barnevernet.

– Før vi fikk egen barnehagelov i 1975, var således barnevernsloven lovforankringen. Først på 1960-tallet da husmorfamilien begynner å gå i oppløsning, kommer barnehagen på den politiske agendaen og fra 1975 skjøt det virkelig fart, sier Befring.

– Barn trenger tiltro. I dag er det mangelfull kompetanse som fører til for liten oppmerksomhet rundt enkeltbarnet. Jeg er bekymret på vegne av barna med svakest forutsetninger.

De barna som i dag er innom barnevernet, får fortrinnsrett til barnehageplass. Men forskning viser det bare er halvparten av dem som greier seg godt videre i oppveksten.

– Her er det en svikt. Det virker som det ligger noen fordommer til grunn, en forventning om at det ikke vil gå bra med denne gruppen. Det er alvorlig når ikke barnehageinstitusjonen klarer å fange opp og forbedre oppveksten for de dårligst stilte, sier Befring.

Han mener det er blitt en ensidig vektlegging av formell kompetanse både i barnehage og skoleverk.

– Personlig egnethet er undervurdert i vårt samfunn. Vi må ta hensyn til egenskaper som sunn fornuft og empati hos hver enkelt. Våre minste trenger voksne som skaper tillit, og barn må bli trodd, mener Befring.

Utfordringer

Førstelektor Ellen Os ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) – Storbyuniversitetet har ledet forskningsprosjektet Blikk for barn – om kvalitet for de minste barna.

– Storparten av norske foreldre fremstår som godt fornøyde med barnehagetilbudet. Men det er mange utfordringer. Det går på hygiene, sikkerhet og materiell – noe det er enkelt å gjøre noe med. Mangelfulle kvaliteter i samspillet mellom barn og voksne er mer alvorlig, det krever et større løft, sier hun.

Barnehagesektoren er under press og sakker akterut i å stimulere barnas utvikling.

– Det verste er at det skorter på evne og tid til å jobbe med relasjoner barna i mellom, sier hun.

For få voksne og mangelfull kompetanse er den enkle forklaringen.

– Det går på økonomi, og oppdelingen i fleksible grupper – kontra stabile gruppeinndelinger – er en utvikling som forskningen lenge har vist er en dårlig løsning, men noe som krever mindre bemanning. Jeg møtte nylig en som jobbet som en av tre, med 13 barn – syv av dem under tre år. Da er du i perioder alene med 13 barn, opptil flere går med bleier, da sier det seg selv at det må skorte på det pedagogiske, sier Os.

Ellen Os har fulgt de store endringene i barnehagebruken over lang tid.

– Det som gjør det så selvfølgelig med barnehage i dag, forsterkes av at vi nå har første generasjon foreldre som selv har gått i barnehage, sier hun.

LES OGSÅ: Gamle sanger råder i barnehagen

Stimulerende

Bodil Ugelstad er leder i Thor Olsens barnehage på Sandaker, en av Oslos eldste fra 1934. Hun begynte på Barnevernsinstituttet i Trondheim i 1979, og har snart 40 års fartstid i sektoren.

Vi møter henne sammen med barn som aker og fargelegger snøen i den lille oasen midt i storbyen.

– I min barndom fant vi akebakkene selv. Nå prøver vi å hente det beste fra den modellen inn i barnas hverdag, men den gamle landsbyidyllen er kanskje litt oppskrytt. Jeg tror dagens barnehage er et mer stimulerende og tryggere sted å tilbringe barndommen, selv om barna tilbringer vel så mye tid her som hjemme.

– Barna må få frihet i trygge rammer. Skal de bli trygge og selvstendige må de få lov til å prøve ut ting. Selv konflikter bør de i stor utstrekning ordne opp i selv, veldig ofte finner de ut av problemet selv, forteller hun.

De skal selvfølgelig ha trygghet gjennom voksnes tilstedeværelse.

– Men den bobla de er i når de utforsker og løser ting selv, er nesten noe hellig. Jeg blir glad når jeg finner barn som har lurt seg vekk med sitt eget prosjekt, selv om det involverer en skive brunost, sier barnehageveteranen.

– Spisser det seg til, trer vi inn. Men vi tilnærmer oss problemet med åpne spørsmål i stedet for instrukser.

Usunt

Hun liker ikke den økende kontrollen over barndommen.

– Det er etisk betenkelig når alt skal overvåkes og rapporteres. Der tror jeg vi er på vei mot noe usunt, mener hun.

Bodil Ugelstad koser seg over å kjenne pulsen av levd liv, hver eneste dag.

– Jeg liker å gå gjennom barnehagen og kjenne lukten av de kvalitetene som skapes rundt meg.

Hun er ikke like begeistret over søkerlistene til de pedagogiske stillingene.

– Selv om vi er en attraktiv barnehage, sentralt i Oslo, kan vi ikke velge og vrake. Det skorter på tilgangen av fagpersonale. Jeg gremmer meg når jeg ser unge, dyktige barnehagemedarbeidere som er her en kort periode, men som forsvinner over i andre yrker. Mange har omsorgsevnene og kvalitetene som skal til, men vi har mye å gjøre når det gjelder både status og lønnsbetingelser i barnehagen, sier hun.